Jeg vet ikke hva slags planer Liv Signe Navarsete har for kvelden. Kanskje et glass rødvin. Kanskje hive et glass i veggen. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at det ikke har vært en spesielt bra uke for vår kjære kommunalminister.
Liv Signe må roe cella
Hun er for sint, sier folk. Både partifeller og politiske kommentatorer sier det: Liv Signe må roe cella. Hun er for arg, for vill. For lite kontrollert. Selv liker jeg at hun er sånn.
Jeg liker at Liv Signe Navarsete går i svart. Jeg mener det er et kvalitetstegn, at en av våre mektigste politikere faktisk er mer enn stive smil og tillærte fraser om konstruktiv dialog.
Faktisk håper jeg Liv Signe drar for gardinene i kveld, og tilbringer helga med å rase rundt i huset, rive bøker ut av hyllene og bende parketten opp fra golvet med bare nevene, planke for planke, mens hun brøler: Du veit ikkje ka du snakka om!
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Ingen nedre grense
Det er liksom ikke lov å være sint i vår tid. Ikke er det lov å gjøre folk sinte, heller. Et hvert politisk budskap skal besys med puter i begge ender, slik at ingen velgere risikerer å bli støtt. Det er ikke lov til å be folk stå opp om morran. Det er ikke lov å påpeke at folk flest har helt urealistiske krav til hva de kan forvente at staten skal gjøre for dem.
I stedet gjelder det å prøve å smile seg gjennom klaginga fra bedreviterne i manntallet - alle dem som roter med taxiregninger og ansetter sine beste venner og møter fulle på jobb så det koster etter, uten at de så mye som leer på et øyelokk av det selv.
Folks politikerforakt er for det meste av usedvanlig begredelig kvalitet. Det finnes liksom ingen nedre grense for den kritikken som kommer, verken fra surmaga drosjesjåfører eller en av de 5 millioner ekspertene som figurerer i kommentarfelt og Facebook-tråder.
Liv Signe har en dårlig dag
Vi er det som vet best, vi som mistenker at inflasjon har noe med oppblåsbare strandleker å gjøre, vi som tror handlingsregel er et gammeldags ord for tax free-kvote, og at statsbudsjettet er stedet der pengene blir til.
Så der sitter politikerne, da, og prøver å være akkurat så upersonlige at de ikke driter seg ut og akkurat så kontrollerte at det ikke blir noen forsider av det.
Og de få gangene det motsatte skjer, for eksempel når Liv Signe har en dårlig dag og glemmer hva hun har lært på det departementsbekostede sinnemestringskurset hun gikk på i fjor, så blir det avisforsider og Dagsrevy-innslag og dramatiske scener på vei bort til bilen og gud vet hva det ikke blir.
Beklager du det du har sagt?
Beklager du at folk oppfatter deg som sint?
Legger du deg flat?
Fred, dialog og kosedyr
Da gjelder det å smile stivt og si at dialog er kjempeflott, og at man elsker små, kosete dyr og fred i verden, før man kommer i skade for å pådra seg en [ørliten] voldsdom.
Forrige gang Liv Signe Navarsete fikk kritikk, var det fra PR-ekspert Elizabeth Hartmann.
Hun mente partilederen virket uprofesjonell og at skadet partiets omdømme.
I mellomtiden har omdømmeeksperten Elizabeth Hartmann på sin side rotet seg inn saken mot Vågå-ordfører Rune Øygard, der hun skal ha hjulpet forsvaret med å tappe offerets Facebook-konto for opplysninger.
Hva innblandingen i saken har å si for omdømmeekspertens eget omdømme? Nokså lite, tipper jeg. I hvert fall ikke på linje et menneskerettighetsbrudd som å parkere i et handicapfelt, eller bli tatt bilde av på en sykkel uten sykkelhjelm, for eksempel - hvis man er politiker og et forbilde for våre barn, etc, i følge de samme omdømmeekspertene.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Den plettfrie politikeren
Hva slags saker er det vi går glipp av å få øye på, når TV-skjermen til en hver tid fylles opp med politikere som legger seg flate for småting? Og hva slags politikere får i ved å holde på sånn, ved å hisse oss opp over reiseregninger og parkeringsbøter og uheldig bruk av utestemme, mens vi knapt gidder å sette oss inn i de grunnleggende strukturene som styrer samfunnsutviklinga vår?
Jo, vi ender opp med en følelse av å ha utøvet kritikk, mens vi i virkeligheten bare har banet veien for den verste politikertypen av dem alle: Den rolig kalkulerende, gjennomkontrollert plettfrie. Hun som har vært stiv i blikket helt siden hun fikk sin første elevrådslederjobb på barneskolen, og som aldri, aldri siden har gjort noe feil.
Takke meg til ei illsint kjerring fra Sogn og Fjordane med dårlig impulskontroll. Alle dem som ber sånne folk om å roe seg ned, bør ta seg en bolle.
Kronikken ble holdt som kåseri på NRK P1s Norgesglasset i dag, og publiseres også på bloggen Aftenkampen.