NRK Meny
Kronikk

Dagen var hans

Robin Williams var både hyperaktiv klovn og dyp og varm karakterskuespiller. En kunstner som levde på ytterkanten av nervene sine.

Robin Williams Good Morning Vietnam

Robin Williams' store gjennombruddsrolle som skuespiller kom i spillefilmen «Good Morning Vietnam», der han blant annet brukte sitt legendariske standuptalent til å improvisere hovedpersonens radiosendinger.

Foto: Buena Vista Pictures

Det er som det var i går. 1987. I en kinosal i Oslo. Jeg var filmkritiker. Den gangen det tok uker og måneder før amerikanske storfilmer nådde oss. Men vi hadde lest. Om nok en Vietnam-film. En Vietnam-film som var god, kritisk og morsom!

Og der, ut av det stille kinomørket: «GOOOOOOD MORNING, VIETNAM!»

Radioverten Adrian Cronauers hilsen til sine medsoldater i en meningsløs krig. Kritisk. Skarp. Kvikk. Høylytt. Morsom. Og medfølende. Eksepsjonelt god på parodier. Og som han kunne bruke språket! En radiovert som tok for seg av alle språkets muligheter som om det var en særdeles godt utrustet verktøykasse.

Adrian Cronauer ble spilt av Robin Williams. Good Morning Vietnam var hans store internasjonale gjennombrudd.

Alt han hadde av kvaliteter ble spilt ut på et lerret der han selvfølgelig hørte hjemme. Der han ble elsket. Høyt elsket. I alle årene, frem til nå.

Dyp og nær

Det har vært nedturer i karrieren, men etterordet til Robin Williams liv kommer til å bli nedskrevet med den største respekt for hans spill i ytterlighetenes verden. Den kloke og varme læreren, psykologen og hushjelpen på den ene siden. I Den Enestående Will Hunting, Dagen er din og Mrs. Doubtfire. Glimt i øyet, jovisst. Dyp og nær i stemme og blikk. Og så god på dette «nære og varme» at han i mange år valgte alt for sentimentale filmer å spille i.

Hysterisk morsom, frenetisk, manisk, vill. Hyperaktiv. I roller og i virkeligheten.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Men på den andre siden: hysterisk morsom, frenetisk, manisk, vill. Hyperaktiv. I roller og i virkeligheten. Det finnes flust med journalister og publikum til ulike TV-show som har sett den maniske mannen i full utfoldelse. Både kontrollert som i hans mange filmer, serier, standups og show. Men også ukontrollert. Det kunne virke som om latteren han fremkalte ikke lenger ga ham det han ønsket seg. Han måtte ha mer.

I går døde han. Seks måneder etter en annen stor skuespiller-begavelsene; Philip Seymour Hoffman.

Et liv på ytterkanten

Begge to skikkelig på kant med alkohol og dop. Og begge to i spennet mellom tunge og depressive dager parret med voldsom suksess.

Robin Williams sluttet å ruse seg i mange år. Men så, i 2003, begynte han igjen. Og han fortsatte. «Fordi jeg var redd», sa han til The Guardian i 2010. I følge ham selv hadde han da overlevd både et hjerteinfarkt og alt for mye brennevin og kokain.

Vi må bare takke for at han orket så lenge han gjorde.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

«Kokain er Guds måte å fortelle deg at du tjener for mye penger», lo han. Selv.
Nå ønsket han å leve et roligere liv: «I just want to take it easy now. This is good news. It's the whole thing of taking it slow. And it's so much better.»

Vi som går på kino og som i dag har lett rundt på alle nettsteder for å finne klipp med ham, vi må bare takke for at han orket så lenge han gjorde.

Han var et av disse menneskene som lever på ytterkanten av nervene sine. En av disse begavede som betaler en fryktelig pris for å være det så mange av oss gjerne vil at de skal være: vellykkede.