Kronikk

CSI: Stortinget

TV-serien House of Cards henter næring fra lekkasjene, løgnene og maktspillet som alle er en del av politikken. Den kommer i politikerforaktens tid, men viser den også frem noe av makten og politikkens vesen? spør stortingsrepresentant Snorre Valen (SV).

House of Cards

Den sosiopatiske kongressmannen Francis Underwood fra Netflix-serien «House of Cards» får nok antakelig ikke folk verken mer eller mindre interessert i politikk, men han viser frem at politikk er maktkamp pg interessemotsetninger, skriver stortingsrepresentant Snorre Valen fra SV.

Foto: Netflix

Fy faen. Pute foran ansiktet! Knute i magen! Et av de mest hysteriske og virkningsfulle øyeblikkene i tv-serien House of Cards på Netflix er den mest ekte og realistiske scenen. Kongresspolitiker Frank Underwood går bråkjekt inn i et CNN-studio for å knekke en plagsom fagforeningsleder i debatt. Det går helt, helt galt. Han faller for eget grep, roter seg bort i ordene og ender opp i en ydmykende og svetteframkallende bokstavlek, på direktesendt TV.

Det er en politikers største skrekk. Alt stopper opp, og uansett hva en gjør, er det ferdiginnøvde budskapet umulig å hente fram. Noen sekunders stillhet varer aldri lengre enn på direktesendt TV.

Det er en politikers største skrekk. Alt stopper opp, og det ferdiginnøvde budskapet er umulig å hente fram. Noen sekunders stillhet varer aldri lengre enn på direktesendt TV.

Snorre Valen, stortingsrepresentant (SV)

Den ene scenen er så mye mer effektiv enn seriens voldsutøvelse, fyllekuler og lugubre sex, nettopp fordi det hele er så ekte. Vi har sett det før, i virkeligheten. Det er Rick Perry som ikke kan liste opp hvilke departementer han selv vil legge ned. Det er Valgerds parkering av Jagland i partilederdebatten i 1997. Det er Erna Solberg som spolerer sin egen valgkampåpning ved å anklage Jens Stoltenberg for svart arbeid, til buing fra publikum. Bare enda litt verre.

LES OGSÅ: Et hus med gode kort

Brutal og kald politikk

I likhet med andre serier som Boss og The Wire tegner House of Cards et brutalt og kaldt bilde av amerikansk politikk. Frank Underwood er forbigått som utenriksminister, og pønsker ut et renkespill av romerske dimensjoner for å ta hevn. Planen hans har alt: sex, dop, voldsbruk, trusler og forræderi. Hans nærmeste allierte er kona Claire, den marginalt bedre halvdelen i et barnløst og spektakulært dysfunksjonelt ekteskap. Det er storslått underholdning, men sier det så mye om politikk, og tilliten til politikere?

Politikere elsker så klart The West Wing, fantasiserien om president Jed Bartlet og hans intelligente og godhjertede stab. I West Wing er karakterenes motivasjon utelukkende idealistiske. Stortingsrepresentanter, statssekretærer og selv statsministre kan speile seg i West Wing-karakterenes harde arbeid for å gjøre verden til et bedre sted, akkompagnert av søtladen musikk og en god moral-punchline på slutten.

Frank Underwood er forbigått som utenriksminister, og pønsker ut et renkespill av romerske dimensjoner for å ta hevn.

Snorre Valen, stortingsrepresentant (SV)

Samme tro på eget virkes fortreffelighet får en definitivt ikke av House of Cards. I den grad Underwood og de andre kongressmedlemmene i serien er handlekraftige, er det stort sett i forræderisk spill. Det finnes ingen politiske vyer i Frank Underwoods hode. Det handler om makt og posisjonering, og bare det.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Ikke motsetninger

Men West Wing og House of Cards er ikke rake motsetninger, som mange hevder, og det er ikke sånn at den ene serien har rett og den andre feil. Tvert i mot ligger mye av serienes suksess i at de bruker samme virkemiddel: De henter hvert sitt element fra politikken, og drar det til sin ytterlighet. I West Wings tilfelle er det idealene, pliktfølelsen, lojaliteten, og glamouriseringa av seine kvelder på kontoret for den gode sak som spennes opp. House of Cards henter sin næring i de styrte presselekkasjene, løgnene, maktspillet og ofringa av sine egne.

Alt dette er en del av politikken. Politikk kan, som det meste annet i verden, både være utrolig vakkert og forferdelig ekkelt. Og, for det meste, ganske så hverdagslig. Ingen som har sett en hel dags Stortingsdebatt kan hevde at det er noe underholdningsmessig høydepunkt.

Oppstyltede dresser

Og det er derfor jeg tilhører de få som synes danske Borgen er så dørgende kjedelig: Med unntak av den glitrende spilte hovedpersonen Birgitte Nyborg er karakterene flate og oppstyltede dresser som danser rundt i et bedagelig forsøk på å lage en «realistisk» serie om politikk. Den påståtte «realismen» holder ikke saklig sett mål, og politikerne og partier opptrer fullstendig irrasjonelt. En partileder går for eksempel ut av regjering i protest mot en sak han etterpå stemmer for (!??). Dermed forsvinner seriens berettigelse og det eneste som blir igjen er den grå, «ekte» fargebruken og fjernsynsteater-feelingen.

Det som engasjerer mennesker politisk er ikke TV-serier, men virkeligheten.

Snorre Valen, stortingsrepresentant (SV)

Borgen blir ironisk nok mindre troverdig enn utskeielsene i House of Cards, fordi den bare ikler seg politikkens estetikk, men ikke tør å male ut politikkens særegenheter. Så klart det må overdrives for å være god underholdning!

Tilliten på et lavmål

Speiler disse seriene politikken i sin samtid? Ja og nei. West Wing oppsto på tampen av Clinton-æraen og fortsatte som en demokratisk fantasiparallell til Bush-administrasjonen. Og vi underholdes av House of Cards mens tilliten til Kongressen i USA er på sitt absolutte lavmål. Men i den grad serier som Boss og House of Cards er råere i formen og dystrere i sin verdensanskuelse enn West Wing var for ti år siden er det nok vel så mye uttrykk for mer generelle trender i TV og film.

Sammenlikn vår tids mørke og dystopiske Batman-filmer med den lettbeinte og fjollete Batman Forever fra 1995, for å nevne et eksempel fra en helt annen sjanger. House of Cards er også langt i fra den eneste mørke, harde serien som har slått an de siste årene. Jeg tror ikke den sosiopatiske kongresspolitikeren Underwood gjør folk verken mer eller mindre opptatt av politikk.

Hva makt egentlig er

Det finnes ingen politiske vyer i Frank Underwoods hode. Det handler om makt og posisjonering, og bare det.

Snorre Valen, stortingsrepresentant (SV)

For det som engasjerer mennesker politisk er jo ikke TV-serier, men virkeligheten. Det er alt fra engasjement for nærmiljøet, oppbragthet over skattenivået eller oppfølging av skolebarna sine til brennende solidaritet med palestinerne som gjør at nordmenn melder seg inn i en organisasjon eller et parti. Det er vår faktiske virkelighet som skaper vårt faktiske engasjement for noe.

I den grad jeg mener noen av de nevnte seriene tar dette inn over seg er det pussig nok Boss og House of Cards, som minner oss om at politikk handler om makt og motstridende interesser, ikke bare «troen på det gode». Selv om de mannlige hovedpersonenes menneskesyn generelt og kvinnesyn spesielt i House of Cards er avskyelig, viser måten disse trekkene ved hovedpersonene skildres en bedre kunnskap om hva makt egentlig er, enn i mange andre serier om politikk.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Og vi gjemmer oss bak puta

Men først og fremst er det fantastisk underholdning! Verken House of Cards eller West Wing gir et mer riktig bilde av politikk enn CSI: Miami gir av politiet eller Dexter gir av seriemordere. Det er ingen grunn til å tillegge TV-serier større politisk betydning bare fordi de handler om politikk – men det er ikke rart at det skjer, for det gir oss politikere en anledning til å snakke om oss selv. Og skjelve av lattermild skrekk mens vi ser karakterer som likner bitte litt mer på oss selv enn vi vil innrømme kræsje fullstendig på direktesendt TV.

Politikk kan, som det meste annet i verden, både være utrolig vakkert og forferdelig ekkelt.

Snorre Valen, stortingsrepresentant (SV)

Mens vi gjemmer oss bak puta og det knyter seg i magen over Frank Underwoods TV-havari går det ekte demokratiet videre, og der ligger mye, mye mer av makta hos frivillige organisasjoner, pressen, aktivister og lokalsamfunn enn det noen TV-serie har vist. Slik det skal være.