En fersk rapport fra SINTEF viser at CO₂-håndtering kan skape opp mot 70 000 nye arbeidsplasser. Karbonfangst og lagring (CCS) handler om å fange CO₂ fra store punktutslipp i industrien og lagre den under bakken.
Norge har vært et foregangsland på området, og innsatsen og erfaringen vår skaper internasjonal interesse. Vi var først i verden med å fange og lagre CO₂ under havbunnen fra Sleipner-feltet på 1990-tallet.
Nå planlegges det fullskala CO₂-fangst ved tre store industrianlegg i Norge (Norcem, Yara og Fortum Oslo Varme) med tilhørende transport- og lagerløsning på norsk sokkel.
Akkurat nå ser Europa og verden til Norge, og følger med på hva som skjer med det norske fullskala-prosjektet for CO₂-håndtering. Regjeringen skal komme med sin anbefaling i revidert nasjonalbudsjett 15. mai, om prosjektet skal tas videre i forprosjektering, og Stortinget skal fatte en beslutning før sommeren.
Hvorfor er dette så viktig? I Paris i 2015 satte verdens ledere et mål om å holde global oppvarming godt under 2 grader, og bestrebe seg mot 1,5 grad. Det er en formidabel oppgave. De fleste scenarioer, enten det er fra FNs klimapanel eller Det internasjonale energibyrået, viser at målet blir både dyrere og vanskeligere å nå uten karbonfangst og lagring.
Klimabegrunnelsen for satsingen er sterk. Men diskusjonen i Norge har så langt fokusert ganske ensidig på kostnadene ved prosjektet. Få har prøvd finne ut hva en tidlig satsing på CCS kan bety for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge på lengre sikt.
Den jobben har SINTEF nå gjort på oppdrag fra NHO, LO, Norsk olje og gass, Norsk Industri, Fellesforbundet og Industri Energi. Funnene er oppsiktsvekkende.
Les også:Miljøorganinsasjonen ZERO om karbonfangst som industri
SINTEF har kommet frem til at en satsing på CCS kan skape 30 000 til 40 000 nye arbeidsplasser frem mot 2050, og med ringvirkninger kan det bli opptil 70 000 nye jobber. I tillegg vil konkurransekraften for opptil to hundre tusen eksisterende norske arbeidsplasser styrkes i et lavutslippssamfunn. Det understrekes at SINTEF opererer med tre scenarioer, hvor tallene referert ovenfor utgjør det høyeste anslaget.
Rapporten ser på muligheter for den norske prosessindustrien, og på Norge som vertsnasjon for industri, på hydrogenproduksjon fra naturgass med Nordsjøen som CO₂-lager, og på potensialet for skipstransport og teknologiutvikling. Dette er områder hvor Norge allerede er sterkt posisjonert, hvor vi har fortrinn som kan utnyttes, hvor vi har sterke kompetansemiljø, og hvor vi kan være først i verden.
Noen kritiske røster har allerede vært ute og kritisert tallene. Anders Bjartnes i Norsk Klimastiftelse bruker ord som «oppblåst», «urealistisk» og «luftslott» om mulighetsrommet som tegnes i rapporten. Det er helt legitimt – men ikke spesielt overraskende. Av en eller annen grunn er det kontroversielt i Norge å koble muligheter i olje- og gassvirksomheten og eksisterende industri opp mot løsninger for lavutslippssamfunnet i 2050.
Les også: SINTEF svarer på kritikken
Norsk naturgass er en viktig del av løsningen for å kutte utslipp i Europa på kort sikt. Dersom vi lykkes med å produsere hydrogen fra naturgassen og lagre CO2en på sokkelen kan den også være en god løsning på lang sikt. For selv om fornybar energi er i sterk vekst, utgjør den i dag rundt 15 prosent av den globale energimiksen.
Når den fossile energien skal ut, trenger vi å balansere sol- og vindkraft, og der kan hydrogen spille en viktig rolle.
Les også: Fire tidligere energiministre ber om fortsatt satsing på karbonfangst
Antakelser om fremtiden er nettopp antakelser – basert på noen forutsetninger. Viktige forutsetninger for å lykkes med CO₂-håndtering er at verden jobber målrettet for å nå klimamålene, at fornybar energi fortsetter å vokse på bekostning av fossil energi, at karbonprisen i Europa og verden øker, og at europeisk industri vil trenge lagringsplass for sine prosessutslipp.
Da kan CO₂-håndtering bli et viktig globalt klimatiltak, og et stort industrieventyr for Norge.
Følg NRK Debatt på
