Psykolog og influenser Johanne Refseth spør på NRK Ytring og Instagram om hvorfor ikke bygda vil ha henne. Hun ber om å bli lokket ut på landet. Og kommer med klar tale til Distrikts-Norge:
«Sosiale medier-kontoene deres suger balle.»
Det korte svaret tilbake til Johanne er: Du har helt rett! Vi klarer ikke å fortelle om alle mulighetene.
De fleste norske kommuner, regioner og arbeidsgivere er altfor dårlige på markedsføring. Vi forteller ikke om interessante jobber. Vi klarer ikke å kommunisere de gode grunnene til å søke på dem.
Stillingsannonsene formidler sjelden hvordan det er å bo og leve her.
Og hvis du først kommer hit, finner du ingen boliger til leie på Finn. De ligger på den hemmelige Facebook-gruppa Hus/boliger til leie i Omegn.
I nabogruppa Innebandy på skolen finner du ut om lavterskel trening hver torsdag.
Hvis du leter godt på butikken, finner du arket om at blandakoret trenger flere stemmer.
Om du går på den korøvelsen: Da blir du tatt godt imot! Før du vet ordet av det er du invitert på kaffe til hele gjengen.
På den hemmelige innebandyen handler det vel så mye om å planlegge neste fest.
Helga etter er du på topptur til bygdas stolte fjell. Og kan avslutte kvelden med en prosecco i badestampen til naboen. Til aprilsol i langt på natt.
Det er akkurat så fint som det høres ut.
Samtidig: Distriktene, i hvert fall Nord-Norge, har så mye mer enn fjell og fine folk. For på ett punkt tar Johanne feil:
Vi trenger ikke bare snekkere, butikksjefer eller skiheisoperatører. Her nord er det andre og større eventyr som lokker.
På Mo i Rana bygger Freyr nå Norges største batterifabrikk. Andøya Space Port åpner snart Nord-Europas første satellittoppskyting. Aker Horizons planlegger flere store grønne industriprosjekter i Ofoten. Bare for å nevne noen få eksempler.
Og vi trenger ikke bare batteriingeniører, romfartsteknologer og automatikere.
Akkurat nå trenger Nord-Norge alle. Kanskje aller mest leger og sykepleiere. Eller bilmekanikere og byggesaksbehandlere.
For ikke å snakke om at du som er akademiker, teknolog eller influenser selvsagt kan ta med deg jobben.
Er du riktig heldig finnes det til og med et coworkingspace hvor du kan sitte tre dager i uka.
Du som er psykolog kan ta med både sovepose, mann og barn nordover, Johanne. Her kan du velge og vrake i jobber. Finnmarkssykehuset har minst 10 ledige stillinger til deg.
Kommer du hit, sletter Staten 30.000 kroner årlig fra studielånet. Du får lavere skatt. Og gratis barnehage.
Hus får du også: I Tana kan du kjøpe 236 kvadratmeter enebolig med mange soverom til 3,4 millioner kroner. Like mye som 23,6 kvadratmeter leilighet innenfor ring 2 i Oslo.
Men når Johanne tar feil om jobbmarkedet, er det ikke hennes feil. Det er fordi vi som bor her ute, her nord, der borte, ikke har fortalt henne det.
Hvorfor er det slik?
Mange vet ikke hvordan man bør gjøre det. De har kanskje en god historie å fortelle, men får det ikke til. Noen tenker ikke så langt som at det er på tide å prøve noe annet.
Andre har kanskje prøvd noe nytt én gang. Og siden de har prøvd en ny ting, denne ene gangen, har de komme til konklusjonen at nå, nå har de prøvd alt.
Uten at det virket.
Så de går tilbake til å gi opp.
Vi sitter også og venter på at man, også kjent som noen andre, skal fikse det.
Kommunen skulle laget en nettside. Regjeringen burde utdanne flere. Flere bør flytte ut i distriktene.
Og skulle vi få søkerne, hva gjør vi? Altfor mange glemmer helt å kommunisere med dem. Før lenge etter fristen. Når flinke folk har fått jobb andre steder.
Da har jeg enda ikke rukket å snakke om offentlig forvaltning med alle sine byråkratiske herligheter.
Mange virksomheter har så tunge rammeavtaler og selvpålagte begrensninger at de enten ikke kan, tør eller vil prøve noe nytt.
Store deler av helsesektoren, som også har de største problemene akkurat nå, er blant dem som har satt seg selv i denne situasjonen.
Mange kommuner, fylkeskommuner og andre deler av offentlig forvaltning det samme. Det er ikke lett å være en landsdel som har rammeavtale på å være usynlig.
Eller for å si det som Johanne Refseth: Avtale om sosiale medier-kontoer som suger kamelballe.
For hvis «Ragnar på regnskap» en dag skulle få en idé om å prøve noe nytt, eller gjøre noe spennende, eller be om hjelp. Da kan du være sikker på at det finnes en labyrint han må gjennom, hvor gode ideer sendes inn for å dø.
Men som jeg håper du nå har skjønt, Johanne:
Vi både vil ha og trenger deg i Distrikts-Norge. Du og alle andre kan velge og vrake i jobber her. Og om ingen av dem skulle friste: Kanskje du kan holde et og annet kurs for Ragnar på regnskap, Harald på HR og Kari på kommunikasjon?
Velkommen!
