Kronikk

Burkinier og glorier

Dersom vi aksepterer at jenter pakkes inn, men ikke gutter, er vi i ferd med å integrere kjønnsdiskriminering.

Burkini

Hvorfor er det bare jentene som skal bære seksuell skam over hele kroppen, spør Espen Goffeng. Bildet viser modellen Mecca Laalaa under lanseringen av en versjon av en burkini i 2007.

Foto: ANOEK DE GROOT / AFP

Debatten går om såkalte burkinier om dagen; et heldekkende plagg som gjør at barn kan delta på svømmeundervisning. Nei, verden står og faller ikke på burkinien. Men den er et nytt skritt i en retning, og må diskuteres.

For dette gjelder ikke alle barn. Kun jenter. Jeg har fulgt debatten både i avisene og i kommentarfeltene, og ser at forskjellige argumenter brukes for å forsvare praksisen. La oss ta en titt på noen av dem.

Problematisk forskjellsbehandling

Noen minner om at vi har regler for påkledning fra før. Prøv å gå naken ned Karl Johan og se hva som skjer, har jeg hørt. Dette er å skyte godt til side for poenget. I Vesten pakker begge kjønn inn våre seksuelle forskjeller. Du pakker inn din wee wee, jeg pakker inn min pee pee. Påkledningen er altså en form for seksualisering, men spillereglene er like.

Forskjellen i denne saken er at det er likhetene våre plagg som burkini gjemmer bort. Begge kjønn har det samme håret, den samme magen, de samme ansiktene og de samme lårene. Men det er bare jenter som blir utsatt for krav om å pakke dem bort.

Man endrer vel neppe holdninger ved å sette godkjentstempel på de mest synlige symbolene for de holdningene man vil endre?

Gutta kan vise navlen, jentene kan det ikke. Ofte av hensyn til guttene, eller for å beskytte jentene mot dem. Hvor klarere kan egentlig forskjellsbehandling være? Hvorfor er det bare jentene som skal bære seksuell skam over hele kroppen?

Jeg forstår ikke hvorfor feministiske grupper i Norge ikke gjøre en stor sak ut av slik forskjellsbehandling. Spesielt ikke når historiene renner inn om kvinner som sloss med nebb, klør og livet som innsats i andre deler av verden for å bli kvitt disse patriarkalske symbolene.

Segregere for å inkludere

«Det viktigste er at folk lærer å svømme», sier Norges Svømmeforbund. Ja, svømming er viktig. Det er nå 6 år siden vi kunne lese i VG om Karmjit Kaur, som endelig kunne lære seg å svømme fordi hun nå hadde kommet i en situasjon hvor hun kunne vise seg i badedrakt. Et positivt fremskritt syntes hun det var.

6 år senere kommer burkinien etter jenter i samme situasjon. Dette er grunnen til at vi må protestere av full hals når noen vil gjøre svømming så vanskelig for det ene kjønnet – og kun det ene kjønnet – at de er nødt til å pakke seg inn for å få øvd på det.

Hvorfor er det bare jentene som skal bære seksuell skam over hele kroppen?

«Burkinien i badetimen er et inkluderende tiltak», skriver Laial Ayoub i en kronikk hvor hun også skriver at hun måtte reise fra Norge til Libanon for å få badet (!). Vi skal altså kjønnssegregere for å inkludere. Betyr ikke det – rett ut – at vi integrerer kjønnssegregering? Er dette virkelig en holdning til jenter vi vil ha integrert i det norske samfunnet?

Lite rot i virkeligheten

Vi har i mange år fått høre at andre- og tredje generasjons innvandrere vil tilpasse seg norske holdninger av seg selv. Så også i denne debatten. Det går seg til, hører vi fra mange som ikke liker praksisen, men som egentlig ikke vil gjøre noe med den. Konservativt kvinnesyn skal bli borte av seg selv.

Jeg forstår ikke hvorfor feministiske grupper i Norge ikke gjøre en stor sak ut av slik forskjellsbehandling.

Det hadde vært hyggelig. Men det har lite rot i virkeligheten. Holdningsundersøkelser fra blant annet Storbritannia og Danmark viser at ungdomsgenerasjonen i minoritetsmiljøer er mer konservative enn sine foreldre. Over hele Europa meldes det om mer og mer bruk av burka, hijab, chador og andre kvinnespesifikke plagg. Så hvor sporene etter «det går seg til» er å finne, vites ikke.

Og man endrer vel neppe holdninger ved å sette godkjentstempel på de mest synlige symbolene for holdningene man vil endre? Krav kan være nødvendige. Å koseprate bort dårlige holdninger er sjelden virkningsfult.

Den prefererte minoriteten

Å kritisere kulturelt eller religiøst betingede praksiser er å forfølge minoriteter, er et argument jeg har merket meg går igjen i debatter som denne. Vel, hvem er minoriteten din? Er det Europas 50 millioner muslimer? Er det kultur- og religionskonservative? Eller er det muslimske menn som kan bli støtt av jenter uten burkini?

Det er kvinnediskriminerende tankegods disse jentene blir utsatt for.

For det virker ikke å være små jenter som er den prefererte minoriteten. Det er ikke disse jentene som presser frem burkinien. Det er de som presses inn i dem. Til å tro at den er en nødvendighet. Dette er ikke viljen til konservative barn – dette er viljen til konservative foreldre.

Det er kvinnediskriminerende tankegods disse jentene blir utsatt for. Og i møte med dette tankegodset står vi kun igjen med dårlige alternativer. Ingen løsning er enkel og solfylt. Enten må vi godta, eller så må vi ikke godta.

Overtolerant prinsippløshet

Godtar vi, så tyder alt på at problemet og kravene vil vokse sammen med en økende konservatisme. Godtar vi ikke, så må vi sette hardt mot hardt og gjøre ubehagelige ting. Og det er her den overtolerante prinsippløsheten rygger unna.

For skal krav settes, så gir det oss ofre. Og vi vil jo ikke skape ofre, vil vi vel? Det overlater vi til andre å gjøre. For andres ofre trenger ikke vi å bry oss så mye om. Vi tolererer, vi. Vi tolererer kvinneundertrykkelse som ikke virker så veldig farlig, vi tolerer forskjellsbehandling og å påføre jenter skam.

Dette er ikke viljen til konservative barn - dette er viljen til konservative foreldre.

Alt dette kan vi tolerere, så lenge vi slipper å være strenge med noen selv. Slik kan vi være uskyldsrene, mens jentene det er snakk om settes under stadig mer press. Se på glorien min. Er den ikke blank?

«Hvis vi vil inkludere muslimske barn, kan vi ikke forby burkini», sier Fatema Al-Musawi. Kan vi ikke? Har vi ikke lover mot kjønnsdiskriminering i Norge? Er det ikke lover som har gitt kvinner stemmerett, adgang til lik skolegang og tilgang til arbeidslivet? Nei vel.

Hører dere det, Camilla, Emmeline og Elizabeth C. D.? Sitt ned, hold trut og vent – lovverket kan ikke hjelpe dere. Men det går seg nok til, skal dere se. Bare dere er tolerante nok.