«Ta vare på dere selv.» Ordene kom fra en av våre kinesiske følgesvenner, i Beijing, november 2011. Vi arbeidet med en større utstilling med kinesisk samtidskunst som skulle vises på Kunstmuseene i Bergen. En time tidligere hadde vi blitt fortalt at vi skulle møte Ai Weiwei, kunstneren som hadde tatt den internasjonale kunstscenen med storm og skapt nyhetsoverskrifter på grunn av sitt politiske mot og sin kritikk av kinesiske myndigheter.
Multikunstneren, filmskaperen og kuratoren, tvitreren og bloggeren. Kunstneren som i 2011 ble arrestert og var sporløst vekke i 81 dager, og som siden ble satt i husarrest, for så bli anklaget for skattefusk og ilagt bøter tilsvarende 14 millioner NOK. Ai Weiwei satt fortsatt i husarrest i november i 2011. I dette lyset føltes advarselen reell nok.
LES: Dette kunstverket av Ai Weiwei måtte holdes hemmelig
Ja fra kunststjernen
Vi fikk et lengre møte med Ai i et hus holdt under overvåking av fem kameraer. Han ble konstant oppringt, uten at noen i den andre enden gjorde seg til kjenne. Når det ikke ringte, fotograferte han mer eller mindre konstant; oss, plantegninger og bøker som var blitt overrakt. Men opp i alt dette sa han seg villig til å stille ut i Bergen Kunstmuseum. Der og da ble kimen til en installasjon for museet født. Ideen ble selvfølgelig videreutviklet av kunstneren selv og det endelige resultat overrasket alle involverte.
Vi hadde fått ja fra en av kunstverdenens store navn. Men hva er så stort med Ai Weiwei? For å forklare dette, må man forstå at mekanismene i kunstverden er sammensatte og ofte ikke rent lite uforståelige. Samtidig må vi være klar over at vi ser på Ai og hans posisjon med vestlige øyne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Største kunstmarked i verden
Et viktig utgangspunkt for oppmerksomheten rundt Ai Weiwei er den store interessen som er blitt vist kinesisk samtidskunst de siste 15 årene. Forutsetningen for at kinesiske samtidskunstnere skulle lykkes har vært gode som en følge av den kinesiske stats åpne holdning til kunst som markedsvare, merkevarebygger og eksportartikkel de siste tjue år. Som i andre sterkt voksende økonomier har samtidskunsten fått gode økonomiske vilkår. Også innlandsmarkedet har hatt en voldsom vekst de siste årene. I 2011 ble det kinesiske kunstmarkedet, samlet sett, ansett for å være det største i verden. Dette har gitt kunstnere som Ai, rent økonomisk, eller teknisk om man vil, muligheter til å jobbe i en størrelsesorden som er få vestlige kunstnere forunt.
LES OGSÅ:
En annen teknisk faktor som har vært en viktig forutsetning for kunstnere som Ai Weiwei er tilgangen på både arbeidskraft og håndverkstradisjoner. Mange av hans verk er både håndverksintensive og tidkrevende å produsere. Hans verk «Sun Flower Seeds» består for eksempel av hundre millioner solsikkefrø. Frøene er laget med den samme porselen som de berømte mingvasene og deretter håndmalte. Dette forutsetter stor tilgang på arbeidskraft og kunnskap om ulike teknikker, både når det gjelder mengde og kunnskap. Dette mengdemomentet går ofte igjen i hans kunst. Og blir et tilsiktet poeng som sier noe om Kinas muligheter, men også hvordan individet forsvinner i mengden og i systemet.
Systemkritisk
Hans prosjekt til kunstmønstringen Documenta12 (2007), «Fairytale», understreker dette. Han sendte 1001 mennesker fra den kinesiske landsbygden til den tyske byen Kassel, mennesker som aldri hadde vært utenfor Kina. Her bodde de på store sovesaler og gikk i klær designet av Ai. I det samme prosjektet viste han også en installasjon laget av 1001 stoler fra Qing-dynastiet og en stor skulptur laget av vindusrammer og dører fra bygninger fra Ming- og Qing-dynastiet som var revet. Selv om disse også har et mengdeelement i seg, kommenterer verkene i tillegg direkte hvordan den økende markedsøkonomien i Kina raserer
store boligområder gjennom utbygginger, der kultur, identitet og historieforståelse går tapt. Samtidig er den store byggeboomen og veksten i infrastrukturen muliggjort fordi det ikke tas hensyn til eiendomsrett eller følger det vi kjenner som demokratiske prosesser.
Og det er her det systemkritiske blir synlig i Ai Weiweis kunst. Hva skjer med oss når vårt forhold til kultur, tradisjon, identitet og historieforståelse forsvinner? Hva skjer med individets muligheter når det er fullstendig underlagt en elites vilje? Hvordan kan vi ha tillit til et system som er tuftet på idealer, men som fremstår som elitistisk og korrupt?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Omfavnes av Vesten
I 2010 blir Ai for alvor et problem for kinesiske myndigheter med utstillingen «So Sorry» i München. På kunsthallens fasade ble det laget et stort skriftbilde med 9000 skolesekker. Skriften sa «I syv år levde hun lykkelig i denne verden». Verket tok utgangspunkt i Ais dokumentasjon av navn på de mange tusen omkomne skolebarna i jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008, som ble forsøkt lagt lokk på av myndighetene. Det var en tragedie som hadde sin årsak i statlig korrupsjon som hadde ført til dårlige bygde skoler. Det innsamlede materialet ble publisert på Ais blogg. Dette ga ham stor oppmerksomhet og støtte blant mange kinesere. Og han ble en stein i skoen for kinesiske myndigheter. Den stemmen han da fikk, har han aktivt brukt på sosiale medier. Han kunne hvilt seg på sin berømmelse, suksess og gode økonomi, men velger å sette det på spill.
LES OGSÅ:
I vestlige øyne omfavnes Ai Weiwei. Kanskje først og fremst fordi han på nytt har gitt mening til kunsten, eller en tro på at kunst kan bidra til å forme et samfunn. Han fremstår som en klassisk intellektuell som bruker sin posisjon til å påpeke urett. Hans kunst vurderes også som visuelt vakker og håndverksmessig dyktig utført. Han er kinesisk og forholder seg til det kinesiske samfunnet og landets rike historie. Like fullt evner han å bygge bro til et vestlig publikum, og slik også skape en dypere forståelse for et land som for mange av oss er fremmed.
Utstillingen «Real Life Stories» vises hos Kunstmuseene i Bergen fra 4. oktober 2012 til 3. februar 2012. Ti ledende kinesiske kunstnere, inkludert Ai Weiwei, stilles ut.
