Brexit skyldes mislykket høyrepolitikk

Et knapt flertall stemte 23. juni for at Storbritannia skal forlate EU. Det er allerede i ferd med å få store konsekvenser for Storbritannia – og for Europa. Vi står foran usikre uker. Det påhviler ledere og land et stort ansvar i å håndtere situasjonen.

EU bør og må forstå at samarbeidet er kommet i utakt med store velgergrupper. Men dette handler om mer enn EU. Det er bare ved å forstå den dype følelsen av utrygghet og urettferdighet som ligger bak utmeldelsen, at vi er i stand til å trekke de nødvendige lærdommene av Brexit.

Dype splittelser

Mange briter opplever arbeidsløshet, dårlig råd, sosial dumping og uro over høy innvandring. Mange opplever at politikken ikke svarer på utfordringene de opplever i sin hverdag. Det er en fellesnevner for den protesten mot de etablerte politiske partiene vi nå ser i Storbritannia, men også i USA, Frankrike, Nederland og Hellas.

Dette er en alvorlig samtidsdiagnose med klare lærdommer – også for Norge. For dypest sett handler misnøyen om fordeling av goder og om fordeling av byrder. Storbritannia er et splittet folk, delt enda mer nå enn før, mellom rik og fattig, utdannet og ufaglært, by og land, gammel og ung.

Storbritannia er nå det landet i EU med de nest største økonomiske forskjellene. Mange briter er blitt «working poor», arbeidere som er fattige til tross for at de gjerne har både en og to jobber. Det britiske samfunnet preges av store problemer på boligmarkedet, i helsevesenet og i den offentlige skolen. Dette er utfordringer først og fremst av britisk opprinnelse.

Rettigheter svekkes

Et klart flertall i tradisjonelle «arbeiderklassestrøk» stemte for å ta Storbritannia ut av EU. Mange av dem opplever at EU har lagt sten til byrden. Arbeidsinnvandringen til Storbritannia etter utvidelsen med land fra Sentral- og Øst-Europa etter 2004, har vært høy. Kombinert med høyrepolitikk for mer midlertidighet og svekkede fagforeninger, har det resultert i et kappløp mot bunnen i utsatte bransjer.

EU har truffet tiltak for å begrense sosial dumping i medlemslandene, men særlig kraftfullt har det ikke vært. Det skyldes blant annet den innbitte motstanden fra blant annet britisk høyreside. Ikke uten grunn frykter britisk fagbevegelse en enda verre arbeidslivspolitikk når de går ut av EU.

Misnøyen bak britenes nei vil derfor neppe bli dempet av at medlemskapet i EU nå sies opp. Kjernen i frustrasjonen handler om utrygghet og urettferdig fordeling. Det handler om at mange opplever at byrdene faller på en selv, samtidig som man ser at de med mest fra før høster alle fordelene. Det skaper sinne og avmaktsfølelse.

Politiske løsninger finnes

Det sinnet kan bare dempes på en måte: med politikk. Styrker eller svekker vi det organiserte arbeidslivet? Sørger vi for at de med mest fra før også betaler skatt? Stanser vi aggressiv skatteplanlegging eller anser vi slikt for å være «sunn skattekonkurranse»? Satser vi på et arbeidsliv basert på faste ansettelser eller åpner vi opp for mer midlertidighet? Og ikke minst: Sikrer vi at alle får den utdanningen de trenger for å kunne delta i et krevende arbeidsliv?

Den britiske høyresiden har i flere tiår gitt feil svar på disse grunnleggende spørsmålene. Et eksempel er fagforeningene. Sterke fagforeninger skaper en viss jevnbyrdighet mellom arbeid og kapital i samfunnet. Det er en samfunnsorden Margaret Thatcher på 1980-tallet gikk til angrep på. Målet var å svekke fagbevegelsen og redusere fellesskapets ansvar gjennom privatisering. Det lyktes hun og høyresiden med. Prisen betaler britene – hele Storbritannia – nå.

En advarsel til Norge

Norge er ikke Storbritannia. Men det som tar lang tid å bygge opp, kan det ta kort tid å rive ned. Under den svenske Reinfeldt-regjeringen ble Sverige på åtte år til ett av de OECD-landene med raskest økende forskjeller. Det som skjer i det britiske samfunnet er derfor også et varsko til oss.

Regjeringen, med tyngdepunkt til høyre for Høyre, leder nå Norge inn på samme spor: Aksept for økende arbeidsledighet, mangel på nye arbeidsplasser, usosiale skattekutt, en passiv politikk mot sosial dumping som nylig ble kritisert av Riksrevisjonen, en svekket arbeidsmiljølov, sentralisering og en politikk som setter by og land mer opp mot hverandre og mer vekt på konfrontasjoner i innvandringspolitikken enn integreringspolitikk som virker. Dette er umiskjennelig høyrepolitikk som øker forskjellene.

Brexit handler om et britisk folk som aldri har følt seg helt som en del av Europa. Det handler om et EU som styrer for mye i det små og for lite i det store.

Det handler om en britisk statsminister som gamblet høyt – og tapte.

Men dypest sett er britenes farvel til EU et frustrert takk for sist til de øverste samfunnslagene i Storbritannia som over tiår har neglisjert å sikre gode muligheter for alle.