I USA raser en heftig debatt om hvorvidt man bør avslutte livet sitt når man er 75 år. For en 76 år gammel kvinne som meg oppleves ideen som barbari!
Debatten i USA ble startet i magasinet The Atlantic nylig i et essay av bioetiker Ezekiel J. Emanuel. I stedet for å holde det gående med helseknep og engasjement, mener han, skal man nyte til det siste åndedrag, som man skal håpe ikke kommer for seint. Det tar slutt, over og ut, helst ikke seinere enn når han er 75 år gammel. Emanuel kommer med mange og gode argumenter for at 75 år får være nok!
Avgrunnsdypt skakende
Emanuel gjennomdiskuterer sin beslutning om ikke å ønske å leve lenger enn 75 år på en akademisk, intellektuell måte. Livet etter 75 avdekkes som den fasen, både kroppslig og mentalt, som all menneskelig erfaring gjennom alle tider har gitt oss. Både legevitenskapen og fremfor alt kunsten, filosofien og religiøs tenkning har jo til alle tider skildret hvordan vi mennesker har gjennomlidd, tappert og uopphørlig, vår egen alderdom og død. Her er intet nytt, bare at forskeren på forsker-vis smertefullt bekrefter det hele.
Og han beskriver hvordan han derfor gleder seg til at det hele skal ta slutt. Han feirer begivenheten med å klatre opp Kilimanjaro med yngre nevøer – alle spreke og i god form. Som forsker belegger han sin oppsiktsvekkende filosofi med dyp og imponerende argumentasjon – struttende vital både i kropp og sinn.
Som et klartenkt og erkesunt menneske, anbefaler han det moderne mennesket å følge hans råd og dø ved 75 år. Det er på samme tid både tankemessig fascinerende og avgrunnsdypt skakende, mener nå jeg.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Twenty years of boredom
The New York Times følger opp med tung statistikk, i en artikkel av legen og etikeren Jason Karwalish, over hvor belastende, dyrt og samfunnspolitisk problematisk det blir i nærmeste fremtid, med en stadig økende andel av befolkningen over 80 år.
Moderne medisin holder folk gående som aldri før. Moderne kosthold, moderne teknologi, moderne kommunikasjon, høyere levestandard, smartere forbrukertilbud – alt legges til rette for at gamle folk blir flere og flere, og lever lengre og lengre.
Min helt Leonard Cohen markerte nylig sin 80-årsdag med å begynne å røyke igjen som signal om at nå startet hans «twenty years of boredom», skriver The New York Times. Da kunne man like godt bidra til eget forfall med litt hygge og kos, og dermed tenne røyken igjen, visstnok.
Ungt liv og berusende tempo
Alt dette er smertelig lesning for en 76 år gammel kvinne som hver dag våger seg på å skrive, mene, leve og virke for en ny alderdomskultur. Min bok om alder, Triumf eller tragedie håper jeg skal gi bidrag til smil og ettertanke om meningen med levd liv i buldrende omgivelser.
Jeg er livredd for et samfunn som blir struttende preget av ungt liv, av berusende tempo, krav om omstilling, teknologisk og digitalt, løsrevet fra tradisjon, røtter og tilhørighet.
Et samfunn med gamle, eldre, erfarne, sammen med ny kraft, med energisk og modig ungdom, er selve grunnlaget for sivilisasjon. Det er i dette møtet at argumenter brytes og avgjørelsene blir kloke.
Jeg tror det er Pierre Bourdieu, sosiolog og filosof, som har hevdet at all fremgang må måles opp mot to perspektiv – det historiske og det etiske – hvis det skal bli til et gode. Og unge mennesker har naturlig nok ikke nettopp den samme historiske horisont, den dypere forståelse og den samme kunnskap og erfaring som mennesker i Den Tredje Alder, som man ofte kaller perioden fra 65 til 80 år.
Snekkeren Karl Andersson var 75 år da dette bildet ble tatt på et gamlehjem i Stockholm – i 1934. I den alderen bør de eldre jobbe for å bidra til samfunnet i fellesskap med de unge, mener Ingeborg Moræus Hanssen.
Foto: Einar Erici (1934)Ansvar for både gamle og unge
Vi lever i en tid med stigende krav om selvrealisering, om frihet for seg og sine, frie valg på øverste hylle, med en utstrakt tendens til egoisme, individualisme og privatisering. Lojalitet og solidaritet må man slå opp i fremmedordboken for å vite hva betyr.
Selv har jeg klippetro på det sivile samfunn hvor vi ikke bare tar hånd om gamle og unge i vår familie, men også ansvar for gården, grenda, strøket, bydelen, byen og landet. Sammen med fellesskapets vedtatte velsignelser må vi sannelig ta våre personlige og private løft.
Og nettopp det sivile samfunn, det humanistiske samfunn, må styrkes. Det kan kun skje hvis våre holdninger til alder vitaliseres og justeres – både av ung og gammel samtidig. En rekke samfunnsanordninger som pensjonsalder og rett til arbeid, likestilling, sosial fordeling – må diskuteres og finne sin løsning langt utover budsjett og politikk. Holdninger skapes gjennom respekt og innsikt for menneskelivet i all sin variasjon, innhold og lengde.
På gjengrodde stier
Dette er ikke bare samfunnsøkonomisk rett og nødvendig, men også moralsk forpliktende. Det går mot barbari å hevde, tenke, forske og planlegge at alle over 75 år skal dø! At deres liv er meningsløst! At de er bortkastet, plunder og heft! At de skal dyttes utfor skrenten eller settes i skogen som åte for ville dyr.
Mens jeg leste meg igjennom bioetiker Emanuels provoserende artikkel, debatten som fulgte, og Jason Karlawish’ anbefaling i New York Times om å investere i en nasjonal «hygge og nytte-plan» for alderdommen – da hendte det meg tilfeldig nok at Hamsuns bok « På gjengrodde stier» lå klar for høytlesning for min ektemann på 82. Hamsun skrev sitt lille mesterverk i en alder av 90.
Jeg ble reddet.
