Hvem i all verden finner på å skryte på seg en historie som nynazistisk drapsmann?
Ja, si det. Men det er nettopp det han har gjort, bløffmakeren Unni Askeland har laget filmen «Fearstory» om.
Han har altså gitt seg ut for å være en av de dømte høyreekstremistene fra Hadelandsdrapene i 1981. Ikke rart hun har latt seg lure. Vært i god tro. Men dermed har hun også satt sin egen troverdighet på spill. Nå trenger hun en tenkepause, og avlyser dermed kveldens premiere.
Kafémøte
I ett år har Unni Askeland jobbet sammen med ham. De to møttes på en kafé i Oslo. Han presenterte seg som John Charles Hoff. Hun hadde akkurat startet sitt prosjekt med å lage ti eksistensielle kortfilmer. Den første var allerede laget. Den het «Failure» og handlet om bruddet med kunstnerkollega og samboer Sverre Koren Bjertnæs.
Nå skulle hun lage sin film nummer to. Og så møter hun en mann med en historie av det mest ekstreme slaget. Sammen med to andre ble han dømt for mordet på to høyreekstreme venner. På Hadeland. Virkelighetens John Charles Hoff er ferdig sonet. Han har skiftet identitet. Ligget lavt i terrenget.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Men saken har levd videre, og ettersom Unni Askeland selv vokste opp i nærheten av Hadeland, er det naturlig at hun fullt ut forsto kraften og betydningen i historien hun ble fortalt. Men selv om de to jobbet sammen i ett år, sjekket aldri Unni Askeland mannens troverdighet. Hans historie. Hun stolte på ham. Svært menneskelig selvsagt, men dumt.
Drapshistorier i kunsten
Det er på ingen måte uvanlig at kunstnere tar for seg slike historier. En av de mest berømte er Truman Capotes non fiction-roman «Med kaldt blod». Faktabasert, veldokumentert og en velskrevet roman om det kaldblodige drapet på en familie i Kansas. Basert på samtaler Capote hadde med blant andre drapsmennene.
Unni Askelands film er av langt mindre dimensjoner. «John Charles Hoff» forteller om sitt liv, om det å leve med det han har gjort og om soning.
Filmen «Fearstory» varer i femten minutter. Den skulle vises på galleri Fineart i Oslo i kveld – torsdag. Advokat John Christian Elden skulle åpne utstillingen, men insisterte på å se filmen først. Det gjorde han. Så sa han – Ja!
Også proffene ble lurt
Mediene kastet seg over historien.
Dagbladet var først ute, og den som ble mest overrasket over det han leste var John Charles Hoff selv. Det var han som meldte inn til Dagbladet at Unni Askeland er «blitt ført bak lyset av en tulling».
I intervjuet den virkelige Hoff leste, sier Unni Askeland at hun ikke er redd for reaksjonene som kommer.
Det burde hun nok vært. Ikke fordi hun har laget en kunstfilm om en gjerningsmann, men fordi hun ikke har gjort jobben sin profesjonelt nok.
Det elskelige og fordomsfrie mennesket Unni Askeland ble sveket. At hun ikke har en refleks på å sjekke og dobbeltsjekke en historie, er ikke så rart. Antageligvis står ikke det på kunstakademienes timeplan. Men det gjør det på alle journalistskolers.
«Never check a good story», heter det når journalister øver selvironi. For man vet at av og til er en historie for god til å være sann.
Og det var denne. Det burde også norske medier ha ant. Fakta er medienes metode. Ikke fiksjon. Og behovet for å sjekke fakta er ikke blitt mindre når man vet med hvilken hastighet nyheter formerer seg. Via andre mediehus, nettaviser som oppdateres hvert sekund, og dessuten de aldri hvilende sosiale medier.
Makeløs
Kunsthøyskolen i Oslo har innført etiske retningslinjer. Hensikten med dem er å bevisstgjøre kunstnere slik at de ikke misbruker andre personer. Men i dette tilfellet er det kunstneren Unni Askeland som er blitt misbrukt. Av en bløffmaker.
Så når det gjelder filmen «Fearstory» så er det på sett og vis svindleren som er blitt kunstneren. Unni Askeland er blitt hans medium.
Og dermed ser vi en forfalskning i alle fall ikke jeg kan huske at jeg har sett maken til tidligere.
Det vil si, hvis vi får se filmen. Og det tror jeg vi får, selv om kveldens visning er avlyst. For nå har kunstverket «Fearstory» skiftet fortegn, og blitt noe helt annet enn det var tenkt å være.
