NRK Meny
Kronikk

Beredskap på helsa løs

Når en lite sannsynlig trussel som skoleskyting får mer oppmerksomhet enn helt konkrete problemer som inneklimaet i skolen, kan det lett ende med feil bruk av samfunnets ressurser.

Skolemiljø

Inneklima og skolemiljø har vært et tilbakevendende tema i årevis, og fører til fysiske plager hos lærere og elever. Men når en lite sannsynlig risiko om skoleskyting får mer oppmerksomhet, kan det lett føre til feil bruk av samfunnets ressurser, hevder kronikkforfatterne. Billedmontasje fra en tidligere dokumentar på NRK.

Foto: Espen Andersen / NRK

Hvert år presenterer Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) et «Nasjonalt risikobilde». Her analyseres antatt alvorlige risikoer som forvaltningen, fylkesmenn, kommuner og underliggende virksomheter skal forholde seg til for å forebygge hendelser og redusere skadelige virkninger. I 2015 ble skoleskyting tatt med. En slik hendelse har ikke forekommet i Norge, og en viser i hovedsak til erfaringer fra USA.

«Nasjonalt risikobilde» har som formål å beskrive svært alvorlige «scenarier» og ikke dagligdagse hendelser. Inneklima er derfor ikke med i dette bildet. I et styringsdokument fra kunnskapsdepartementet sies det også i klartekst at arbeidsmiljørelatert HMS-arbeid ikke hører hjemme i et forebyggende arbeid om samfunnssikkerhet og beredskap.

En reell helsefare

Men i motsetning til en mulig fare for skoleskyting, så vet vi mye om helsefarlig inneklima i skolen. I en spørreundersøkelse fra Utdanningsforbundet og Norges Astma- og Allergiforbund i 2009 som ble besvart av over 2300 ansatte i skoler og barnehager, oppgav 30 % ulike plager knyttet til inneklima og 20 % oppgav plager hver uke. Arbeidstilsynet hadde i 2012 tilsyn i 143 kommuner som inkluderte 301 skoler der 9 av 10 fikk pålegg om å iverksette tiltak.

NRK Brennpunkt fulgte opp: «Rik eller fattig. I by eller land. Styrt av Høyre eller Arbeiderpartiet. Det spiller ingen rolle. Skoler har dårlig inneklima uansett hvor i landet de er». Likevel makter man ikke å prioritere inneklima på en tilstrekkelig måte.

Eksempelet med skoleskyting og inneklima illustrerer større og mer gjennomgripende endringer i sikkerhet- og beredskapstenkning i Norge.

Men da skoleskyting ble definert som en del av vårt nasjonale risikobilde, ble det automatisk et tema i sikkerhetslovgivningen.

Definisjonsmakt

Etter at risikobildet om skoleskyting ble lansert har undervisningsministeren fulgt opp med formaninger om nødvendige tiltak med informasjon, opplæring og øvelser i landets skoler og barnehager.

Kunnskapsdepartementet følger videre opp gjennom rundskriv og veiledninger. Politiet over hele landet skal øve i å håndtere skoleskyting. Det blir mange aktører som etter hvert deltar i det samme kappløpet. Konsulentbransjen har kastet seg over dette nye markedet, og bare i Rogaland har halvparten av alle videregående skoler nå kjøpt konsulenttjenester for å forberede seg på skoleskyting.

Det er enklere og mer symboltungt å kjøpe inn et halvdagskurs og en rapport om hvordan man skal forholde seg til skoleskyting framfor å prioritere bedre renhold, fornye klimaanlegget eller renovere gamle skolebygg.

Mange aktører gir uklart ansvar

Inneklima for elever hører både inn under Lov om helsetjenester i kommunen og forskrift om miljørettet helsevern. Her er styringssignalene svakere enn når det gjelder skoleskyting blant annet fordi ansvaret er fordelt på mange aktører.

Det er enklere og mer symboltungt å kjøpe inn en rapport om hvordan man skal forholde seg til skoleskyting framfor å prioritere bedre renhold.

Nasjonalt risikobilde utformes og tegnes av DSB, som er underlagt Justis -og beredskapsdepartementet. Det har fått økt innflytelse og ressurser i etterkant av 22. juli i 2011 og nye terroranslag og trusler i Europa. Departementet har en rolle som en av de viktigste premissgiverne når det gjelder definisjon av trusler og gir derfor klare styringssignaler mot øvrige departement, slik eksemplet med skoleskyting illustrerer. DSB på sin side anser skoleskyting som «ikke utenkelig», et svakt styringssignal i utgangspunktet.

Men da skoleskyting ble definert som en del av vårt nasjonale risikobilde, ble det automatisk et tema i sikkerhetslovgivningen som førte til nye forvaltningsmessige inngrep. Her er definisjonsmakt viktig. Definisjonsmakt handler om styring, kontroll og politikk.

Konsulentbransjen har kastet seg over dette nye markedet.

Et tilsvarende eksempel var da holdninger og politikk knyttet til den økte tilstrømmingen av flyktninger til Europa i 2015, dramatisk endret seg da flyktningene ble omdefinert fra å være mennesker i nød til å bli en trussel mot sikkerheten.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Frykten får oppmerksomhet

Ved å inkludere enkelte risikotema og ekskludere andre, kanaliseres ressurser og kapasitet mot de tema som «avbildes» - avbildninger som blir forsterket gjennom offentlig oppmerksomhet og frykt.

Sikkerhetsregimer kan derfor utvikle seg til det Max Weber kalte ”byråkratiets jernbur” der fysiske og organisatoriske barrierer «stenger mennesker inne og nye tanker og ideer ute». Og har man først innført tiltak for å styrke sikkerheten, har det vist seg svært vanskelig å fjerne dem igjen senere.

Dette kan lett føre til feil prioritering av samfunnsressurser.

Det er derfor viktig å skape åpenhet og debatt om hvem som har definisjonsmakt om samfunnsrisiko, og på hvilken måte ressursbruk og prioriteringer styres og kontrolleres.

Dramatiske risikobilder, som skoleskyting, skaper en ubalanse som gjør at risiko knyttet til inneklima blir oppfattet som trivielle og lite interessante. Sikkerhetspolitikken formidles i offentligheten gjennom å dramatisere risikobilder.

Dette kan lett føre til feil prioritering av samfunnsressurser for å bekjempe en trussel som nok ikke er helt utenkelig, men som kan gå på bekostning av dagligdagse, men mer alvorlige samfunnsproblem.