Hvem vil være ansatt et sted der du aldri får muligheten til å gjøre en god jobb? Der du gråter på vei hjem fordi du lot sårbare, syke mennesker lide fordi du ikke hadde kapasitet til å hjelpe dem?
Arbeidsbelastningen og ansvaret i dag er så stort at det ikke er rart at helsepersonell flykter fra de kommunale helsetjenestene.
Akkurat som alle andre arbeidstakere kan også helsepersonell velge hvem de ønsker å selge arbeidskraften sin til. Én av fem sykepleiere forlater yrket de første ti årene etter endt utdanning. Vi går tomme for helsepersonell lenge før vi går tomme for penger.
I Trondheim sitter Sonja og venter på å få en telefon om at mannen Jan (73) har falt og slått seg hjel. Trist nok har Sonja god grunn til å frykte dette, selv om Jan er et sted der han skal bli tatt godt vare på. Jan har Parkinsons sykdom og er ikke i stand til å trykke på en alarm eller si fra om sine behov. Fra mai til oktober har Jan falt 23 ganger på sykehjemmet der han bor.
Sonja forteller at bemanningen er så lav at de ansatte er nødt til å forlate Jan alene store deler av vakten, for å hjelpe andre. Dette selv om de vet at faren for at han dermed faller og skader seg er stor. Mange pårørende landet rundt er i samme fortvilte situasjon som Sonja.
NRK har gjennom flere saker fortalt om forholdene på Ullern helsehus i Oslo, der pasienter opplever å verken få den medisinske oppfølgingen eller omsorgen de trenger.
En pasient fortalte at han på nettene ble liggende og rope om hjelp, uten å få det. Ved ett tilfelle anslår han at han lå i to og en halv time på natten, uten at noen kom. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i at nettene oppleves lange og grusomme når man hele tiden frykter for sitt eget liv fordi hjelpen man trenger ikke kommer.
På natten er det kun seks ansatte som tar seg av 96 pasienter på Ullern helsehus – bare to av disse er sykepleiere. I Trondheim er standarden fem ansatte på 100 pasienter. Dette er planlagt normalbemanning, ikke på grunn av sykefravær blant ansatte.
I mange av landets kommuner er bemanningen på både sykehjem og i hjemmetjenesten helt marginal, ofte uten personell med riktig kompetanse til stede for å yte den faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsehjelpen som pasientene faktisk har behov for. På Ullern helsehus er en tredjedel av sykepleierstillingene ubesatte.
Når bemanningen er så knapp, vil personalet nærmeste til enhver tid være i en samtidighetskonflikt. Våre tillitsvalgte i Trondheim kommune beskriver det som at mange ansatte går hjem med strekkmerker i hjertet etter å ikke ha fått gitt pasientene det de egentlig trenger.
Siden innføringen av Samhandlingsreformen har stadig større oppgaver blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Pasientene er sykere enn før, både mentalt og somatisk.
Nesten hele økningen i utgifter til kommunale helse- og omsorgstjenester de siste åtte årene kan tilskrives befolkningsvekst, prisvekst og overførte oppgaver.
Kommunale heldøgns omsorgsplasser er i praksis blitt minisykehus for de som har behov for omfattende helsehjelp og helseoppfølging hele døgnet. Pasientene er sykere, men bemanningen er den samme som for 10–20 år siden.
På Søndagsrevyen 11.12.22 varslet jeg om at det var «kode rød» for kommunehelsetjenestene. I Politisk Kvarter tirsdagen etter avviste Senterpartiets Hans Inge Myrvold at det er en krise. En utfordring kalte han det. Men ingen krise. Et oppsiktsvekkende utsagn.
Helsebyråd Robert Steen i Oslo sa i Dagsrevyen 30.12.22:
«Vi er et samfunn som blir flere og flere eldre med behov for omsorg og helsetjenester og færre og færre mennesker som kan levere de tjenestene. Dette gjør at det blir press på helsehusene våre, på sykehjemmene våre og sykehusene våre. (...) Dette er ikke et Oslo-problem, det kommer til å bli et nasjonalt problem. Det problemet må vi adressere bredere istedenfor å skyfle pasienter imellom oss. Det er min store uro når vi går inn i 2023».
Robert Steen har rett i at det er mer enn et Oslo-problem, dette er allerede en utfordring landet over.
Problemet kan ikke løses ved å skyfle oppgaver mer eller mindre planløst mellom ulike grupper av helsepersonell, uten å vurdere hvilken kompetanse som trengs til de ulike oppgaver. Det løses heller ikke ved å leie inn vikarer som tidligere var fast ansatte, til en høyere pris for det offentlige.
Helsepersonellkommisjonen kommer om en måneds tid. Heller ikke de vil komme med noen «quick fix» på utfordringene Sykepleierforbundet og andre har varslet om gjennom tiår.
Den viktigste oppgaven for de ansvarlige politikerne er å sørge for at de som utdanner seg til helse- og omsorgstjenesten faktisk ønsker å jobbe der. Riktig kompetanse og tilstrekkelig bemanning er nøkkelen for å lykkes med dette.
