De siste ukene har mediene skrevet om nedskjæringer i barnehagesektoren i Oslo kommune. En avtale om minstebemanning i barnehagene, som har vært et mønster for andre kommuner, er nå sagt opp. Byråden ønsker ikke flere lovreguleringer og har stor tillit til at bydelene løser dette på en god måte.
Jeg tror han har rett i at de som arbeider i barnehagene gjør så godt de kan.
Jeg tror han tar feil når han mener dette er det som skal til for å skape trygge barnehager med høy kvalitet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kvantitet og kvalitet, hånd i hånd
Det er flott at vi nå har nesten full barnehagedekning, men dette må ikke gå på bekostning av kvaliteten. Jeg hører ofte nevnt i debatter at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom antallet ansatte og kvaliteten på tilbudet. Dette forundrer meg.
Små barn trenger omsorg og noen som ser dem. De trenger fang å krabbe opp på og hender å holde i. Muligheten til å gi omsorg blir selvfølgelig dårligere jo færre voksne som er tilgjengelige. Det samme gjelder muligheten til å fange opp barn utsatt for omsorgssvikt eller barn med spesielle behov.
Det er svært viktig med gode barnehagelærere for at barna skal få et godt pedagogisk tilbud. De minste barna som ikke selv kan si fra får i dag for stor del av tilbudet sitt dekket av personer uten godkjent utdanning. Det gis dispensasjoner fra utdanningskravene i en utstrekning vi ser på få andre områder av samfunnet. Gode pedagoger er nødvendig for optimal læring i en periode hvor barnet er på sitt aller mest lærenemme.
Men dette alene er ikke nok. Kompetanse kan aldri erstatte bemanning, bare kvalifisere den.
Krav til grunnbemanning
Barneombudet registrerer økende antall henvendelser fra bekymrede foreldre. Jeg deler deres bekymring. De melder om for få voksne tilstede, problemer med å skaffe vikarer og at barnehagene generelt sliter med å skaffe kvalifiserte medarbeidere. Dette truer både sikkerheten og kvaliteten i barnehagene. I tillegg sliter det på de ansatte og påvirker stabiliteten i voksengruppa.
I forslaget til ny lov om barnehager foreslår Øieutvalget (NOU 2012:1 Til barns beste) en lovregulert grunnbemanning. De ønsker maksimum tre barn under tre år per ansatt og seks barn per ansatt for barn over tre år. Utvalget understreker at det er et minstekrav.
Utvalget vil også gi barnehagebarn en lovfestet rett til et godt fysisk og psykososialt miljø. Når jeg leser forslagene og begrunnelsene for dem, gjør det meg optimistisk på barns vegne. Men, det er en betinget optimisme. Skal lovforslaget bli en virkelighet i barnehagene, må politikerne bestemme seg for at kvantitet og kvalitet henger nøye sammen.
LES OGSÅ: De flinke barnas sorg
Barnehager til barns beste?
FNs barnekonvensjon stiller krav til tilbudene vi gir barn. Lovforslaget som nå fremmes er i tråd med kravene om barns beste i konvensjonens artikkel 3. I dag er 90 prosent av norske barn i barnehage store deler av dagen. Barnehagen er et tilbud både til foreldre som er i arbeid og til foreldre som har behov for et pedagogisk tilbud til barnet av andre grunner.
De som arbeider i barnehagen ønsker å kunne gi alle barn trygge og nære relasjoner til et avgrenset antall voksne. De vet at det er en forutsetning for barnas lek, utforskning, undring og læring. Når alle barnehager i Norge får krav til en forsvarlig grunnbemanning kan vi også stille krav til kvaliteten på tilbudet i enda sterkere grad enn i dag.
Er våre politikere villige til å prioritere barna?
Forslaget om en lovbestemt minstebemanning i barnehagen møter motstand. Jeg forstår at det vil være dyrt for kommunene og at Stortinget må sørge for at kommunene kan møte kravet, men barns rettigheter skal ikke styres av tilgangen til penger.
Tatt i betraktning at barnehagen trolig er den viktigste arena for forebygging av psykiske helseplager hos barn er det også rent samfunnsøkonomisk problematisk at man reduserer bemanningen for å oppnå kortsiktig økonomisk besparelse.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vil ha klart svar fra politikerne
Ingen av de 283 000 borgerne som er brukere av barnehagetilbudet kommer til å protestere dersom Stortinget ikke vedtar kravet om grunnbemanning.
De er små av vekst og har ikke stemmerett. Som barneombud er det derfor min jobb å være deres stemme. Barnehager til barns beste lager vi dessverre ikke ved at kommunene selv bestemmer bemanningsnormen. Til det er barnas stemme for svak, den politiske «gevinsten» for liten, og den lokale viljen for dårlig.
Jeg ønsker å utfordre våre politikere til å gi et klart svar til foreldre til nærmere 300 000 barn i Norge. Et svar på om de vil si ja eller nei til en lovregulert grunnbemanning i barnehagene. Vi vet det vil koste penger, og spørsmålet er om Stortinget samlet vil ta dette ansvaret. Barna trenger at politikerne svarer ja og at Stortinget bevilger de midlene til kommunene som skal til for å gjennomføre dette.
