Hopp til innhold
Kronikk

Australias vei mot kaos

Australias politiske situasjon begynner å minne om en episode av Game of Thrones.

game of thrones

En cocktail av personlige ambisjoner, intriger på bakrommet og hevn for tidligere statsministerbytter gjør at dagens australske politikk minner om en episode av Game of Thrones, skriver kronikkforfatteren.

Foto: AP

23.august våknet australiere opp til deres sjette statsminister på 11 år. For et land som har vært stolt av sin politiske stabilitet – og som har ledd av italienerne for deres politiske røre – er dette mønsteret både skuffende og overraskende.

Utskiftningen av statsministre har skjedd så ofte at vokskunstnerne i Madame Tussauds har bestemt seg for å slutte å lage voksfigurer av australske statsministre. De klarer ikke å henge med i utskiftingene.

Ustabilitet

Det er flere grunner til at Australia sliter med politisk ustabilitet. På den ene siden handler det om klassisk maktpolitikk. En cocktail av personlige ambisjoner, intriger på bakrommet og hevn for tidligere statsministerbytter gjør at dagens australske politikk minner om en episode av Game of Thrones.

Maktkampene har rammet de to største partiene i landet – det konservative Liberale partiet, som har makten nå, og Arbeiderpartiet, som satt i regjering tidligere. Og utskiftingen har blitt styrket av meningsmålinger. Regjeringspartiene fikk panikk da de mistet popularitet, og en ny statsminister skulle være redningen.

Innvandring i seg selv er regnet som en trussel mot den nasjonale identitet i det lange løpet.

På den andre siden er forklaringen den splittende ideologiske politikken vi ser verden over. De australske partiene klarer ikke lenger å håndtere den populistiske bevegelsen innenfor de politiske tradisjonene, og det siste statsministerbyttet er et godt eksempel på det.

Selv om Australia har det strengeste immigrasjonsregimet av alle vestlige land, satser hardt på karbonbasert energi og ventet lenge med likestilt ekteskap, var det ikke nok for mange. Det voksende ytre høyre så etter enda hardere politikk. Dermed mistet den moderate høyremannen, nå avtroppende statsminister Malcolm Turnbull, støtten blant sine partifeller i det liberale partiet i parlamentet.

Et politisk paradoks

At høyresiden i Australia har beveget seg så langt til høyre er både et politisk paradoks og en vekker. Australia har en valgordning, preferansevalg, der velgerne rangerer flere kandidater. Systemet bidrar til å presse partiene mot sentrum. Det betyr at valgkampen hovedsakelig er mellom de to partiene som kjemper om vippevelgere.

Dessuten har ikke australske politikere ansvaret for å trekke opp grensene for valgdistriktene, slik de har i USA. Dermed kan de ikke manipulere grensene for å favorisere kjernevelgere.

Så hvorfor er høyresiden ikke lenger interessert i sentrum? Hvorfor vil de presse politikken langt ut på siden?

Det er fire forklaringer. På godt eller vondt er de også relevante for mange andre land.

De australske partiene klarer ikke lenger å håndtere den populistiske bevegelsen.

Den første er at dagens identitetsorienterte politikk ikke er særlig åpen for kompromisser. Den tradisjonelle venstre-høyre-aksen åpnet opp for kompromisser av forskjellige art, for eksempel litt mindre regulering i bytte mot litt mer skatt. Men dagens dominerende nasjonal-kosmopolitiske akse er mindre fleksibel.

Om det er 1000 eller 5000 asylsøkere i Australia er ikke poenget for mange. Innvandring i seg selv er regnet som en trussel mot den nasjonale identitet i det lange løpet. Denne tendensen er for tiden sterk i land som USA, Italia og Ungarn, men vi ser også det samme mønstret i Norden.

Forakt for motstandere

Den andre er at politiske motstandere ble møtt med økende forakt. Man skiller mindre mellom person og politikk – som man ser hver dag i sosiale medier på begge sider av politikken. Den ledende australske journalisten Annebel Crabb beskrev høyresidens opprør mot Malcolm Turnbull som en prosess for «å få ut flisen av deres kropp».

I partiet vil de ikke ha en leder med liberale synspunkter – selv om Turnbull i praksis hadde ofret disse synspunktene gang på gang.

Timingen av statsministerbyttet kan enkelt forklares med en kampanje fra milliardæren og mediemogulen Rupert Murdoch, som også eier Fox News i USA og tabloidavisen The Suni Storbritannia. Han kontrollerer to-tredeler av nyhetskanalene i Australia og besøkte Australia før valget. Deretter startet en kryssild av artikler mot statsministeren med støtte til et lederskifte.

Det voksende ytre høyre så etter enda hardere politikk.

Derfor er det verdt å huske at det er tradisjonelle media som setter den politiske agendaen; det er ikke bare Russlands innblanding i sosiale medier og alternative nyhetskanaler som fortjener oppmerksomhet.

By og land

Den siste forklaringen handler om geografiske motsetninger. I Australia har befolkningen i noen delstater beveget seg mot ytre høyre, og små høyrepopulistiske partier har vunnet nytt terreng i enkelte områder. Andre delstater har fortsatt et sterkere liberalt tankesett eller domineres av populistiske partier som står nærmere sentrum.

Disse nye konstellasjonene blant velgerne skaper en vanskelig, ny geografisk linje innad i de store partiene. De forsterker en allerede eksisterende splittelse mellom byene og distriktene. Dermed blir nasjonalpolitikk vanskeligere å gjennomføre. Dette mønstret kjenner vi igjen fra USA og Storbritannia, men også i Norge har den geografiske splittelsen fått nytt liv. Avstanden mellom Oslo og Sydney er 15937 km, men dagens politikk kryper stadig nærmere.

Australias pågående kaos er en påminnelse om farene når politikken blir kompromissløs og preges av forakt og ikke av respekt.