Etter drapet på George Floyd opplevde vi en historisk, antirasistisk oppvåkning. Mange med minoritetsbakgrunn også i Norge sto fram og fortalte historier om egne opplevelser. Det var historier mange hadde holdt inne med lenge, og som det kostet mye å dele.
Nå skylder det norske samfunnet alle som har tatt byrden med å stå fram, konkret handling. Den handlingen må komme fra oss alle. Derfor vil vi at du skal spørre deg hva du kan gjøre, på din arbeidsplass, på din skole, i ditt nabolag, for å bekjempe rasisme og diskriminering.
Hvis du eksempelvis har en ledende rolle på en arbeidsplass, er det først og fremst to spørsmål vi vil be deg tenke på: Er dere bevisst hvordan dere rekrutterer, så dere ikke disfavoriserer søkere med minoritetsbakgrunn? Forskning viser at en statistisk høy andel av arbeidsgivere diskriminerer ved ansettelser.
Selv om noen diskriminerer ut fra rasistiske motiver, er det mange som gjør det uten noen negativ hensikt. Nettopp derfor er det viktig å være seg bevisst hvem man velger ut, hvordan og hvorfor.
Det andre spørsmålet er om dere har gode rutiner hvis noen av de ansatte opplever rasisme i løpet av arbeidsdagen, om det så er fra en kollega, en sjef, en kunde eller noen andre man kommer i kontakt med. Hvem kan man henvende seg til om opplevelsen? Hvem har ansvar for at den følges opp?
Hvis du, også som en «menig» ansatt, ser at arbeidsplassen din mangler rutiner for å håndtere rasisme, vil vi oppfordre deg til å ta dette opp internt. Enkel handling som dette er ofte alt som trengs for å bedre situasjonen, i alle fall litt.
Hvis du er lærer, ønsker vi at du skal tenke på hvordan du kan bidra til å utvikle elevenes bevissthet rundt rasisme. Spesielt hvis du har en ledende rolle på en skole, vil vi også be deg vurdere om skolen har gode nok rutiner til å følge opp tilfeller hvor elever utsettes for rasisme.
Ut fra en undersøkelse vi gjorde i 2017, vet vi at det dessverre er dagligdags at elever utsettes for rasisme som en del av skolehverdagen. Vi tror at mange skoler ikke forstår helt hvor omfattende problemet er, eller hvor ødeleggende det kan være for manges skolehverdag. Det betyr også at alle skoler må være forberedt på å håndtere det på en måte som ivaretar hver elev.
Altfor mange elever har erfart at opplevelser med rasisme enten ikke blir forstått eller prioritert, i en skolehverdag som ofte er travel for de ansatte. Rasisme er imidlertid for ødeleggende for mange barn og unge til at vi har råd til ikke å prioritere det.
Hvis du jobber i politiet, vil vi du skal tenke på hvem du velger å undersøke og hvorfor, og at du tenker like grundig gjennom hvordan du velger å gjøre det. Vi forstår at det noen ganger kan være din jobb også å undersøke ungdommer med minoritetsbakgrunn.
Hvis du bare gjør det når du har god grunn, og hvis du gjør det med vennlighet og respekt, er det ikke et problem. Overdreven kontroll av minoritetsungdom er derimot skadelig, både for minoritetsungdommene som opplever det integritetskrenkende, og for den tilliten politiet trenger å ha i hele befolkningen.
Vi vet at mange av ungdommene som kontrolleres, er mindreårige. Det er ikke minst viktig at dere er bevisst hvor belastende det kan være for mindreårige å bli overdrevent kontrollert.
Hvis du arbeider innen kultur eller reklame: Hvem velger du å gi roller, hvem velger du å satse på og å løfte fram som rollemodeller? Hvis du jobber i media, hvem bruker du som kilder i hvilke saker? Hvor ofte skriver du eksempelvis artikler om temaer relatert til minoriteter hvor ingen personer med minoritetsbakgrunn er blant kildene?
Uansett hvem vi er og hvor vi jobber, risikerer vi alle å bli vitne til rasisme. Det mest grunnleggende valget du da foretar deg, er om du engasjerer deg, eller om du er passiv. Det er en avgrunn mellom disse to valgene. Hvis du er vitne til rasisme eksempelvis på bussen eller trikken, kan konsekvensene av ditt valg være betydelig for den som utsettes for rasisme.
Hvis du sitter stille, er du ikke nøytral. Du oppleves i stedet som en del av problemet – som en av dem som ikke bryr seg, eller som kanskje støtter det som skjer. Hvis du derimot reagerer, bidrar du til å lette byrden for den som utsettes for rasisme. Det er ikke så viktig hva du sier i protest – bare du sier noe.
Opplevelsen av støtte, og av ikke å stå alene i møtet med hatet, kan være helt avgjørende.
Det norske samfunnet har nå en unik mulighet til å ta et krafttak mot rasisme og diskriminering. De mange som har delt sine historier, har krav på det. Hvis vi som samfunn ikke klarer å følge opp disse vitnesbyrdene, risikerer vi i stedet at det vil oppleves som at samfunnet har sviktet igjen.
Vi vil derfor oppfordre alle offentlige etater, alle institusjoner, alle bedrifter, kort og godt alle i det norske samfunnet, til å bruke denne høsten godt.
La oss sørge for at vi går ut av dette året med en styrket innsats mot rasisme som faktisk betyr noe for dem som rammes.
