Det ligger en kime til vold i verdensoppfatninger som skaper et bilde av framtidig undergang. Dette har vi sett gjentatte ganger gjennom historien. Ut av dette springer en tilsynelatende selvmotsigelse: det samme verdensbildet som forankres i et behov for fredelige løsninger og demokrati, kan samtidig inspirere til vold.
Vi mener nettopp dette er tilfelle for den anti-islamske bevegelsen. 22. juli er det mest åpenbare eksempelet.
Økende uro
Det er en økende bekymring for fraværet av forskning og oppmerksomhet om høyreekstremisme. Antirasistisk senter betegner det som en «underskog av hat», hvor «medias taushet sammenfaller med fraværet av forskning på høyreekstremisme i Norge».
Mye av bekymringen ledes tilbake til Breiviks manifest og utspill i retten. Der finner en tradisjonelle høyreekstreme ideer, men det dominerende er likevel påvirkningen fra anti-islamsk tankegods, eller det som kan kalles en anti-islamsk bevegelse. Denne inneholder alt fra moderate fraksjoner i politiske partier og nettsider til aktivistgrupper som Norwegian Defence League og Stopp islamiseringen av Norge.
Vold og politisk retorikk
Sosiale bånd og graden av tilknytning til det politiske systemet er kanskje det viktigste for å forstå terrorisme og politisk vold. Hvis en gruppe opplever seg stigmatisert og isolert, kan voldelige virkemidler framstå som det eneste reelle alternativet for å få innflytelse. Dette må imidlertid underbygges av politisk retorikk som også fungerer som inspirasjon og er retningsgivende for valg av mål.
I en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Terrorism and Political Violence diskuterer vi forholdet mellom politisk retorikk, sosiale bevegelser og vold. Vi kan tenke oss flere mulige sammenhenger. En er rett-fram, hvor en bevegelse oppfordrer til vold og enkeltpersoner eller grupper utfører vold. Dette er ofte tilfelle med de høyreekstreme.
En annen mulighet er at den politiske retorikken er ikkevoldelig, men likevel presenterer et verdensbilde som kan føre til at enkeltpersoner og radikale grupperinger tyr til vold. Vi mener dette er tilfelle med den anti-islamske bevegelsen og 22. juli.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Breivik og den anti-islamske bevegelsen
En systematisk sammenligning av Breiviks manifest med retorikken til anti-islamske grupper og nettsider viser store overlapp, men også viktige skiller. I den anti-islamske retorikken gjenfinner vi to hovedutfordringer. For det første at islam og islamismen utgjør en totalitær trussel mot samfunnet vårt som blir framskyndet av innvandringen og multikulturalisme. For det andre at «eliten» undertrykker «folket».
Fiendebildet er dermed todelt: Islam og muslimer er den ytre, eksistensielle trusselen, mens den politiske og kulturelle eliten er den indre fienden. Dette fiendebildet deler Breivik i manifestet, og det er jo også tydelig i målene han velger for sine terroraksjoner.
Det er likevel en stor og viktig forskjell mellom Breivik og den anti-islamske bevegelsen: Mens de anti-islamske gruppene foreslår en lang rekke fredelige løsninger for å demme opp for «islamiseringen» av samfunnet, argumenter Breivik for bruk av terror og vold.
Den anti-islamske bevegelsen foreslår stans av ikke-vestlig innvandring, assimilering av innvandrere, mer kristendom, ytringsfrihet og demokrati. De trekker også fram verdier som likestilling og homofiles rettigheter, noe som åpenbart skiller dem fra høyreekstreme grupper. Det er spor av slike verdier og fredelige løsninger i Breiviks manifest. men de forsvinner mot slutten i det som sannsynligvis er en gradvis radikalisering og erstattes med ideer om politisk vold, hentet fra terrorgrupper som Røde Arme Fraksjon og Al Qaida.
Metaforer blir virkelighet
Så langt er det derfor ingen direkte sammenheng mellom den anti-islamske bevegelsen og voldshandlingen. Problemet oppstår imidlertid når vi ser nærmere på den delen av den politiske retorikken som skal mobilisere støtte. Alle sosiale bevegelser har behov for noen tydelige beskrivelser av hva som er problemet og hva som er løsningen, men de trenger også retorikk som får potensielle støttespillere til å engasjere seg. De må forstå alvoret i situasjonen og behovet for å handle. Dette er typisk utsagn som spiller på følelser, overdriver og bruker metaforer.
De anti-islamske gruppene bruker ofte apokalyptiske utsagn som at «hele vår sivilisasjon står i fare» og krigsmetaforer som «invasjon», «kamp» og «forræder». Enkelte drar også paralleller til andre verdenskrig, og beskriver islamiseringen som en «okkupasjon».
Krigsmetaforene ikke er ment bokstavelig. De er imidlertid farlige, spesielt sammen med den apokalyptiske beskrivelsen av islamiseringens konsekvenser – som er ment bokstavelig. Breivik deler forståelsen av at vi står ovenfor en totalitær trussel om utslettelse av den vestlige sivilisasjon. Dermed kan ekstreme løsninger framstå som legitime, og i manifestet blir den anti-islamske bevegelsens krigsmetaforer virkelighet. Breivik var sannsynligvis inspirert av alt fra politisk terror til skolemassakrer, men i manifestet er den anti-islamske retorikken spesielt viktig.
Kimen til vold
Det ligger en kime til vold i apokalyptiske verdensoppfatninger. Det er ikke overraskende at et verdensbilde som bygger på et krigersk språk, en forestilling om at den politiske eliten er ansvarlig for stor urett og en total trussel inspirerer til terror. Dette var tilfellet med venstreekstreme på 1970- og 80-tallet, og ekstreme islamister fra 1990-tallet og utover. Paradokset er at sosiale bevegelser kan inspirere til vold de egentlig er imot.
Mer enn å fordele skyld, bør denne innsikten brukes til å minne om varsomhet i omgang med ord. Bekjempelsen av politisk inspirert terror og vold gjøres nemlig best av den sosiale bevegelsen terrorister og voldsutøvere identifiserer seg med.
