Kronikk

Angst for politikk

Mantraet om at kunsten er fri, er i ferd med å svinebinde en hel generasjon av norske kunstnere. Og politikere, for den saks skyld.

Agnes Moxnes

'Det kan nesten virke som om kunstnerne har angst for å komme i berøring med en politiker', skriver NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes. Hun er fast spaltist i Ytring.

Foto: NRK

Denne teksten ble også fremført i "Ytring" på P2. Her kan du høre Moxnes lese.

Denne høsten har rekordmange flyktninger krysset den norske grensa, både i nord og i sør. De kommer stadig flere, og nå er vinteren på vei.

Spørsmålet er: Kan kunstnerne også ta i et tak? Kan norske kulturbyråkrater og kulturarbeidere gjøre en forskjell?

Jeg vet ikke. For jeg ser ingen forslag fra dem. Jeg hører Karpe Diem, ære være dem, men jeg ser ikke det norske kultur-engasjementet. Nytteperspektivet er rett og slett et sjeldent tema i norsk kulturdebatt.

Kunstnere kan gjøre nytte

– Kunstnere kan gjøre nytte for seg, sa den egyptiske kulturaktivisten Basma El Husseiny da Kulturrådet denne uka feiret sine første femti år i Harstad.

El Husseiny, som blant annet driver musikkskoler i syriske flyktningleirer i Libanon, ramset opp hele syv nyttefunksjoner av kunst og kultur:

Kunst helbreder, kunst utvikler kreative evner, viser hva mennesker har til felles, skaper trygge rom for kritikk og læring, gjenskaper og bevarer egen kulturell identitet, og ikke minst – bygger opp ny kulturell kapital.

Det var et godt øyeblikk i kulturhuset i Harstad, hvor over 400 deltagere fra stat, fylker, kommuner, kunstnerorganisasjoner og enkeltpersoner var samlet

Forsiktig kulturminister

Kulturminister Thorhild Widvey kom også til Harstad – en kulturminister som har lært seg at i møte med kulturfolket, må man veie sine ord på gullvekt. Det gjorde hun også.

Hun kom med to bud fra regjeringen. Kulturbudsjettet må kuttes, på grunn av den pågående dugnaden for flyktningene.

Så kom det Widvey ikke turte å si høyt. Hun vil at Kultur-Norge skal vise samfunnsansvar i denne krisen. Ta i et tak. Legge en plan. Gå ut og gjøre en forskjell. Men hun sa altså ikke det. Hun sa bare at vi alle må ta et ansvar.

For kulturministeren vil for alt i verden ikke bli beskyldt for å instruere kunsten og kunstnerne. Mantraet om at kunsten er fri, er i ferd med å svinebinde en hel generasjon av kunstnere.

Politikere også, for den saks skyld.

For sarte for politisk kamp

For hva betyr kunstnerisk frihet? Betyr det at politikere ikke kan tørre å si hva de mener om kunst og kunstnere? At de ikke kan ha forventninger til dem?

Betyr det at kunstnere er for sarte til å ta en politisk kamp om annet enn penger til eget kunstnerisk arbeid? Det kan nesten virke som om kunstnerne har angst for å komme i berøring med en politiker.

Etter at El Husseiny og Widvey hadde sagt sitt kom reaksjonene over kaffekopper og vinglass. – Vi må vite hvor mye det kuttes i budsjettene først, og så kan vi legge planer, ble det sagt.

Vinteren kommer, og norske kunstnere kan godt spørre: Hvorfor skal akkurat vi vise samfunnsansvar?

Jo, det er fordi all kunstnerisk utforskning handler om hva det betyr å være menneske i denne verdenen. Og det er vel den viktigste kunnskapen de fleste av oss trenger denne vinteren.