En kreftdiagnose med små sjanser til overlevelse kan utløse stor desperasjon. I 2005 levde jeg med en null til fem prosent sjanse til å overleve akutt blodkreft. I februar 2009 fikk jeg tilbakefall med følgende vurdering fra legene i den første fasen: «Dette kan vi sannsynligvis ikke gjøre noe med».
Dyrt og udokumentert
I 2005 var jeg som de fleste andre nydiagnostiserte kreftpasienter uforberedt på en eventuell avslutning av livet, og desperat i mitt ønske om å overleve. Jeg ville ikke at noe skulle være uprøvd i kampen for å overleve. Til å begynne med gikk jeg optimistisk gjennom henvendelser om ulike tilbud:
- Humlegårdklinikken i Danmark
- Healere og fjernhealere
- Behandling i Kina
- Behandling i Russland
- Alternative behandlingsklinikker i USA
- Nonijuice
- B17
Felles for tilbudene var relativt høy kostnad, antydninger om at dette kunne gjøre meg frisk, og ingen dokumentasjon annet enn påstander om at «jeg har selv blitt frisk av dette», «jeg kjenner en kvinne som ble frisk på grunn av dette», «en slektning av meg overlevde på grunn av dette».
Visste ikke bedre
Kombinasjonen dyrt og manglende dokumentasjon gjorde meg tvilende. Men den viktigste grunnen til at jeg aldri valgte å satse på en alternativ behandlingsform var nok at det norske helsevesenet til slutt fant en løsning for meg.
Hadde jeg ikke fått tilbud om tradisjonell livreddende behandling i 2005, er sjansen stor for at jeg hadde oppsøkt alternativ behandling. For selv om jeg den gangen forhåpentligvis var en normalt oppegående borger, hadde jeg på det tidspunktet få forutsetninger for å vite bedre.
Ingen overlevende
Nå har jeg vært en del av kreftverdenen i snart sju år. I løpet av de årene har jeg mistet flere venner i kreftkampen, og jeg har fulgt mange kreftkrigeres opp- og nedturer. Noen har jeg fulgt tett, andre har jeg fulgt gjennom blogger og i media. En del av dem har i likhet med meg fått fristende tilbud fra alternative behandlere: «kjøp behandlingstilbudet som gjør at du likevel kanskje kan overleve».
Derfor har jeg mange ganger krysset fingre for kreftkolleger som i sin desperasjon har prøvd healing, ulike alternativprodukter, alternative behandlingsklinikker i Norge, Danmark, USA og Kina. Ingen av dem lever i dag.
Har aldri reddet liv
Jeg har ikke mer enn sju år med egenopplevde erfaringer. Overlege OIav Mella ved Haukeland universitetssykehus har en mannsalder med erfaring. Han fortalte i 2009 at han ikke én eneste gang i løpet av 30 år med nærkontakt med kreftpasienter har opplevd en alternativ behandlingsform som har virket livreddende på de pasientene han har fulgt.
Tvert imot: Alternativ behandling kan i verste fall ødelegge for den ordinære behandlingen, advarer han. Mens jeg selv var inne til behandling hadde jeg en romkamerat som satset tid og penger på at injisering av den alternative kreftmedisinen B17 kunne redde eller forlenge livet hans. Det endte med komplikasjoner, unødvendige smerter, ekstra sykehusdøgn, og en forringelse av hans siste levetid.
Positive følelser
Men det finnes også noen nyanser. I desember 2010 kunne vi lese om en norsk healer som lokker til seg kunder ved å bruke PR-byrå (!), og ved å skape et inntrykk av at hans «evner» mot kreft er i ferd med å bli vitenskapelig dokumentert.
Dette er en ekkel form for markedsføring, helt typisk for alternativbransjen, og er rettet mot de mest desperate kreftsyke. Men det gjorde inntrykk å lese at de pårørende til en av healerens avdøde pasienter kun hadde positive følelser overfor mannen.
Etter deres oppfatning var han den eneste som virkelig prøvde å redde livet til deres kjære, og den eneste som klarte å gi dem et håp. For enkelte pasienter og pårørende kan fornektelse av realitetene, og falskt håp i form av alternativ behandling, oppleves å være den beste måten å stå i krisen på. Hvis vi tenker oss om er ikke det så rart. Alternativet er å akseptere at man skal dø, og det sitter langt inne hos mange av oss.
Kritisk sans
Mitt mål er å heve den kritiske sansen mot alternativaktørerene som skaper et inntrykk av at de kan bidra til å redde folk ut av kreftsykdom. Hva de påstår de kan gjøre med tilstander som ikke er livstruende beskjeftiger jeg meg ikke med, selv om det er all grunn til å være kritisk også til denne delen av virksomheten. Jeg har heller ingenting i mot mennesker som bruker sine evner til å hjelpe andre mennesker uten å ta seg betalt.
Tilfellet «Snåsakaillen» passer inn i denne kategorien hvis det er riktig at han aldri har krevd betaling. En mann som har brukt store deler av sitt liv i ubetalt tjeneste for andre mennesker får ikke annet enn ros og anerkjennelse fra meg.
Hans karakter, klokskap, og kommunikasjonsform, gjør at han antagelig har sterk påvirkning på de fleste som møter ham. Men det er forskjell på at kontakt med ham har en sterk påvirkning på meg, til at hans berøring har en effekt på kreftcellene i kroppen min.
Hvis det ikke er håp
Skulle jeg igjen bli alvorlig kreftsyk, og bli gitt opp av helsevesenet, har jeg følgende plan:
- Sjekke om tradisjonelle behandlere i utlandet (for eksempel Sverige, Tyskland, USA) har tatt i bruk ny medisin og behandling raskere enn i Norge. Jeg har opplevd at norske kreftpasienter har blitt satt på lindrende behandling, mens sammenlignbare svenske pasienter har fått livreddende behandling. Nå har norsk praksis på akkurat dette området blitt lik den svenske, og det er kjent for offentligheten at Norge noen ganger kan være sent ute med ny vitenskapelig dokumentert medisin og behandling.
- Sjekke om det finnes utprøvende behandling relevant for min kreftform i inn- eller utland. Behandlingen må være innenfor rammene av seriøs forskning og tradisjonelle sykehus.
- Er det ingenting å hente på punkt en eller to, må jeg forsone meg selv med at det går mot slutten. Den siste tiden vil jeg bruke til å leve livet mens jeg kan, og på å tilrettelegge for en verdig avslutning av mitt liv. Like viktig vil det være å bruke tid og ressurser på hjelp til at mine nærmeste pårørende kommer seg gjennom krisen både før og etter min død, og på å tilrettelegge slik at de lettere kan leve gode liv etterpå.
Humlegårder, healere, og alternative behandlingsklinikker i inn- og utland, har ingen plass i min plan.
