NRK Meny
Replikk

Alt bør ikke bli som før

Det er forståelig at mange vil tilbake til slik det var før terroren. Men det er en dårlig løsning.

People react as they look at floral tributes for the victims of the Manchester Arena attack,in St Ann's Square, in central Manchester

«Vi bør prøve å leve som vi gjorde før; grille, gå på debattmøter eller bruke kollektivtransport. Men når vi utsettes for kriminelle handlinger, bør vi også gjøre noe annerledes», skriver Ove A. Vanebo. Bildet viser blomster og hilsner etter terrorangrepet i Manchester.

Foto: Darren Staples / Reuters

Arbeiderpartipolitiker Per Anders Langerød skriver innsiktsfullt og gripende om hvordan han har kommet seg etter terrorangrepet 22. juli 2011.

Med henvisning til en Facebook-status jeg hadde om terror, understreker han at vi bør venne oss til et normalt liv, selv om vi naturligvis er preget av grusomheter. Han er også bekymret over for drastiske tiltak i terrorkampen.

Jeg er enig med Langerød i at det er fornuftig å bekjempe irrasjonell frykt. Vi bør prøve å leve som vi gjorde før; grille, gå på debattmøter eller bruke kollektivtransport. Men når vi utsettes for kriminelle handlinger, bør vi også gjøre noe annerledes.

I blokka jeg bor i, har vi flere ganger opplevd innbrudd i bodene. Vi har imidlertid aldri erklært at «alt bør være som før». Vi har riktignok stort sett levd som vi alltid har gjort, men vi har samtidig innført strengere rutiner for hvem som slipper inn, og låsene er blitt bedre.

Ender fort i handlingslammelse

Problemet med dem som mener at «vi skal la alt være som før», er ofte at de heller ikke ønsker å gjøre noe med verktøykassa, f.eks. politiets metoder for å avdekke potensielle terrorister, eller at integreringspolitikken må føres på samme måte som før. De vil ha resultatene av terrorbekjempelsen, uten å gjøre jobben.

Etter min oppfatning kan det dessverre virke som at mange tror vi underminerer terror gjennom at «alt skal være som før».

Etter min oppfatning kan det dessverre virke som at mange tror vi underminerer terror gjennom at «alt skal være som før». Ja, det kan til og med synes som det er slik terroren best møtes – med åpenhet og kjærlighet.

For meg blir det samme tilnærming som at innbruddstyvene skulle bli oppgitte og gi opp dersom vi holder alle dører åpne etter innbruddene er skjedd. Et mantra om at «terroren vinner hvis vi endrer oss», fører fort tankene galt av sted – og ender fort i handlingslammelse.

Forskjell på jaktuhell og jegere

Langerød viser til at «sannsynligheten for at jeg blir utsatt for terror er så liten at det er større sannsynlighet for å bli truffet av lynet og å vinne i lotto». Han har selvfølgelig rett i at den statistiske muligheten for å bli utsatt for terror er liten.

Men det er forskjell på jaktuhell og jegere. Det er forskjell på å akseptere dagliglivets risiko og hva vi bør gjøre i kampen mot terrorisme som bevisst påføres mennesker. Terroren utøves jo av en nærmere bestemt fiende. Noen som vil skade eller i verste fall drepe oss.

Det er forskjell på å akseptere dagliglivets risiko og hva vi bør gjøre i kampen mot terrorisme som bevisst påføres mennesker.

Kriger og folkemord har blitt utløst av terror. Det samme gjelder ikke når mennesker dør i badekaret eller i bilulykker. Selv om det er færre drepte av terror i Europa de siste tiårene sammenlignet med 1970- og 1980-tallene, må man ikke tro at det gjør at vi kan senke skuldrene.

Som terrorforskeren Thomas Hegghammer påpeker, er en viktig grunn til reduksjonen i dødsfall at statene rett og slett gjør mer for å bekjempe terror. Tidligere var det ganske enkelt lettere å ta livet av mennesker gjennom brutale terrorangrep.

Må endre kartet etter terrenget

Når terrenget endrer seg, må vi endre kartet. De siste tiårene har det skjedd drastiske endringer i Europa, både politisk og demografisk.

Om noen for 20 år siden sa at det i fremtiden ville være nødvendig med væpnet politi for å kunne gjennomføre kunstutstillinger med religiøse karikaturtegninger, ville jeg – og sikkert flere med meg – avvist spådommene som fremmedfiendtlig vås. Men noe er skjedd underveis. Vi har fått grupperinger i Europa som hater Vesten, faller utenfor og som lever i parallelle samfunn.

Selv om vi bør forsøke å nyte livene våre, ferdes i offentlige rom og dyrke fellesskap, har noe skjedd underveis.

I tillegg har vi de negative politiske konsekvensene av ikke å ta bekjempelsen av ekstreme grupper på alvor. I mange europeiske land ser vi oppblomstringen av ytterliggående høyreradikale bevegelser fordi befolkningen opplever at de etablerte partiene ikke tar deres bekymringer på alvor. Vi trenger ikke gå lenger enn til vårt naboland Sverige for å se slike resultater.

Selv om vi bør forsøke å nyte livene våre, ferdes i offentlige rom og dyrke fellesskap, har noe skjedd underveis. Med tanke på hvordan Europa ser ut i dag i forhold til hva vi trodde ville skje på 1990-tallet, hvordan ser vi nå for oss tilstandene 20 år frem i tid?

Mitt utgangspunkt er at vi ikke kan ta sjansen på at alt etter hvert går seg til, og at vi tilpasser oss i tråd med dette.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook