Kronikk

Frykt ikke terror

Det er vanskelig å ikke la seg påvirke av terror. Men vi må likevel forsøke.

TOPSHOT-BRITAIN-ATTACK

Albert Square i Manchester har blitt ett av flere uoffisielle minnesteder der folk legger ned blomster til ære for de rammede. «Mange mennesker får gjennom en massiv mediedekning en økt frykt for terror, selv om sannsynligheten for at de selv blir utsatt er mikroskopisk», skriver kronikkforfatteren.

Foto: BEN STANSALL / AFP

Forsiktig gikk jeg inn på en full buss på Jernbanetorget i Oslo. Med en gang jeg snudde hodet mot midten av bussen så jeg tuppen av en paraply sikte på hodet mitt. Det føltes som om jeg ble skutt mot på ny. Jeg måtte ut.

Lyden av mennesker som skriker i dødsangst lager en helt egen hes lyd. Nå gikk den i loop i ørene igjen med salver av hagleskudd i bakgrunnen. Jeg måtte vekk.

Ikke mange dager senere ruslet jeg over Youngstorget en sen sommerdag. Det var mye folk og solen skinte. Et smell gikk av rett bak meg. Jeg styrtet gjennom folkemengden, løp for livet og gjemte meg i kvartalet bak Politidirektoratet. Da jeg roet pusten gråt og skalv jeg av redsel, men forstod logisk sett at dette nok var et sykkeldekk og ikke et gevær.

Kroppen min leste verden feil

Ett år senere lærte jeg kroppen min at det var den og ikke verden det var noe galt med. Kroppen min leste verden feil og vurderte risiko fullstendig galt.

Å ta T-banen i Oslo var ikke ensbetydende med å dø. Det gikk helt fint. Det kunne til og med være hyggelig. Å gå over Youngstorget med masse mennesker, selv når sykkeldekk smalt, kunne til og med vekke latter og assosiasjoner til når man selv i oppveksten hadde vært i lignende situasjoner med å «punge dekket på sykkelen».

Å ta T-banen i Oslo var ikke ensbetydende med å dø.

Etter to år hos psykolog, og to og et halvt år etter å ha overlevd terrorangrepet på Utøya, begynte varsellampene i kroppen å roe seg ned og gikk tilbake til normale nivåer. Men selv i dag, nesten seks år etter angrepet, registrerer hjernen alltid nødutgangene der jeg er. Kroppen min har selv i dag beholdt en promille av alarmberedskapen den ble satt i, og den har foretatt en praktisk justering den også.

Nødutganger er jo strengt tatt greit å holde styr på. Frykten for å dø av terror i alle deler av samfunnet, er ikke det.

Følelsen av frykt er ofte falsk

Frp-politiker og tidligere statssekretær i justisdepartementet, Ove Vanebo, stiller et viktig spørsmål etter terroren i Manchester på sin Facebook-profil. Hvorfor er det så viktig at «alt skal bli som før» etter terrorangrep?

Vel, som med mange kjente og kjære ting man sier i krisesituasjoner er det jo nyanser. Samfunnet endrer seg hele tiden. Eksterne sjokk som terror bidrar alltid til endringer. Men min erfaring fra selv å være direkte berørt av terror, og selv vært fryktelig redd, er at følelsen av frykt ofte er falsk og villedende. Sannsynligheten for at jeg blir utsatt for terror er så liten at det er større sannsynlighet for å bli truffet av lynet og å vinne i lotto.

Men min erfaring fra selv å være direkte berørt av terror, og selv vært fryktelig redd, er at følelsen av frykt ofte er falsk og villedende.

Det er ikke galt å være redd, men det kan være galt å endre samfunnet i en tid hvor man har en forhøyet frykt og redsel for terror fordi den frykten ikke gjenspeiler reell sannsynlighet for å bli utsatt for den.

Øk frykt for terror

Man trenger ikke å bli utsatt for terror for å unødvendig tilpasse livet frykten for terror. Mange mennesker får gjennom en massiv mediedekning en økt frykt for terror, selv om sannsynligheten for at de selv blir utsatt er mikroskopisk.

Politiets uttalelse før 17. mai, og flere skolers tilbakemeldinger om at de ville avlyse deltakelse, vitner om hvor lite som skal til for at vi tilpasser livene våre for frykten for terror, selv om sannsynligheten er liten.

Logikken blir jo ofte «det er bedre å være på den sikre siden».

Logikken blir jo ofte «det er bedre å være på den sikre siden». Men hva om «det å være på den sikre siden» innebærer at man helt unødvendig lever et liv uten verdifulle og hyggelige opplevelser, som bytur til Paris, Brussel, Manchester, en tur til New York, en konsert eller et barnetog?

Vi kan ende opp med å skape falsk trygghet

Vanebo skriver på sin Facebook-profil at dersom man blir utsatt for innbrudd i boden eller tyveri av sykkelen sin, så kjøper man sterkere hengelås og sykkellås og blir med rette mer påpasselig. Hva er galt med det?

Jeg er ingen psykolog, og er åpen for å bli rettet på, men avstanden mellom hvor redd man blir og hvor redd det er fornuftig å være for terror sammenlignet med tyveri av sykkelen er nok ganske ulik.

Terrorangrep gjør mange livredde, sinna, fortvilte og triste.

Terrorangrep gjør mange livredde, sinna, fortvilte og triste. Drap på barn er det jo heldigvis ingen som klarer å sitte stille å se på. Men ønskene om endring som gror fra denne frykten, og får økt støtte etter slike angrep, er ofte tiltak som ikke reelt sett forebygger terror. I noen tilfeller kan de til og med nøre opp under den: Oss og dem- retorikk, svekkede krav til domstolsoversyn av husransakelser, økt støtte til overvåking og sterk reduksjon av mottak av flyktninger er eksempler på dette. Selv om få av slike tiltak kan sies å ha noen spesielt sterk terrorforebyggende egenskap.

Vi kan dermed ende opp med å be om ting som skaper en falsk trygghet fremfor en kjølig gjennomgang med gode, faglige vurderinger av hvordan man bør justere kursen i en tid etterpå.

Vi må heie på tiltak som reduserer frykt

Samtidig skal vi selvsagt tilpasse oss verden rundt oss. Et helikopter i døgnberedskap ville reddet flere liv 22. juli. Bedre koordinering i politiet er helt sentralt. Bedre tiltak for å følge opp alle barn i barnehage, skole og arbeidsliv fikk nytt fokus. Dette er gode tilpasninger som beviselig kan forebygge terrorhendelser og omfanget av dem.

Men slike forslag fødes oftere av en kald hjerne fremfor et varmt hjerte. Vi må ikke underkjenne menneskets manglende evne til å fatte gode beslutninger når man er redd.

Vi må ikke underkjenne menneskets manglende evne til å fatte gode beslutninger når man er redd.

Min bekymring med Vanebos utsagt er dermed at han undervurderer hvor irrasjonell en terrorfrykt gjør oss, og at viktige stemmer i samfunnet gjentar målet om at «alt skal bli som før» har en terapeutisk effekt på uroen, hatet og redselen.

Vi bør heie på alle tiltak som reduserer angst og frykt i en slik situasjon. Vi kan også selv gjøre mye for å bli mindre redd. Politikken er ikke alltid rett adressat for å føle seg mindre redd. Å ta tilbake hverdagen uten å la sine ferievalg, konsertopplevelser eller andre ting styres av terror er vanskelig.

Da trenger vi ledere som maner til ro og at alt nok vil gå bra.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook