Hvert år publiseres det over én million vitenskapelige artikler, men hvor nyttige er de?
Det er umulig å få oversikt over innholdet, men medieoppslagene tyder på at forskere ikke er opptatt av å publisere noe de er rimelig sikre på, men snarere hva som kan være tilfellet, eller hva som kan komme til å skje.
Det er det vi i vitenskapsteorien omtaler som gjetninger eller hypoteser.
Historisk har forskere stort sett holdt disse private gjetningene for seg selv inntil de hadde avklart saken, enten alene eller etter diskusjon med kolleger. Det er en god grunn til det.
De aller fleste nye idéer og hypoteser overlever nemlig ikke videre undersøkelser. Så mange som 99 av 100, skal vi tro Einstein. Det anslaget støttes av det som står i lærebøker i et fag utgitt med ti års mellomrom de siste tiårene. Det er vanligvis få eller ingen nyheter i den siste utgaven.
Det betyr at dagens forskere er med på å spre mange, i en vitenskapelig sammenheng, grunnløse påstander. Det ødelegger tilliten til akademia. Å publisere idéer og gjetninger er imidlertid fristende.
Det er en lettvint måte å få opp antall publikasjoner på. Det er lettere å skrive om og finne en viss støtte til en idé, enn å teste den ut. Det siste tar vanligvis mange år.
Det tok Isaac Newton over 20 år fra han som student fikk ideen om gravitasjon, til han hadde et ferdig produkt. Han publiserte ikke noe om gravitasjon før han mente at han hadde løst problemet.
Naturvitenskapens historie viser oss at det som ble publisert var presise forslag til løsninger. De var derfor også tydelig på hva man ikke ville observere, eller risikerte.
Å avgrense i utfallsrommet, utelukke et «uendelig» antall tenkbare og ofte uønskede hendelser, er en viktig del av vitenskapen – kanskje den aller viktigste. Det er naturvitenskapen i et nøtteskall. Den er basert på determinisme – gitt A så B, og kun B.
Mye av dagens vitenskapelige nyheter kommer imidlertid i form av vage påstander. Gitt A, er det x prosent sannsynlighet for B. Det er ikke bare upresise påstander, det er også påstander som ikke utelukker noe.
Hvordan skal man forstå denne tendensen til å omdefinere hva som er god forskning? Jeg tror noe av grunnen er at antall forskere har økt raskere enn finansieringen.
Det har derfor blitt en kamp om å bli synlig. Av mangel på konkrete svar, blir man derfor nærmest tvunget til å publisere og formidle høyst foreløpige ideer og hypoteser.
Det er imidlertid noe man forventer å lese om i søknader om penger og i prosjektbeskrivelser, ikke i vitenskapelige publikasjoner. Mange av publikasjonene bærer dessuten bud om at noe alvorlig kan inntreffe og at det derfor er behov for mer forskning.
Det forsterker inntrykket av at det dreier seg om søknader om pengestøtte.
Historien lærer oss også at i forskning er ikke antall forskere viktig, men kvaliteten på dem. I dag er det cirka 10 millioner forskere, én for hver tusen mennesker.
Under 1800-tallet var det til enhver tid kun noen få tusen aktive forskere, én for hver million mennesker, og de kom frem til cirka halvparten av de litt over 50 naturlovene.
Det er med andre ord flere forskere ved Universitetet i Oslo i dag enn det var i hele den vestlige verden for 150 år siden.
Suksess i forskning synes å kreve et helt spesielt talent, et «vitenskapelig instinkt» som Albert Einstein omtalte det, koblet til en ekstraordinær dedikasjon. Da Newton en gang ble spurt om hvordan han kunne oppdage så mye nytt, svarte han «ved å tenke på det hele tiden».
Universitets- og høyskolesektoren i Norge sysselsetter cirka 15.000 akademikere som bruker rundt halvparten av tiden på undervisning, resten er avsatt til forsking. Det betyr at nesten 1 av 100 yrkesaktive voksenpersoner i Norge er statsansatte forskere.
Den store andelen forskere forsvares med at undervisningen skal være forskningsbasert, men for å gi undervisning på bachelor- og masternivå er det ifølge Mjøs-utvalget, som la grunnet for Kvalitetsreformen, ikke et krav at man er eller har vært aktiv forsker.
Det er kun krav om at man har god kjennskap til den vitenskapelige metoden/tenkningen. Det er noe de fleste får gjennom sin egen utdanning og praktisering av sitt fag.
Nå tar cirka 40 prosent av et årskull høyere utdanning. Høyere utdanning er derfor i ferd med å bli allmennutdanning, slik videregående skole ble det på 1970-tallet.
Vi må ta innover oss at god forskning ikke er breddeidrett. Det er ekstremsport for hjernen. Bare de aller flinkeste og de mest dedikerte er i stand til å bringe et fag fremover, dvs. sette nye «rekorder» eller komme opp med helt nye «idrettsgrener».
I dagens system er det slik at de fleste av de som er mest produktive innen forskningen, underviser på lik linje med de andre. Det bør de ikke gjøre.
Vi må ta debatten om hvor mange offentlig betalte forskere vi bør ha i høyere (allmenn) utdanning. Mitt forslag er at flere akademikere bør prioritere å undervise nye kull med studenter.
Det vil være en bedre forvalting av den intellektuelle kapitalen.
