På det meste var det 100.000 amerikanske soldater i Afghanistan. Nå er de nede i 2.500. Forhandlingene mellom Taliban og Kabul står i stampe, mens uttrekkingen av amerikanske styrker fortsetter. Taliban er styrket – politisk og militært.
Dersom Biden viderefører Trumps uttrekking av styrkene kan landet gli inn i en ny krise. Om han derimot reverserer uttrekkingen, kan Taliban bryte forhandlingene og anklage USA for avtalebrudd.
Biden kjenner Afghanistan fra tiden som senator og visepresident. Ett av hans besøk fant sted rett før han ble tatt i ed som visepresident – i januar 2009.
Han la veien innom mitt kontor før møtet med daværende president Karzai. Jeg ba Biden være varsom; Karzai fryktet at Obama ikke ville videreføre hans nære forhold til Bush.
Biden fulgte ikke mitt råd: Han ba Karzai avslutte kritikken av USA for sivile tap påført av amerikanske flyangrep.
Da Karzai anmodet om større amerikansk press på Pakistan – hvor Taliban-ledere holdt til – tente Biden: Pakistan er 50 ganger viktigere for oss enn Afghanistan! Taliban er ditt problem, Al Qaida er vårt!
I dag kreves større finesse. Avtalen USA og Taliban inngikk 29. februar 2020 overrasket mange.
USA forpliktet seg til en timeplan for total tilbaketrekning av amerikanske styrker, mens Taliban forpliktet seg til å avstå fra samarbeid med terrorbevegelser, som Al Qaida og IS.
Med andre ord: USA forpliktet seg til dramatiske endringer i styrkeforholdet, til en verifiserbar og nesten ugjenkallelig uttrekking. Taliban avga et løfte, som det er umulig å verifisere. Trump var ensidig opptatt av å trekke ut styrker. Nå føler Taliban at de har fått et overtak. Og ledelsen i Kabul føler seg sveket.
Men det må tilføyes at Kabul-regjeringen aldri har gitt et overbevisende inntrykk av forhandlingsvilje.
Både president Ghani og hans nærmeste har stadig kommet med provoserende uttalelser om fredsprosessen, som har forsterket inntrykket av motvilje. I tillegg har uenighet i Kabul skapt store forsinkelser.
Etter presidentvalget i september 2019 tok det åtte måneder før en regjering var på plass. Og det tok et år før Taliban og Kabul-delegasjonen satte seg ned til en første forhandlingsrunde, som handlet om hvordan drøftelsene skal organiseres.
I januar ble forhandlingene gjenopptatt, men uten at partene har beveget seg inn i kjernespørsmålene. Vestens tillit til Ghani er tynnslitt.
Samtidig har Talibans selvsikkerhet økt – både politisk og militært. Direkte trefninger mellom Taliban og USA har opphørt. Men angrepene på afghanske mål fortsetter.
Det strider mot forståelsen om at voldsbruken skulle reduseres når forhandlinger ble innledet. I tillegg finnes det nok av «spoilere», som ønsker å sabotere forhandlingene. IS står sikkert bak en rekke av angrepene.
Regjeringen i Kabul gir likevel ofte Taliban skylden. Det passer bedre i dens «narrativ». Ghani har ønsket å vinne tid – inntil Biden overtar.
Håpet er at den nye presidenten vil innta en annen holdning enn Trump og reversere uttrekkingen av amerikanske styrker.
Så kan man spørre om det egentlig er mulig å få til gode kompromisser i helt sentrale spørsmål: Som styresett, hvor Taliban foretrekker tradisjonelle afghanske løsninger og har vanskelig for å ta ordet «valg» i sin munn. Og som kvinners rettigheter, hvor Taliban – tross forsikringer – etterlater inntrykk av at det ikke gjelder fullt ut, men begrenses av afghanske tradisjoner og islam.
I USA og afghanske kretser snakkes det om en interim-regjering, med både Taliban og representanter for den nåværende politiske eliten, kanskje ledet av Karzai.
Det er en løsning dagens president, Ghani, motsetter seg. Han insisterer på å sitte til hans periode er over i 2024.
I dette forvirrende bildet må Biden bestemme seg: Trekker han resten av styrkene ut eller snur han? Han har ikke lang tid på seg. I dag virker det klokere å ta et skritt tilbake enn å fortsette der Trump slapp.
