Kronikk

ADHD-medisinen reddet meg

Myten om at medisiner ikke er bra, gjør at altfor mange med ADHD sliter. Selv fikk jeg et helt nytt liv.

Ida Eliassen-Coker

Jeg hadde ADHD, men ingen visste det. Det var ikke noe man så etter hos jenter, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Leikny Havik Skjærseth

«Jeg mistet personligheten og ble som en slagpasient», sa Herman Flesvig, hele Norges (og min!) favoritt, på Lindmo. Rapperen «Kamelen» sto nylig fram med en tilsvarende historie, og fortalte at det er galt å «dope ned barn med amfetamin».

Populær historie

Jeg har sett det så mange ganger: unge menn som forteller at de har ADHD og at medisinen fjernet personligheten deres.

Og jeg har snakket med kvinner som har opplevd det samme, og som har gitt opp å ta medisin. De har allerede vært gjennom en påkjenning med å bli utredet og er ofte utslitte og desillusjonerte når medisinen de har fått av legen ikke innfrir.

Hele tiden var hodet mitt overfylt av et voldsomt tankekjør.

Det er også populært å si at for mange barn får diagnosen. At det er samfunnet det er noe galt med.

Jeg mener dette kan være svært ødeleggende for de mange der ute som kan ha nytte av medisinering.

Anerkjennelse

Da jeg fikk prisen for Årets nyskaper av Oslo redaktørforening i juni, sa juryleder Knut Olav Åmås at «det å gå mot strømmen og forsøke å skape noe helt nytt krever mot, viljestyrke og gjennomføringsevne – spesielt når man må starte fra null uten en eneste leser.»

Åmås er en mann jeg har enorm respekt for, så jeg innrømmer lett at jeg, i forkant av prisutdelingen, begynte å hylgrine da han takket meg for jobben jeg gjør.

To måneder senere ble gründerprosjektet mitt, Altså, kåret til Årets magasin som det aller første uavhengige magasinet i prisens historie.

Livet mitt forandret seg totalt da jeg begynte på medisiner.

Vanskelig skolegang

Når jeg reflekterer over denne og andre utmerkelser, går tankene raskt tilbake til barne- og ungdomsskolen, der jeg følte meg som en vanskelig unge. Jeg vet at mange av lærerne var bekymret for hvordan det skulle gå med meg.

Jeg hadde ADHD, men ingen visste det. Det var ikke noe man så etter hos jenter, tror jeg.

Den gangen var ADHD-symptomene bare en byrde, spesielt siden ingen visste at det var det som «feilet meg».

På barneskolen var jeg urolig, rappkjeftet, orket ikke å lese, utålmodig, klarte ikke å lære meg noe som var vanskelig og fikk jevnlig meldinger med hjem.

I tenårene ble det bare verre. Jeg søkte spenning over alt og hang med eldre ungdommer som drev hærverk og røykte hasj. Jeg hadde mye sinne og lite impulskontroll. Karakterene spant fra 1 til 6, mye avhengig av hvor godt jeg likte fagene.

Det er nok ikke tilfeldig at jeg har gått på Strattera i 18 år og vært gift like lenge.

Hele tiden var hodet mitt overfylt av et voldsomt tankekjør som gjorde det vanskelig å fokusere og vanskelig å sovne om kveldene.

Slitsom idérikhet

Jeg har alltid hatt enorme mengder ideer. Som barn startet jeg på alle prosjektene. Mye av det ble bra og ga resultater, men etter hvert så jeg et mønster: Jeg var en som ikke gjennomførte, som bare pratet om ting jeg skulle gjøre.

Jeg begynte å tenke at folk ikke kunne stole på meg. Det gikk utover selvbildet. Kombinert med de tidligere erfaringene med å bli oppfattet som et «problembarn», utviklet jeg gradvis et bilde av meg selv som mindre verdifull.

Jeg sitter igjen med følelsen av å ha hatt en vond og vanskelig barndom og ungdomstid.

Egen diagnose

Det var ikke før jeg var 22 år at jeg oppdaget hva det var, takket være jobben min på et legekontor i USA. Det var da det snudde for meg.

Livet mitt forandret seg totalt da jeg begynte på medisiner. Jeg husker fortsatt øyeblikket da jeg kjente at den første pillen begynte å virke. Jeg satt på den olivengrønne sofaen i stua og merket at det ble stille i hodet. Jeg kunne ha én tanke i hodet istedenfor 10, og kunne kontrollere tankene på en helt ny måte.

Det var som et lag med hindringer skrellet av, sånn at min egentlige personlighet kom fram.

Det er populært å si at for mange barn får diagnosen.

Skamfullt og stigmatisert

Jeg har ikke turt å fortelle dette tidligere, men nå er jeg klar. Jeg har vært, og er fortsatt litt redd for hvordan folk ser på meg når de får vite det.

Det er fortsatt sterke stigma assosiert med diagnosen, men riktig behandling kan utgjøre enorm forskjell. Og nå som jeg har bevist hva jeg kan utrette, gjennomføre og oppnå, og ikke lenger er avhengig av andres vurderinger av meg i jobbsammenheng, er det på tide å bruke det til å motivere og inspirere andre i samme situasjon.

Nå har jeg kontroll

Jeg har selv prøvd et sentralstimulerende middel mot ADHD. Det mest kjente av disse er vel Ritalin. Det fikk meg til å fokusere, men jeg følte meg ruset og mistet personligheten. Jeg er enig med dem som sier at det er et svært dårlig medikament.

Det var en forferdelig opplevelse som jeg ikke ville utsatt noen for. Det er også kjent som et rusmiddel, og frarådes pasienter med rusproblematikk.

Nå finnes det en lang rekke legemidler som fungerer utmerket for meg og andre. Men faktum er at de er mye dyrere, og norske leger pålegges å skrive ut Ritalin til nye pasienter før de eventuelt får prøve noe annet.

Siden min diagnose kom mens jeg bodde i USA og hadde helseforsikring, fikk jeg et mye dyrere medikament som heter Strattera. Det fungerer på en helt annen måte enn sentralstimulerende midler, og kan ikke brukes som rus eller skape avhengighet.

Med Strattera har jeg bedre tid, og mer plass inni hodet mitt. Jeg prater ikke hull i hodet på alle jeg møter, selv om jeg fortsatt er utadvendt og glad i gode samtaler.

Jeg husker fortsatt øyeblikket da jeg kjente at den første pillen begynte å virke.

Etter at jeg fikk kontroll over ADHDen min, har jeg kunnet benytte meg av idérikheten og kreativiteten den medfører. Jeg har aldri vært redd for å ta sjanser, men nå kombinerer jeg risikovilje med realistiske vurderinger og klarer å gjennomføre ideene. Jeg har ingen bivirkninger annet enn lavere appetitt.

Mitt håp er at vi slutter å gjenta at ADHD ikke er en ekte tilstand, og at medisiner ikke er bra. Og at norske myndigheter lar folk få de beste medisinene, slik at flere kan få gode liv og bidra i samfunnet.

Det er nok ikke tilfeldig at jeg har gått på Strattera i 18 år og vært gift like lenge.