Det er imponerende, og på noen måter oppløftende, å se hvor effektivt det mobiliseres omkring abortloven, igjen. Hvordan folk samler seg i tusentall og protesterer mot det de opplever som stor urett og et alvorlig angrep på kvinners personlige frihet.
Engasjementet og vreden som vekkes omkring den mye omtalte paragraf 2c i abortloven har vært nesten altoverskyggende de siste ukene, både i pressen, på sosiale medier og i demonstrasjoner landet rundt. Dette står på ingen måte i forhold til hvor få som eventuelt ville berøres av en potensiell, men usannsynlig, endring av denne ene paragrafen i en ellers meget liberal abortlov.
Loven i seg selv står slett ikke for fall, så jeg antar at engasjementet må være av en mer prinsipiell art. Jeg skulle uansett gjerne gledet meg mer over å se så mye handlekraft i omløp, men jeg skal være ærlig: Jeg klarer ikke å føle særlig sterkt for denne saken. Jeg deltok ikke engang i noen demonstrasjon. Ikke fordi saken ikke er viktig, men fordi den ikke er viktig nok, og all oppmerksomheten den får tar fokus bort fra en annen sak som er enormt mye mer altomfattende og presserende. Jeg klarer ikke tenke på annet enn hvor inderlig jeg ønsker å se et lignende engasjement for klimasaken.
Hvordan kan det ha seg at så fort det stilles spørsmål om abortloven spretter «alle» opp på barrikadene og beskylder de kritiske for å ville sette det norske samfunnet tilbake til middelalderen, mens tiltaksløsheten som utvises i møte med naturødeleggelsene og klimaforstyrrelsene – som er en langt større og mer overhengende trussel mot vår kultur – sjelden vekker tilsvarende harme?
Det har ikke alltid vært lett å kjempe for retten til å ta abort, og det har vært en lang vei å gå. Men nå, nå er det veldig lett. Det er en trygg og sikker måte å vise at man er en engasjert samfunnsborger med de rette verdiene. Det er litt for lett, spør du meg, så denne teksten skal ikke handle om abortsaken. I dagens politiske klima blir abortsaken en eneste stor avledningsmanøver.
Hvorfor er vi ikke sintere på politikerne for deres feighet når det kommer til å stå opp mot markedskreftene som presser oss til evig konkurranse og et forbruk langt over det som er nødvendig og bærekraftig? Hvorfor blir vi ikke mer rasende over at de fortsetter å trenere, utsette og underspille hvor mørk fremtiden ser ut for våre barn når siste rest av naturressurser snart er meid ned eller brukt opp?
Kanskje er det fordi vi ikke vet hvor vi skal begynne. Fordi vi innerst inne vet at det faktisk vil kreve noe av oss, noe mer enn en instagrampost av en folkemengde i protest eller å endre profilbilde til en stilig, grafisk tegnet livmor som viser «fingeren» på sort bakgrunn. Eller kanskje er det fordi vi bruker det meste av tiden vår på alle mulige andre ting, takknemlige for enhver distraksjon. Klima- og miljøsaken er det store ubehaget i kulturen vår, fordi vi i denne saken tvinges til å vise finger til oss selv og vår egen livsstil. Den er den store elefanten i verdensrommet.
Folkelig engasjement er alltid nøkkelen, så dere som står opp for at de unge døtrene deres skal få bestemme over sin egen kropp i fremtiden: Hva slags jordklode skal de få gjøre det på? Skal det stadig være en valgmulighet å få egne barn? Skal det være mulig for våre høyt elskede sønner og døtre å bevare sin helse og ha et godt liv som voksne mennesker?
I så fall trenger de først og fremst luft, og en levende natur. Regnestykket for ressursene på kloden stilt opp mot det stigende folketallet er ikke i nærheten av å gå opp. Og i det store bildet, som vi etter min mening ikke lenger har noe annet valg enn å se på, bidrar alle andre saker til å ta fokus bort fra vår tids virkelige, ekstreme utfordring: Kampen for å reversere ødeleggelsene av naturen. Det er dette som bør stå helt øverst på den politiske dagsorden.
Det er dette jeg vil og må si – på tross av at flesteparten av mine venner har gitt klart uttrykk for sitt engasjement for abortsaken og jeg finner det ubehagelig å fremstå som om jeg dømmer dem, eller tror jeg er smartere enn dem.
Dere får alle ha meg unnskyldt, men jeg er visst ferdig med å holde inne med ting. Alle andre viktige saker bør ses i lys av klimasaken, for når disse døtrene våre, min egen inkludert, blir så voksne at abortloven er noe de kan måtte forholde seg til, så er jeg stygt redd for at de kommer til å ha langt mer dyptgripende ting å kjempe for, eller mot.
Vi må starte snuoperasjonen for barna våre. Vi kan ikke oppdra dem til å videreføre den vekst- og forbruksstyrte samfunnsmodellen vi selv er fanget i, så vi må peke på langt mer grunnleggende verdier og gi dem noe de kan arbeide med. Det er det viktigste vi kan gjøre, og det er nå det må skje.
Jeg vil herved oppfordre alle til å inn kreftene deres der de virkelig trengs! Del stilige, grafisk tegnede jordkloder som viser finger til menneskeheten. Vis politikerne at vi er mange som ikke vil akseptere det feige statsbudsjettet de har foreslått. Sinne har sjelden vært mer berettiget.
