Forsvaret har åpenbart ikke håndtert alle varslingssaker tilfredsstillende. Med håndtering mener jeg saksgangen fra en sak er varslet, behandlet og til den eventuelt har fått en konsekvens for den omvarslede.
Det er spesielt det siste, konsekvensen, hvor spriket er for stort mellom Forsvarets reaksjon og hva som oppfattes som rimelig av varsleren og offentligheten.
Jeg forstår at Simen Berge Størkersen i sin kronikk i Ytring mener det er vanskelig å fatte og umulig å akseptere at kun en skriftlig advarsel er en adekvat reaksjon på det forholdet han omtaler.
Medieomtalen den siste tiden har gitt inntrykk av at det får liten eller ingen konsekvens selv om man blir varslet på gjentatte ganger og det viser seg at det foreligger et kritikkverdig forhold.
Inntrykket er at offiserer dekker hverandre og at det er den som varsler som enten må slutte eller finne seg en annen jobb.
Slik skal det ikke være, og det kan synes ganske tannløst å iverksette en ekstern gransking av varslingsinstituttet i Forsvaret.
Men det er åpenbart nødvendig at vi må ha en uhildet gjennomgang av hvordan varslingssakene håndteres. Ansvarlig forvaltning kan ikke baseres utelukkende på medienes virkelighetsbeskrivelse.
Dette er imidlertid bare en del av jobben. Ut fra reaksjonene synes det klart at Forsvarets praksis når det gjelder reaksjonene i slike saker er i konflikt med den alminnelige rettsoppfatningen. Da er det sannsynligvis vår praksis det er noe galt med.
Det er for eksempel klart for mange av oss at når en offiser legger press på en underordnet for å få vedkommende til å avgi falsk forklaring for politiet i den hensikt å skjule et straffbart forhold han blir domfelt for, foreligger det skjellig grunn til å gå til avskjedssak.
Dette har ingenting med dobbel straff å gjøre, straffen gjelder lovbruddet – avskjeden er en konsekvens av grove brudd på disiplinære og yrkesetiske rammer.
Andre ganger kan det imidlertid være personvern eller arbeidsrettslige forhold som gjør at saker får et utfall offentligheten ikke oppfatter som rimelig, men hvor Forsvaret ikke kan gå ut med detaljene i en personalsak.
I forsvarsledelsen vurderes det hva som er en rimelig konsekvens i slike saker.
Skal en ansatt som har fått flere varsler mot seg om seksuell trakassering og hvor det er funnet kritikkverdige forhold, fortsatt ha personellansvar? Hva med opprykk? Hvor lenge skal saken ha konsekvenser – ett år? Fem? Alltid?
Forsvaret har ikke vært konsekvente i slike saker, og der må vi bli bedre.
Vi må også forbedre vårt personellsystem slik at informasjon om varsler, seksuell trakassering og mobbing følger personellet gjennom tjenesten innenfor det lovgivningen tillater.
Da er det lettere å se om det er et mønster eller et engangstilfelle, og muligheten for at misforstått kollegialitet skal føre til neddyssing av sakene blir mindre.
Forsvaret har erkjent at det har vært forskjell på liv og lære i disse forholdene. Det kan ikke fortsette hvis vi skal tillit til hverandre og samfunnet skal ha tillit til at vi løser vårt oppdrag – hver dag.
Følg debatten:
