Å flytte fra historien

Styret i Helse Sør-Øst har vedtatt å legge ned Ullevål sykehus.

Det er nok et eksempel på at det offentlige Norge er på flyttefot, vekk fra egen kulturhistorie og videre til nye bygninger.

Med dette tar de også en beslutning om å forlate sin egen forankring og historie.

Forlater historien

I raskt tempo forlater det offentlige sine historiske bygninger. I tillegg til at diskusjonen om Ullevål sykehus pågår for fullt, er Kunstindustrimuseet tømt, gamle Norges Bank står tom og Nasjonalgalleriet har stengt dørene. Gamle Deichmanske hovedbibliotek legges ut for salg til høsten.

Y-blokka skal rives, og Victoria terrasse planlegges tømt til fordel for nybygg i et samlet regjeringskvartal. Disse, og flere andre offentlige bygninger som fraflyttes, er bygninger av høy arkitektonisk kvalitet som forteller viktige deler av norgeshistorien.

Sparer klimaet

De statlige byggene er ofte formålsbygget. De har huset helt spesielle funksjoner, men har en arkitektur som kan være egnet for mange typer leietakere. Ser man på kvaliteten i byggeriet, detaljene, høyden under takene og de store og gode rommene, kan disse bygningene transformeres eller moderniseres.

Det gir et godt klima- og miljøregnskap og en historisk forankring som vi alle er tjent med å ta vare på. Ved å bruke eksisterende bygninger, sparer vi samfunnet for CO₂-utslipp og skaper spennende bymiljøer og arkitektur samtidig.

I debatten om nedleggingen av Ullevål sykehus har for eksempel klimagevinsten ved gjenbruk av eksisterende bygningsmasse på Ullevål overhodet ikke kommet fram.

Og på Ullevål er det snakk om flere fredete bygninger fra årene 1887-1980, som uansett ikke kan rives, men som gjerne kan transformeres.

Det er også plass til å etablere nye sykehusbygninger på området.

FN gjør det motsatte

FN-bygningene i New York og UNESCOs hovedkvarter i Paris er den internasjonale modernismens absolutte forbilder, og en parallell til arkitekt Erling Viksjøs Høyblokka og Y-blokka i regjeringskvartalet.

I kjølvannet av terrorangrepet i New York 11. september 2001 ble det stilt spørsmål ved om FN burde flytte ut av sine opprinnelige lokaler. Mange mente at komplekset fra 1952 aldri ville kunne møte dagens sikkerhetskrav eller bli fullgode moderne kontorlokaler.

Men FN valgte å bygge på historien, og da komplekset var ferdig totalrenovert i 2013, ble det klart at prosjektet hadde vært en suksess.

Renoveringen resulterte i bygninger som er særdeles klimavennlige og som har gitt moderne og gode arbeidsplasser. Renoveringen kostet ikke mer enn det ville gjort å bygge nytt, samtidig som man sparte miljøet for store utslipp og fikk bevart institusjonens egen historie.

Norge rev stavkirker

Restaureringen av FN-komplekset viser at det er mulig å lage gode, moderne og sikre arbeidsplasser i bygninger fra 1950- og 1960-tallet.

Dette er en arkitektonisk periode som lever farlig. Bygningene er så gamle at de anses som umoderne, men ikke gamle nok til å ha fått mange tilhengere. Men de har også sin selvsagte plass i historien, og trenger at noen passer på dem fram til de anses som verdifulle.

Som stavkirkene på 1800-tallet. En gang fantes det rundt 1000 stavkirker i Norge, nå er det 28 igjen.

Resten ble revet, fordi de ble ansett som umoderne.

Dobbeltkostnad for staten

Gjennom en kongelig resolusjon har staten forpliktet seg til god forvaltning av sine verneverdige eiendommer. Når staten forlater sine kulturhistoriske bygninger, er det fortsatt staten som må ta regningen og ansvaret for det man har forlatt.

Problematikken er behandlet i Concept-rapporten «Den glemte kostnaden når staten bygger nytt» og Statsbyggs egen undersøkelse «Fredete og Vernede bygg i KVU/KS1» (Samfunnsøkonomisk analyse 2019).

Her beskrives kostnader ved fraflyttede bygg når nybygg blir valgt i forbindelse med større statlige investeringstiltak. Når offentlige institusjoner velger å flytte til nye eller rimeligere adresser, må uansett de historiske byggene ivaretas.

Dette blir da en dobbeltkostnad for staten som det til nå ikke har vært praksis å regne inn. Det burde være et minstekrav at avklart etterbruk alltid er del av det offentliges flytteplaner.

Se til våre nordiske naboer

Kulturhistoriske bygninger kan enten brukes videre i sin opprinnelige funksjon, eller de kan bygges om til ny bruk – kulturformål, skoler eller næringsvirksomhet. Det viktigste for oss er at slike bygg fortsatt er tilgjengelige for alle.

Det finnes mange gode eksempler som viser at det er mulig.

Østbanestasjonen i Oslo, som åpnet i 1854, er fredet. Den er bygget om til Østbanehallen med restauranter og butikker. Bergen rådhus skal nå rehabiliteres. Rådhuset er et verneverdig bygg som er tegnet av arkitekt Erling Viksjø.

De andre nordiske landene er mye flinkere til å ta vare på og gjenbruke offentlige, kulturhistoriske bygg enn Norge. Det samme gjelder mange andre europeiske land.

Christian den IV bryggerhus i København et godt eksempel. Her har man etablert et nytt museum i det gamle bryggerhuset som sto tomt i årtier. Det mest spennende prosjektet i København er kanskje Carlsbergbyen – et enormt fredet område som transformeres til en ny bydel med boliger. Tre av de fredete bygningene her skal brukes til kulturformål.

I Sverige har de lovfestet at et utvalg statlige bygninger ikke kan selges, men skal huse sin opprinnelige funksjon. Det svenske Nasjonalmuseet er et av disse.

Få angrer på gjenbruk

Vi hos Riksantikvaren har aldri opplevd at noen har angret på avgjørelser om å gjenbruke eller transformere bygninger til ny bruk.

Derimot har vi opplevd flere tilfeller av riveanger, og uttalelser som «dette hadde vi ikke gjort, hadde vi tatt avgjørelsen i dag».

For å unngå flere tilfeller av byutviklingsbakrus, foreslår jeg følgende kur:

Regn på alle aspekter ved flytting kontra gjenbruk, undersøk hvilke muligheter som kan finnes for transformasjon og gjenbruk.

Og ikke minst: Spør til slutt om avgjørelsen står seg like godt 100 år fra i dag.