NRK Meny
Kronikk

#mörkertalet‬‬ som forsvant

Svenskene har begynt å snakke om mørketallene i voldtektsdebatten. Hvorfor går så mange voldtekter uanmeldt?

#mörkertalet

Twitterbrukeren @smulsex bruker sin ask.fm-konto til å dele anonyme historier fra folk som ikke vil stå fram som voldtektsofre, men mange forteller også åpent om sine opplevelser på Twitter.

Foto: Skjermdump ask.fm

Det har gått varmt i svenske servere etter at 26 år gamle Martina startet hashtaggen #mörkertalet‬‬ på twitter denne uken.

Flere hundre svar har skapt en bølge av historier om seksuelle overgrep og voldtekt som aldri har blitt anmeldt. Hva er det som hindrer utsatte fra å anmelde, og hvilken betydning har det å fortelle om dem?

I 2008 anslo Voldtektsutvalget at det hvert år begås mellom 8 000 og 16 000 voldtekter og voldtektsforsøk i Norge. I 2012 ble det kun anmeldt 1226 voldtekter til Politiet og bare om lag halvparten av dem som oppsøker Overgrepsmottakene velger å anmelde. Vi vet at det finnes mørketall, men vi vet ikke hvor stort antallet egentlig er.

Uvissheten om hvor mange krenkede kvinner og menn det finnes der ute gjør det vanskelig å snakke om voldtekt.

Hvorfor la være å melde?

Det er mange grunner til at utsatte velger å la være å anmelde voldtekt og oppsøke hjelpeapparatet i etterkant. Ensomhet, skyld, frykt og mistro til systemet er bare noen av dem. Voldtekt er en form for terror som rammer den enkelte og mange av de utsatte som kommer til DIXI forteller at de tror de er den eneste i verden som har reaksjonene de selv har.

Utsatte tier i årevis om voldtekten og oppsøker aldri hjelpeapparat. Noen vet ikke at det de har opplevd er en voldtekt, mens andre føler at hjelpeapparatet ikke er for dem. Fokuset på overfallsvoldtekter i media har gjennom flere år ført til at den generelle oppfatningen er at voldtekt er det som skjer i mørke bakgater, bak store busker, av en fremmed mann med hettegenser som snakker gebrokkent norsk.

Statistikken sier noe annet. De aller fleste voldtekter begås av noen den utsatte kjenner, på en fest eller i en nær relasjon.

Mange voldtektsutsatte forteller at de opplever at ansvaret ligger på dem selv fordi de havnet i situasjonen. De har vært fulle, blitt med ukjente på nachspiel, eller kanskje også klina med overgriperen tidligere på kvelden. Dermed har de lagt opp til det selv. Skam og skyld er følelser mange utsatte sliter med i ettertid.

Holdningsundersøkelser, analyser av anmeldelser og diverse uttalelser i media fra høytstående personer i samfunnet dyrker disse følelsene. Kunnskap er nødvendig for å forebygge, straffeforfølge og behandle, men fokuset hviler oftest på de utsatte, og det er kanskje fordi vi som driver med fakta og forskning vet mer om dem enn om overgriperne.

Mistro til systemet

Ett av de aller største hindrene fra å anmelde voldtekt er mistroen til systemet. 80% av alle voldtektsanmeldelser henlegges. Det vil si at de aldri engang når en domstol. Sannsynligheten for å få overgriperen dømt er så lav at selv en amøbe i statistikk forstår hvor tungtveiende argumentet er for å la være.

Tiden det tar fra anmeldelse til eventuell tiltale og dom er også uutholdelig for mange. Først skal den utsatte gjennom et detaljert avhør, som for mange oppleves svært invaderende. Etter at anmeldelsen er innlevert kan saken bli liggende. Først i påvente av kapasitet for videre etterforskning, deretter hos en politijurist for forslag til påtaleavgjørelse og til slutt hos statsadvokaten for endelig påtale, i påvente av at saken kommer opp for retten.

Gjennomsnittlig behandlingstid for voldtektssaker var i 2012 over 254 dager. For noen betyr dette 8 måneder i vakuum. I løpet av den tiden bearbeides ofte deler av det som har skjedd, men det er nærmest umulig å avslutte prosessen fordi man ikke vet om sårene skal rives opp igjen i en rettssak.

En anmeldelse setter også den utsatte i en ny utsatt posisjon der faren for represalier fra overgriper øker. Voldtektsdefinisjonen har ”vold eller truende atferd” som definerende element. Dette understreker alvorlighetsgraden av at den utsatte ofte opplever fysisk, psykisk og verbal vold – både under og etter voldtekten. Slag og spark, utpressing og trusler om drap eller andre konsekvenser skremmer ofrene fra å melde.

Mange av guttene og jentene jeg har møtt på mitt kontor deler dødsangsten. Det var så vondt at de var sikre på at de skulle dø av volden eller av smerte. Denne dødsangsten er for mange svært reell, også i tiden etter overgrepet fordi de har blitt truet.

Betydningen av å fortelle

Så hvorfor våger da hundrevis av ofre å fortelle om voldtekten de har blitt utsatt for i sosiale medier? Kampanjen slo antakelig an av to grunner: Først fordi jenta som la ut tweeten selv fortalte at hun var en del av mørketallene.

Når én person går foran er det lettere for andre å følge, fordi man slipper å stå alene. Da DIXI ble startet for 15 år siden var det med formålet å gi utsatte rom til å møtes og dele erfaringer. Det ble dannet grupper for utsatte og ideen var at gruppemedlemmene skulle ta med seg erfaringen videre og danne nye grupper de selv skulle lede. I dag er begrepet om hjelp til selvhjelp mer formalisert, og DIXIs selvhjelpsgrupper foregår på senteret med en fagutdannet gruppeleder tilstede underveis i hele prosessen.

Grunntanken er likevel den samme, og tilbakemeldingene fra brukerne er svært positive. Det oppleves befriende å høre andre fortelle om de samme reaksjonene, og å møte utsatte i ulike stadier av helingsprosessen. På den måten lærer de teknikker for å mestre traumet av hverandre og opplever at livet går videre.

Den andre årsaken til at utsatte deltar i twitterkampanjen, er at overgriperen kan anonymiseres. ”Det skjedde på en fest da jeg var 16 år,” skrev ei jente på twitter. Hun, som alle oss andre, var sikkert på flere fester dét året. Det er en trygghet. For mange av brukerne som kommer til DIXI er det en lettelse å få rom til å fortelle der ingen dømmer eller stiller kritiske spørsmål til om voldtekten faktisk skjedde.

Vi i hjelpeapparatet har en særegen og viktig rolle i å møte brukerne i deres opplevelse av det som har skjedd. Der politi og påtalemyndighet skal vurdere og avgjøre, kan vi lytte og anerkjenne. Det er den samme effekten vi nå ser på twitter. Opplevelsen av fellesskap og å ta tilbake kontrollen over hendelsen styrker de utsatte i å gi et viktig bidrag til samfunnet i bekjempelsen av seksuelle overgrep og voldtekt – en større viten om hvem som inngår i mørketallene, og hvorfor de lar være å melde.

De som startet twittertrenden:

Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold

Flere tweets om mørketall:

Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold