Hopp til innhold
Kronikk

#JeSuisTore

Hva skjedde med å dø for ytringsfriheten?

Tore Sagen

Kritikken mot radioinnslaget til Tore Sagen består i stor grad av meninger om at Sagen er rasist og at innslaget er forferdelig, selv om det tydelig står for det absolutt motsatte. Hvorfor er vi blitt så hårsåre, spør kronikkforfatteren.

Året var 2015 og ytringsfriheten sto fremst i fokus i vesten. Terrorangrepet mot satirebladet Charlie Hebdo finner sted etter de har publisert karikaturtegninger av profeten Muhammed. Folk går i tog i gatene med bannere som sier «Je Suis Charlie». Vi roper ut at ytringsfriheten er det viktigste vi har.

Friheten er sentral i den vestlige kulturen og gir oss en frihet til å si og mene det vi vil. Sitatene flagrer med utsagn som det Voltairske «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det».

Et satirisk innslag som åpenbart gjør narr av rasister, gjør deg tydeligvis til en rasist selv.

Fire år senere befinner vi oss i en helt annen situasjon. Alle de som var villige til å dø for ytringsfriheten virker å faktisk ha gjort nettopp det. Det virker hvert fall ikke som vi har mange igjen.

Hver uke leser vi i avisene om krenking, drøye utsagn og vitser på TV eller radio som ikke er «innenfor». I 2017 var det Siv Jensen i et indianerkostyme og Johan Golden på Nytt på Nytt. I 2019 er det Tore Sagen.

Kjendiser og såkalte eksperter uttaler seg om sakene, og kan fortelle oss hvordan noe er krenkende for minoriteter, mørkhudede eller kvinner. Jeg selv, som en hvit mann, født i Norge, har vel like lite rett til å definere hvor grensen går for rasisme, men jeg kan likevel se hvordan folk blir lettere og lettere krenket for det meste i dag.

Er det rart man får fiender når man ikke makter å se sine venner rett foran seg.

De siste årene har vi lært at vi ikke kan kle oss ut som indianere og vi kan ikke spøke med kjente personligheter i humorprogram på TV.

Nå har vi også lært at satire ikke lenger er greit.

Innslaget til Tore Sagen i Flauhetskonkurransen til Radioresepsjonen skal tydelig gjøre narr av folk med rasistiske holdninger og folk som fornekter menneskeskapte klimaendringer. Problemet er at hvis du skal etterligne en rasist, så kan du ikke benytte deg av N-ordet. For da er du nemlig rasist selv. Det har vi nå lært.

Folk blir lettere og lettere krenket.

Det er skremmende å se hvor mange som ytrer hat mot en komiker, som tar opp en viktig og samfunnsaktuell sak på det vis en komiker burde gjøre det, med humor. Uten å sette seg inn i den fulle kontekst og uten et ønske om å forstå hva formålet med innslaget er, så kommenteres og ytres det hat mot Sagen og et ønske om at han sparkes fra NRK.

Utfallene består i stor grad av meninger om at Sagen er rasist og at innslaget er forferdelig, selv om innslaget står for det absolutt motsatte. Er det rart man får fiender når man ikke makter å se sine venner rett foran seg.

Nå har vi også lært at satire lengre ikke er greit.

I 2015 gikk folk ut i gatene og støttet satire i form av krenking av muslimsk tro, som sier at man ikke skal avbilde profeten. Dette rett og slett fordi vi skal ha lov til å si og mene det vi vil. Siden da har vi lært at en Nazi-vits er for drøyt i et humorprogram, å kle seg ut som en indianer på kostymefest er en krenkelse, eller formulert av Ulrikke Falch som «kulturell appropriasjon». Å benytte N-ordet i en etterligning av en rasist, i et satirisk innslag som åpenbart gjør narr av rasister, gjør deg tydeligvis til en rasist selv.

Alle de som skulle dø for ytringsfriheten virker faktisk å ha gjort nettopp det.

Hva har skjedd i løpet av de siste fire årene? Hvorfor har vi blitt så hårsåre? Vil vi ikke dø for ytringsfriheten lenger, eller gjaldt det kun krenking av islam? Kanskje er det på tide å marsjere ut i gatene igjen, men denne gangen for Tore Sagen. Mulig det er blitt for gammeldags. Kanskje er det i sosiale medier støtten må komme i dag.

I så fall begynner jeg med å si: #JeSuisTore.