Spionen som elsket humler

1. juli 1943 sjekka zoolog Astrid Løken inn på Liseth Gård og Pensjonat, like ved Vøringsfossen på Hardangervidda. Hun var den eneste gjesten. Fossli Hotel, som lå en liten kilometer unna, var okkupert av tyske soldater.

Den pågående verdenskrigen begrensa folks bevegelsesfrihet. Noen uker tidligere hadde Løken sendt en søknad til det tyske sikkerhetspolitiet om å få lov til å tilbringe sommeren på vidda. SS-offiseren som behandla søknaden var ikke sikker på om det å observere humler var god nok grunn til å oppholde seg på forbudt område, og sendte saken videre til rikskommissær Josef Terboven. Han ga Løken grønt lys.

I seks uker vandra Løken rundt på Hardangervidda og så på humler. Hun kartla hvor de forskjellige artene holdt til, hvilke blomster de foretrakk, og når på døgnet de var aktive.

I tillegg fotograferte hun veier, stier og broer på vegne av etterretningsorganisasjonen XU.

Astrid Løken var spion.

– Gi meg de tøffeste jobbene

Astrid Løken ble født i Oslo i 1911. Familien var militært anlagt – far var oberstløytnant, onkel var oberst, og bror ble løytnant. Selv begynte hun på Universitetet i Oslo, der hun tidlig på trettitallet møtte mannen i sitt liv – Kjell. De forlova seg, men i 1938 fikk Kjell tuberkulose, og døde.

Da tyskerne kom til Norge i april 1940 studerte Løken ved Zoologisk laboratorium på Blindern. Hun engasjerte seg umiddelbart i motstandskampen, først gjennom å spre illegale aviser. Våren 1941 ble Løken med i XU – det som skulle bli motstandsbevegelsens dominerende etterretningsorganisasjon. XU hadde agenter over hele landet, blant annet i Vidkun Quislings innerste sirkel. I tillegg infiltrerte de statlige organisasjoner som politiet, postverket og NSB.

Løken starta XU-karrieren på fotolaboratoriet på Blindern der hun fotograferte kart. Vaktmesteren var NS-medlem, så arbeidet måtte foregå på nattetid. Hun hadde enorm arbeidskapasitet, og var totalt fryktløs. Forlovedens død gjorde Løken likegyldig til egen fremtid. «Gi meg de tøffeste jobbene», sa hun. Etter et halvt år ble hun med i XUs ledergruppe, men det betydde ikke at hun droppa studiene. Våren 1942 ble hun ferdig med hovedfaget, og kunne begynne å forske på humler.

– En skatt

Spionen Astrid Løken er først og fremst kjent som forsker. Hun jobbet i 30 år som konservator for Zoologisk Museum ved Universitetet i Bergen, og i 1973 publiserte hun sitt Magnum Opus: Studies on Scandinavian bumblebees. For å forstå hvilken kapasitet Løken var må vi se nærmere på noen tall knytta til akkurat denne studien:

• Hun undersøkte omtrent 56.700 humleeksemplarer.
• 18.000 av dem hadde hun selv samla inn i årene fra 1939 til 1969. Det vil si at hun i snitt samla inn drøyt elleve humler hver eneste uke i 30 år.
• Hun kartla tilholdsstedene og beskrev levesettet til 29 humlearter. For å sette akkurat det litt i perspektiv: Det er påvist 35 humlearter i Norge.

Sandra Åstrøm, forsker ved Norsk institutt for naturforskning, beskriver Løkens forskning som «en skatt».

– Det er helt utrolig hvor mye hun har gjort og hvor mye hun har publisert.

Selvlært amatør

Om Løken var en skolert humleforsker, var hun en tilsvarende uskolert agent. I boka XU - I hemmeleg teneste 1940-1945 omtaler hun seg selv som «en risiko for XU».

– Jeg visste for mykje. Tenk om Gestapo tok meg. Vi var jo sjølvlærte amatørar, og hadde ikkje peiling på korleis dette skulle organiserast.

Amatører eller ikke, XU fikk, ved hjelp av et sofistikert kurérsystem, frakta mengder med hemmelig informasjon til Storbritannia via Sverige. Løken hadde blant annet ansvar for å frakte etterretningsmateriale mellom XU-sentralen og agent Otto Øgrim. Mannen som etter hvert ble rikskjendis gjennom NRK-serien «Fysikk på Roterommet» gikk da under dekknavnet Jørgen.

Astrid Løken sykla rundt i Oslo, sommer som vinter, gjerne midt på natta. I veska hadde hun topphemmelig informasjon. Hun visste at hun når som helst kunne bli avslørt.

27. April 1943 ble XU-sjef Arvid Storsveen skutt og drept av Gestapo i det han gikk inn i en dekkleilighet han trodde var trygg. Kvelden før hadde han vært på fest med Løken og resten av XU-ledelsen. Når du er agent i krig er det ingen tid til å sørge over falne kamerater – jobben må fortsatt gjøres, og Løken måtte være med å rydde opp etter sjefens død.

Hun tok trikken til Tøyen med en ryggsekk full av penger. Som vanlig sto hun bakerst i vogna, sånn at det skulle være lett å hoppe av hvis situasjonen krevde det.

Fortsatt aktuell

Sommeren 1943 tilbrakte Astrid Løken på Hardangervidda der hun kartla både humler og ferdselsårer. Hun fotograferte humler og planter, og fôra XU med detaljerte opplysninger for eventuelle transporter og flyslipp.

Nøyaktig hvor utslagsgivende spionjobben hun gjorde på fjellet ble, er vanskelig å si noe om. Humleforskninga er det derimot lettere å kvantifisere betydninga av, det publiseres fortsatt forskning som baserer seg på jobben Løken gjorde midt på 1900-tallet.

I desember i fjor publiserte Sandra Åström artikkelen Climate and land-cover change alter bumblebee species richness and community composition in subalpine areas i Biodiversity and Conservation. Åström og hennes kollegaer gikk på humlejakt på de samme plassene som Løken hadde tråla mer enn et halvt århundre i forveien, sammenligna data, og fant følgende:

• Varmekjære humler fra lavlandet har flyttet seg høyere opp i terrenget i takt med klimaendringene.

Fjellarter er mer spesialiserte enn arter i lavlandet, og er dermed mer sensitive for klimaendringer. Løken fant tre alpine humlearter som Åström og kollegaene hennes ikke fant i 2012, selv om de altså søkte i de samme områdene. De kan ha blitt utkonkurrert av varmekjære arter.

• Økt temperatur og mer nedbør fører til redusert artsrikdom samlet sett i alle områdene de undersøkte.

Denne typen sammenlignende studier er viktige for å finne ut hva som skjer med artene rundt oss over tid. Arter har selvfølgelig dødd ut helt siden kort tid etter at den første arten dukka opp, men nå skjer det i et helt annet tempo enn tidligere.

– Det går fortere nå. Og takket være Løkens arbeid kan vi se hva som har skjedd med artene de siste 60-70 årene etter hvert som klimaet har blitt endret, sier Åström.

Ferdig med krigen

Sommeren på Hardangervidda tok slutt, men krigen fortsatte. I desember 1943 stakk Løken av fra en dekkleilighet like før Gestapo kom seg inn. Hun varsla umiddelbart, og XU ga beskjed om at alle måtte holde seg unna leiligheten. Bjørn Reinertsen, en XU-agent som så vidt hadde sluppet unna da Arvid Storsveen ble skutt et drøyt halvår tidligere, tok sjansen likevel. Som Storsveen ble han møtt av Gestapo i døra, skutt, og drept.

Astrid Løken, som gikk under dekknavnet «Eva», overlevde krigen. Da hadde hun gått rundt med selvmordspiller og sovet med pistol under puta i flere år. Mange brukte oppkvikkende piller for å rekke over alt som skulle gjøres. Løken prøvde efedrin én gang, og gikk våken i flere døgn i strekk. En annen gang besvimte hun av utmattelse og lå ei uke på Ullevål sykehus. Da krigen slutta veide hun 48 kilo.

Etter krigen reiste Løken til USA for å studere insektbestøving hos ulike humler, og da hun kom tilbake etter et par år hadde samfunnet normalisert seg igjen. I 1949 ble hun ansatt som konservator ved Zoologisk Museum ved Universitetet i Bergen. Der jobba hun til hun gikk av med pensjon i 1979, blant annet med å bygge opp Entomologisk avdeling.

Det tok flere tiår før Løken snakka om XU og motstandsarbeidet. Hun følte seg ferdig med krigen. Og hun likte absolutt ikke å bli spurt om det i sosiale sammenhenger.

I 2007 avslørte hun likevel i et intervju med Svein Sæter hvorfor hun engasjerte seg så kraftig i motstandsarbeid.

– Eg vart sint! Og eg er redd for nynazismen. Mange tek for lett på den. Når nazistane stiller til val og marsjerer i gatene i Tyskland, blir eg engsteleg. Dei unge har ikkje sett det vi såg, ikkje opplevd å få landet sitt okkupert og venner drepne.

Astrid Løken døde i 2008, 97 år gammel.

Kilder:

XU - I hemmeleg teneste 1940-1945, Einar Sæter og Svein Sæter

Sandra Åstrøm

Sterk Engel - intervju med Astrid Løken i Dag og Tid (fredag 23. november 2007) av Svein Sæter

Climate and land-cover change alter bumblebee species richness and community composition in subalpine areas - Yoan Fourcade, Sandra Åstrøm, Erik Öckinger