Ullen mammut

Modell av mammut på Royal British Columbia Museum. De største mammutene kunne bli 4 meter i skulderhøyde og veie 12 tonn.

Foto: Wikimedia Commons

Mammufantene

Harvardforskere vil putte mammutgener inn i elefanter. Målet er å redde den asiatiske elefanten og forhåpentligvis bremse klimaendringer i samme slengen.

Frid Kvalpskarmo Hansen

En sur vind blåser over et gresskledd tundralandskap, der en gruppe raggete dyr på møysommelig vis beiter seg over en slette. Vi befinner oss på Vrangeløya, 4000 år tilbake i tid. På denne avsidesliggende flekk jord, i havområdet mellom Sibir og Alaska, har klodens siste mammuter funnet sitt tilfluktssted.

Vrangeløya
Foto: NRK/Mapbox/Openstreetmaps

Keopspyramiden er på dette tidspunktet 500 år gammel, og faraoene er ennå ikke halvveis i sin 3000 år lange regjeringsperiode. Mammutene på fastlandet er forsvunnet for lengst. De døde ut allerede ved slutten av siste istid, antagelig som en følge av klimaendringer og intensiv jakt fra mennesker. På denne arktiske utposten har imidlertid mammutene likevel overlevd. Den isolerte øytilværelsen har krympet dem i størrelse – i skulderhøyde er de mellom halvannen og to meter – men ellers ser de ut som ullhårete mammuter flest. Tykk pels, støttenner og en karakteristisk skrånende rygg.

Ferske analyser gjort av svenske og amerikanske forskere, tyder på at det var innavl som til slutt tok knekken på Vrangeløy-mammuten for omkring 3700 år siden. En artsgruppe som hadde eksistert på jorda i om lag fem millioner år var med det borte for godt.

Eller – var den egentlig det?

Mammutter

Mammuten levde også i Norge fram til siste istid, og det er gjort flere funn av skjelettrester særlig i Gudbrandsdalen. Bildet av mammutflokken er malt av den amerikanske kunstneren Charles R. Knight i 1916.

Foto: Charles R. Knight

Mammufanter mot global oppvarming

I februar annonserte et forskerteam på Harvard at de om bare et par år kan være i stand til å lage et hybrid-embryo, der genetiske trekk fra mammut puttes inn i dens nærmeste nålevende slektning; den asiatiske elefanten. Målet er altså ikke å bringe mammuten tilbake i sin opprinnelige form. I stedet vil forskerne lage det som kan kalles en mammufant – en pelskledd asiatisk elefant, som er så hardfør mot kulde at den kan leve i Arktiske strøk.

− Poenget med dette er å hjelpe de truede artene av asiatisk elefant, ved å utvide habitatet deres slik at det kan leve i områder hvor det finnes få eller ingen mennesker.

Asiatisk elefant

Mammutens nærmeste levende slektning er den asiatiske elefanten. Antagelig var de fleste mammutarter på størrelse med denne slektningen – ca. 2,5-3 meter i skulderhøyde og om lag 5 tonn tung.

Foto: Tontan Travel

Det forklarer Georg Church som er professor i genetikk og leder for forskergruppen på Harvard. En ekstra bonus med mammufantene, er at de muligvis også kan være et tiltak mot global oppvarming. Tanken er at disse dyra tramper ned snøen om vinteren, og dermed ødelegger dens isolerende effekt. Dette sikrer at sprengkulda når ned til bakken og bevarer permafrosten. Dette er viktig fordi permafrosten holder på store menger klimagasser som slipper ut dersom bakken tiner.

− Det er vanskelig å si noe sikkert om dette, men eksperiment gjort av russiske forskere tyder på at vintertemperaturen på bakken synker med 15 til 20 minusgrader der snøen blir trampet ned, sier Church.

På sommeren vil mammufantene rive over ende trær, slik at skogen erstattes av et steppelandskap. Dette bidrar også til å beholde frosten i bakken, siden gress reflekterer mer sollys enn skog – særlig i områder som er dekket av snø store deler av året.

George Church

Harvardgenetiker George Church betegnes ofte som et geni, selv om han også har fått kritikk for sine ambisiøse forskningsprosjekter.

Foto: Joi Ito

− Det gjenstår ennå å finne ut hvor mye land og hvor mange dyr som er nødvendig for at effekten på klimaet skal være merkbar, forklarer Church.

Genetikkprofessoren er unnvikende til å svare på flere spørsmål om prosjektet på nåværende tidspunkt. Kanskje henger dette sammen med at flere forskere den siste tiden har kritisert den sensasjonspregede pressedekningen av mammutforskningen til Harvard-teamet. Enkelte har dessuten satt spørsmålstegn ved realismen i prosjektet, i og med at Church foreløpig har få konkrete resultater å vise til.

Sensasjonspregede overskrifter og få resultater synes imidlertid å være regelen, heller enn unntaket på dette feltet. I flere omganger har ulike forskerteam rundt om i verden annonsert at en mammutklone er like om hjørnet, men gjenfødelsen har latt vente på seg.

Hvor sannsynlig er det egentlig at mammuten får et comeback – enten det blir i form av en klone eller en mammufant?

Vitenskap eller science fiction?

− De-extinction – eller av-utrydding – er et felt som befinner seg akkurat i grenseland mellom det som er vitenskapelig mulig og science fiction.

Det forteller zoolog Petter Bøchman ved Naturhistorisk museum. Han er en av dem som likevel beholder troa på at mammuten en gang i framtida vil vende tilbake fra de døde.

− Det hadde vært vidunderlig å få oppleve en mammut i min levetid. Jeg vet ikke om det er mulig, men det er noe jeg drømmer om, sier Bøchman.

På flere vis kan man si at mammuten er god kandidat for gjenoppliving. For det første er det en fordel at den levde i kalde områder. Permafrosten fungerer nemlig som en gigantisk fryseboks, som kan bevare DNA fra dyr som døde for titusenvis av år siden. Dernest er det rimelig å anta at elefanter kan fungere som surrogatmødre for mammutbabyer og det finnes dessuten enda egnede leveområder for mammuten på kloden. Det er imidlertid også noen ganske massive hindringer i veien for en mammutklone.

Når du kloner et dyr, tar du ut kjernen fra en vanlig celle og putter den inn i en eggcelle som har fått fjernet kjernen sin. Dersom dette egget begynner å dele seg normalt, kan det settes inn i livmoren til en surrogatmor – og går alt som det skal blir da en klone til slutt født.

− For at du skal kunne gjøre dette trenger du en celle med hel kjerne og samtlige gener på alle kromosomer intakt. Det er ikke lett å få tak i fra et utdødd dyr, sier genetiker Simen Rød Sandve ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Yuka regnes som verdens best bevarte mammut

Kadaveret av mammuten Yuka ble funnet i Sibir i 2013. Yuka regnes som verdens best bevarte mammutkadaver.

Foto: Wikimedia

I permafrosten har forskerne gjort en rekke funn av bemerkelsesverdig velbevarte mammutbein og mumifiserte kadaver – med både hår, indre organer og mageinnhold intakt. Foreløpig er det imidlertid ingen som har funnet celler som er så godt bevarte at de lar seg klone. Kanskje er det heller ikke mulig å finne slike celler. Nedbrytingen av DNA starter i det øyeblikket noen dør, og det må være ekstremt kaldt for at et svært dyr som mammuten skal fryse så raskt at arvematerialet ikke skades.

− En annen mulighet er å lage et syntetisk kromosom, og bruke dette til å klone fram en mammut. Forskere har nettopp lyktes med å syntetisere gjærkromosomer. Selv om teknologien er ennå veldig langt unna å kunne framstille kompliserte patterdyrkromosom, kan dette bli mulig i framtiden.

Det vil likevel være ekstremt vanskelig å få til dette med mammuten. Først må du få tak på absolutt alle genene i mammutkromosomet, og så må du sette disse sammen i riktig rekkefølge. En oppgave som er så godt som umulig. Mammufantene til George Church er det imidlertid større håp for.

Simen Sandve

Genetiker Simen Rød Sandve ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Foto: Håkon Sparre / NMBU

− Det er mulig å putte et mammutgen inn i en elefant og få det til å fungere. Det kan imidlertid være vanskelig å få til alle tilpasningene som er nødvendige for å lage en elefant som kan leve i nordlige strøk, siden mange karaktertrekk styres av flere hundre gener som virker sammen, sier Sandve.

Om ikke dette var vanskelig nok, planlegger Church dessuten å lage en kunstig livmor til å avle fram mammufantene – framfor å bruke en elefantsurrogatmor. Church sier laben hans allerede har lyktes med å få museembryo til å vokse ti dager i en kunstig livmor, men det er fremdeles en evighet unna et 22 måneder langt elefantsvangerskap.

− Dette er forskning som pusher grensene for hva vi kan lage med bioteknologi, men jeg ser for meg at nyvinninger kan løse mange av disse utfordringene i framtiden, forteller Sandve.

Antagelig er også George Church riktig mann for fjerne hindringene som ligger i veien for mammufantene. Den kjente evolusjonsbiologen Beth Shapiro har sagt følgende om Church: «Det er få mennesker som makter å balansere på skillelinjen mellom galskap og geni, men han er en av dem – antagelig fordi hans genialitet utvilsomt utveier hans galskap.»

Er det verdt å drive med?

Mammutkloning og mammufantmakeri er en type forskning som umiddelbart skaper entusiasme hos de fleste. Spørsmålet er om det er fornuftig ressursbruk. Dette er forskning som koster ellevilt mye penger og tar ekstremt mye tid – samtidig som målet med det hele kan være umulig å oppnå.

− Isolert sett er dette veldig spennende, men jeg synes ikke mammufanter er et godt tiltak hverken for å bevare de asiatiske elefantene eller bremse global oppvarming. Det finnes så mange andre rimeligere og mer effektive tiltak for både for artsvern og klima.

Det sier Anne Sverdrup-Thygeson som er professor i bevaringsbiologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Hun legger til at ressursene som i dag brukes på å bringe utdødde arter tilbake til liv med fordel kunne blitt brukt til å ta vare på det eksisterende artsmangfoldet.

Anne Sverdrup-Thygeson

Professor i bevaringsbiologi Anne Sverdrup-Thygeson ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Foto: NMBU

− Denne typen forskning reiser dessuten en rekke etiske spørsmål: Er det egentlig riktig å tukle med arter på denne måten?

Zoolog Petter Bøchmann ved Naturhistorisk museum mener på sin side det ikke finnes noen gode grunner til å la være å forske på av-utrydding

− For å få til dette er det nødvendig med store vitenskapelige og medisinske framskritt, som vil være til glede og gagn på mange andre måter enn ved å gi oss tilbake mammuten eller lage en mammufant.

Han kjøper ikke argumentet med at det er bedre å bruke pengene på å bevare artsmangfoldet som eksisterer i dag.

− Det er en falsk problemstilling. Det er ikke sånn at de som jobber med av-utrydding tar ressurser fra dem som jobber artsvern. Det er ulike forskere med ulike insentiver som jobber med disse feltene, og de henter ikke penger fra samme pott, sier Bøchman.

Slik Anne Sverdrup-Thygeson ser det, kan teknologioptimisme knyttet til av-utrydding likevel ha negativ effekt for artsvern.

− Jeg er redd ideen om at vi kan bringe utdødde arter tilbake til liv, tar fokus vekk fra endringene som er nødvendig for å stoppe videre utryddelse av arter. Det kan gi inntrykk av at vi kan fortsette vårt overforbruk av natur, og så fikser vi kloden med ny og fancy teknologi senere.

− Vi må betale vår gjeld til naturen

Nordøst i Sibir – på fastlandet innenfor mammutenes siste tilfluktssted, Vrangeløya – er en bit land gjort klar til den dagen mammuten vender tilbake fra det hinsidige. Her har den russiske geofysikeren Sergey Zimov etablert Pleistocenparken, i et forsøk på å gjenskape steppelandskapet som en gang var hjem til svære mammutflokker.

Foreløpig lever det hest, moskus, bison, elg og rein i parken, og etter planen får disse i løpet av året selskap av jakokser. Skogryddingen mammuten egentlig skulle stått for i dette økosystemet, gjøres foreløpig av en tanks.

Mye tyder dog på at tanksen i Pleistocenparken ikke blir arbeidsledig med det første. Slik parkgrunnlegger Sergey Zimov ser det, er imidlertid forsøkene på å bringe utdødde arter tilbake til liv en nødvendig botsøvelse. Da han snakket med NRK for noen år siden sa han følgende:

– Menneskene har utryddet utallige arter, noe som har ført til nedsatt biologisk mangfold og forandring i økosystemer. Naturen vi ser i dag er bare rester etter palassene som var der før vår tid. Vi må betale vår gjeld til naturen.

Tiden vil vise om vi i vår higen etter å gjenskape et tapt palass, forsømmer artene vi fremdeles deler kloden vår med.