Farlig høyt

Basecamp, 5364 moh.: Du kjenner deg uvel og har en intens hodepine. Det er som om noen har hamret en spiker inn midt mellom øynene dine. Om natta våkner du av at du hiver etter pusten, det kjennes som om du skal kveles.

Det er høyden som gjør deg syk. Likevel er du her frivillig. Du befinner deg på Mount Everest sørlige basecamp, i Nepal. Rundt deg står teltene tett, flere hundre fjellklatrere har samlet seg på denne ugjestmilde flekken med jord. De har samme mål som deg, de vil stå på toppen av verdens høyeste fjell.

Du trekker pusten, men det er som om luften ikke når skikkelig ned i lungene. Uten å tenke over det har du begynt å hyperventilere. Slik prøver kroppen din å kompensere for at hvert lungedrag her bare inneholder halvparten så mange oksygenmolekyl som ved havnivå.

Etter hvert som du beveger deg oppover fjellet vil luften bli stadig tynnere. Derfor har alle klatrerne her har brukt lang tid på å venne kroppen til å bli sultefôret på oksygen. De fleste tar dessuten med seg den livsviktige gassen på flaske etter hvert som de klatrer enda høyere. Likevel kommer ingen umerket fra møte med luften over 8000 meter – i den såkalte dødssonen. Den bryter ned kroppen din og gjør det vanskelig å tenke klart. Folk mister vettet i møte med så tynn luft – begynner å kle av seg, krangler, blir forlatt for å dø.

Bare halvparten av dem som prøver, lykkes med å nå toppen av fjellet du nå skal klatre til toppen av. Flere mister livet i forsøket.

Sherpaenes hemmelighet

Åtte ekspedisjoner mislyktes og tretten mennesker døde, før Edmund Hillary og Tenzing Norgay nådde toppen av Mount Everest i 1953. Dagens ekspedisjoner minner lite om disse første forsøkene på å underlegge seg fjellet. En ting har de likevel felles: sherpaer.

Mange oppfatter ordet sherpa som synonymt med fjellguide, men i virkeligheten er dette navnet på en folkegruppe som har levd i Himalaya i tusenvis av år.

Nær sagt alle som klatrer på Everest får hjelp av sherpaer til å frakte utstyr og sikre klatreruter – både de som reiser på egen hånd og de som er del av en organisert tur. Siden du har betalt 65 000 dollar for å være med på en organisert, guidet ekspedisjon opp til toppen, er en sekk på 5 kg alt du må bære selv. Resten tar andre seg av.

Du kjenner deg motløs når du ser på sherpaene rundt deg, de virker uberørt av høyden. Selv om du er i god form, kjennes det som om den tynne luften har sugd kraften ut av musklene dine.

Det kan være en trøst å vite at sherpafolket faktisk har noen superkrefter i møte med høyden. En ny studie viser at det lange samlivet med høyfjellet har endret sherpaenes gener, og gjort at de rett og slett ikke trenger så mye oksygen som oss andre.

Oksygen fraktes rundt i kroppen ved hjelp av røde blodceller. Når du oppholder deg i tynn luft i en lengre periode, vil kroppen din derfor reagere med å produsere flere røde blodceller. Dette er også grunnen til at idrettsutøvere driver med høydetrening.

− Sherpaene har en litt snodig tilpasning i den forstand at de faktisk har færre røde blodceller, og mindre oksygen i blodet enn folk fra lavlandet.

Det forteller fysiolog Andrew Murray ved Universitetet i Cambridge, som er en av forfatterne bak studiet. Han legger til at det var spesielt overraskende at stoffskifte til sherpaene faktisk var mer effektiv i høyden enn i lavlandet.

− Til tross for at vi tok de til områder med mindre oksygen, gikk energinivået i musklene deres opp! Hos kontrollgruppen skjedde – ikke overraskende – det motsatte. Deres energireserver gikk ned etter hvert som de kom høyere, sier Murray.

Det er med andre ord kanskje ikke helt tilfeldig at en av de to som nådde toppen første gang i 1953 – Tenzing Norgay – var nettopp sherpa.

Naturlig doping

Du klatrer opp til camp 1 på 6100 meter, så tilbake til basecamp. Opp til camp 2 på 6400 meter, camp 3 på 6800 meter – og ned igjen. Menneske er en art som er skapt for et liv på havnivå, og det å venne kroppen til tynn luft er en møysommelig prosess. Over flere uker klatrer du opp og ned fjellet, for å venne kroppen til stadig tynnere luft.

Det verste på camp 1 er ikke høyden, men heten. Snøen fungerer som en gigantisk reflektor for solens stråler – som skinner spesielt sterkt 6 kilometer over havoverflaten. Temperaturen passerer 30 varmegrader, og teltet kjennes ut som en badstue. Faren for å bli alvorlig solbrent er ekstrem.

Slitet gir etter hvert resultater. Etter noen turer opp i høyden, kjennes luften på basecamp tjukkere. Kroppen din har begynt å produsere EPO – det samme stoffet som brukes til doping. Det stimulerer kroppen til å lage flere røde blodceller. Samtidig får du flere tynne blodårer, slik at oksygen leveres til cellene mer effektivt.

− Å akklimatisere seg er et slit for alle, men det er store individuelle forskjeller på hvor godt du takler det. Dårlig tilpassning kan også skyldes at du har forflytta deg for raskt til ny høyde.

Det forteller fysiolog Svein Erik Gaustad ved NTNU, som har gjort en studie på høydesyke.

− Det finnes også de som rett og slett ikke klarer å tilpasse seg høyde og må gi opp med en gang, sier Gaustad.

Det virker ikke som om alder, kjønn eller fysisk form har noen særlig å si for hvor høydesyk du blir. Noen kjenner seg uggen allerede 1500 meter over havet, og i 2007 innførte FIFA forbud mot å spille internasjonale fotballkamper over 2500 meter – nettopp på grunn av høydesyke. Organisasjonen måtte imidlertid trekke forbudet året etter, grunnet store protester fra flere søramerikanske land.

Akklimatisering til tross, kroppen til folk flest blir aldri helt tilpasset en tilværelse over 5500 meter.

Everest permanente beboere

Camp 2, 6400 moh.: Du orker ikke tanken på mat, men tvinger likevel i deg så mye du klarer uten å spy. Tynn luft gjør deg ikke bare kvalm, den bremser også fordøyelsen. Du spiser, men det er som om næringen ikke når fram. Følgen er at du de siste ukene har gått ned flere kilo.

Den knusktørre luften svir i halsen, og du overmannes av en hostekule. Det gjør så vondt at det kjennes som om du holder på å brekke et ribbein. Den såkalte høydehosten har plaget deg siden du kom til basecamp, men du prøver å ikke tenke på det.

Nå er målet innen rekkevidde. Dersom alt går som det skal, er du på toppen av Everest i løpet av de nærmeste dagene.

På veien opp til camp 3, passerer du jordas høyestlevende ikke-mikroskopiske liv. På 6480 meter vokser det en mose, som lever i et symbiotisk forhold med en sopp for å takle en tilværelse med sterk UV-stråling, tørke og ekstreme temperaturer. 6700 meter over havet er det dessuten funnet en hoppeedderkopp, som trolig lever av å spise insekter som vinden blåser til fjellet.

Dødssonen

Camp 4, 7906 moh.: Klokken er 23 på kvelden. Den siste etappen mot toppen starter nå. Fjellveggen som reiser seg mot toppen er mørk og bratt. Du er i ferd med å entre dødssonen.

Oksygenmasken du går med sørger for at luften du puster inn er iblandet oksygen fra flaske. Den er likevel omtrent like tynn som lufta på camp 2. Alt går utmattende sakte. For hvert skritt du tar må du stoppe for å trekke pusten to eller tre ganger. Hostekulene kommer stadig tettere.

Siden 1922 er det registrert 292 dødsfall på Everest, og likene til de fleste ligger enda igjen på fjellet. Noen av dem har blitt til landemerker – slik som Green Boots: En indisk klatrer som i 1996 døde 350 høydemeter fra toppen.

Over 8000 meter er det ikke uvanlig at klatrere opplever hallusinasjoner og de fleste har problemer med å tenke klart i så tynn luft.

− For lite oksygen er dødelig i seg selv, men flertallet av dødsfallene på Everest skyldes at folk er mentalt svekket og derfor tar irrasjonelle avgjørelser, sier fysiolog Svein Erik Gaustad ved NTNU.

− Folk kan for eksempel miste vottene og med forfryste fingre klarer de ikke å glide igjen jakken, slik at de eksponeres for kulden og dermed fryser i hjel.

I dødssonen kan selv godt akklimatiserte klatrere brått bli rammet av de alvorligste formene for høydesyke. I slike tilfeller har det også hendt at folk har blitt forlatt for å dø.

Det er det som skjer med den erfarne klatreren Lincoln Hall da han i 2006 rammes av hjerneødem på vei ned fra Everest. Tilstanden oppstår når lavt lufttrykk får væske til å hope seg opp i hjernevevet, slik at hjernen sveller opp og presser mot kraniet. Sherpaene som går sammen med Hall merker først at han begynner å gå ustødig. Han er forvirret og det er tydelig at han hallusinerer.

I flere timer forsøker sherpaene å få han ned av fjellet, men Hall er aggressiv og kjemper imot. Etter hvert glir han inn og ut av bevissthet, og da gir de to opp og returnerer til campen. Der erklæres Hall død, og familien får beskjed om at han har mistet livet.

De fleste havner i koma og dør av hjerneødem innen relativt kort tid, dersom de ikke tas til lavere høyde. Tolv timer seinere møter likevel et nytt klatreteam på Hall. Han sitter da med beina i kryss på kanten av et 3000 meter høyt stup og skifter skjorte.

«Tipper dere er overrasket over å se meg her», sier han til de overraskede klatrerne. En kraftig svekket Hall – preget av vrangforestillinger og alvorlige frostskader – reddes til slutt ned fra fjellet av tolv sherpaer. Han mister åtter fingertupper og en tå, men overlever.

Klatrerens dilemma

Etter 12 timers utmattende klatring når du Balkongen – en fjellhylle 8400 meter over havet. Du speider utover, men det er som om du ikke klarer å fokusere blikket. Idet du trekker pusten hører du en skremmende lyd. Det høres ut som om noen suger opp siste rest fra bunnen av et glass milkshake – lyden av lungeødem. Væske er i ferd med å hope seg opp i lungene dine.

Det er først da du skjønner at du må snu – umiddelbart. Mens sherpaene leder deg tilbake ned fjellet, husker du en setning du har lest i Jon Kracauers bok Into Thin Air:

«Dette danner kjernen i et dilemma som alle Everest-klatrere til slutt møter: For å lykkes må du være ekstremt drevet, men hvis du er for drevet, vil du trolig dø.»