Da Ante fant Ariel

Det er en glad hund som løper fritt på det store jordet i Åsane i Bergen.

Endelig får han være sammen med de andre hundene i hundebarnehagen.

Det er ikke lenge siden han ikke fikk komme hit fordi han var for voldsom.

Fire år gamle Ante er en Alaska husky. Hunderasen husky er kjent for å ha mye energi, og for å være litt dramatiske.

Likevel er det ikke instinktene som gjorde at Ante ikke klarte å oppføre seg utenfor hjemmet sitt.

I dag står Ariel Midtun (31) og betrakter ham som en stolt mor. Men det var ikke hos henne han tilbrakte sitt første leveår.

Ante var noen andre sin. Noen som senere skulle bli dømt for dyremishandling.

– Det sjokket jeg fikk da jeg så ham for første gang var ganske forferdelig.

Fikk kokende vann over seg

Ante startet livet med et annet navn, i et annet hjem i en av Bergens nabokommuner.

Lite er kjent om hva han opplevde det første året.

Det man vet er det som kom frem da det ble rettssak mot den tidligere eieren i 2021.

En for liten og for trang sele var ett av tegnene på at Ante ikke ble tatt godt vare på i sitt første hjem.

Men hendelsen som endret livet hans fant sted i starten av mars 2020.

Ante lå og sov innestengt i buret sitt da eieren hans skal ha mistet en vannkoker med kokende vann over ham.

Han hadde ikke mulighet til å komme seg unna, og fikk alvorlige skader.

I dommen mot den tidligere eieren står det at handlingen påførte Ante store smerter og alvorlig frykt.

Den ett år gamle hunden ble heller ikke tatt med til veterinær etter hendelsen.

Eieren hadde ikke råd.

Han led derfor i to uker, frem til han klarte å stikke av. Da fant noen ham og fikk ham til veterinær.

Der fikk han navnet Ante.

Den tidligere eieren sto fast på at det hele var et uhell. Han erkjente ikke straffskyld i retten.

Han fortalte at han gikk på sterke medisiner da det skjedde, og slet med å huske hendelsen.

Likevel ble han dømt til seks måneders ubetinget fengsel for brudd på dyrevelferdsloven.

Han fikk også forbud mot å eie og ha ansvar for dyr.

– Jeg mener dette er en viktig dom fra Hordaland tingrett, sier politiadvokaten som førte saken for retten, Inger Helen Stenevik i Vest politidistrikt.

Da dommen falt i 2021, var Antes tidligere eier en av 17 personer i Norge som ble dømt til betinget eller ubetinget fengsel for dyremishandling.

I dag har han sonet straffet sin, og forteller via sin forsvarer Torkjell Solbø at det var en oppvekker.

– Han mener fremdeles at det som skjedde var et uhell, men ser klart at han har mishandlet hunden ved å ikke gå til veterinær med en gang.

Forsvareren forteller også at saken har vært belastende, og at den tidligere eieren er glad for å høre hvordan Ante har det nå.

En ny start

Ariel vokste opp på gård, omgitt av både hund og andre dyr.

Men hun hadde aldri hatt sin egen hund.

I mars 2020 kom hun over et Facebook-innlegg fra Dyrebeskyttelsen.

De skrev at det hastet med å finne et fosterhjem til en mellomstor hund.

Det var pandemi, og Ariel hadde hjemmekontor.

– Jeg hadde all tid i verden. Så jeg tenkte; selvfølgelig.

Mange ønsket å hjelpe, selv om ingen visste noe om den mellomstore hunden.

Til slutt var det Ariel som fikk ham.

Samtidig fikk hun all bagasjen han hadde rukket å opparbeide seg i løpet av det korte livet sitt.

Men det var aldri aktuelt å gi ham fra seg.

– Da var han min og jeg skulle fikse det.

Det første møtet var spesielt for begge. Ante stolte ikke på noen, men Ariel hadde et håp om at han med tiden ville stole på henne.

– Jeg smeltet litt. Underleppen dirret med en gang jeg så ham.

– Han bare sto der og lot meg gjøre det. Det var like vondt som det var fint. Jeg tenkte bare; hvorfor i alle dager stoler du på meg? Jeg er jo et menneske. Det er også et menneske som har gjort ham vondt.

En stresset hund

At det var vondt å se Ante den første tiden, måtte Ariel bite i seg. Det viktigste var å få ham på beina igjen.

Etter hvert som Ante stolte mer og mer på sin nye eier, kom personligheten hans frem.

– Da skjønte jeg at her er det vanvittig mye å jobbe med. Da kom stresset hans.

Stresset viste seg først og fremst på tur. Ante kunne gå helt fint i bånd, så gikk rullegardinen plutselig ned.

Han spant i ring rundt Ariel og begynte å grave febrilsk i bakken. Så begynte han å bite på det som var rundt ham.

– Om det var en pinne, armen min eller skoene mine spilte ingen rolle. Det var aldri aggressivt, men hunden var ihjelstresset.

Hun lærte raskt at det ikke nyttet å slå hardt mot hardt.

Ante trengte å bli strøket og snakket rolig til, for å roe seg ned.

Samtidig måtte Ariel være bestemt, for hun hadde fått seg en stor hund.

– Det er en husky, så jeg kan ikke dulle med ham.

Separasjonsangst

Båndet dem imellom ble sterkere for hver dag som gikk.

– Det var ganske fantastisk. Han skjønte at jeg kun var der for å gjøre ham godt, og at ingen skulle være stygge med ham igjen.

Ante hadde endelig funnet et menneske han kunne stole på, men ble raskt redd for å miste den tryggheten.

Den redselen viste seg gjennom kraftig separasjonsangst. Ariel kunne ikke forlate rommet uten at Ante ble helt fra seg.

– Det var snakk om å trene på sekunder av gangen. Jeg var veldig låst til hjemmet en stund.

De fortsatte å trene. Mye måtte forbedres for at de skulle kunne leve normalt.

Ariel måtte lære ham de enkleste kommandoer. Og bare det å passere andre hunder på tur var en stor utfordring.

– Han måtte lære å bli hund igjen, følte jeg.

Fra bølle til bestevenn

Selv om Ante ble roligere de første årene med Ariel, hadde han fortsatt problemer Ariel ikke klarte å løse alene.

Derfor bestemte hun seg for å melde ham på NRK-programmet «Fra bølle til bestevenn».

– Jeg ville ha hjelp for å få ham litt dempet rundt flere enn bare meg, og jobbe mer i dypet med stresset hans.

Hundetrener Maren Teien Rørvik beskriver historien til Ante som ufattelig grusom.

Hun hadde forberedt på å møte en redd og forsiktig hund, men møtte noe ganske annerledes.

– Jeg møtte en hund som overkompenserte litt for det han hadde opplevd tidligere. Han var voldsomt glad og sosial, men veldig stresset.

Maren forteller at Ante hadde den viktigste utviklingen hos Ariel. Hennes oppgave var å ta utviklingen litt videre.

– Vi gjorde store fremskritt på å roe ned stresset og separasjonsangsten. Men Ariel vil nok fortsette å måtte ofre litt for å få alt til å fungere.

Vurderte aldri å gi opp

I fjor mottok politiet, eller opprettet selv, 502 anmeldelser for brudd på dyrevelferdsloven.

Når gjerningspersonen straffes, er målet at straffen skal ha en preventiv virkning, forklarer politiadvokat Stenevik.

– Både når det gjelder gjerningspersonen, men også generelt. Slik at andre avstår fra kriminelle handlinger mot dyr.

Det er ikke lett å ta til seg en mishandlet hund. Noen gir opp, og hunden blir omplassert videre.

I verste fall blir hunden avlivet.

Selv vurderte Ariel aldri å gi opp, men hun forstår at noen gjør det. Spesielt hvis hunden er aggressiv.

Hun fikk selv råd om å tenke seg om, da hun slet som mest med Ante.

Likevel klarte hun bare å tenke at han fortjente tid til å bli bedre.

I dag beskriver hun ikke de første årene med Ante som krevende, men som en periode der hun lærte mye om seg selv.

– Jeg har måttet være veldig mye mer tålmodig enn jeg er vant til. Jeg har blitt et bedre menneske av det.

Hun blir rørt av å snakke om hunden som hun flere ganger omtaler som hele livet sitt.

Etter Ariel og Ante kom tilbake fra serieinnspilling, har livet deres endret seg stort.

Ariel har blitt mor for første gang, og Ante har blitt storebror.

En komplisert fødsel gjorde at de to ikke fikk sett hverandre på ti dager.

Aldri før hadde de vært vekke fra hverandre så lenge.

Da de så hverandre igjen testet Ante først grensene, men roet seg raskt ned.

– Han har en av-bryter nå, det hadde han ikke før.

Ante har rukket å være storebror i noen dager.

Så langt har han vært rolig mot sin nye lillesøster, forteller Ariel.

Nå ser hun frem til fjellturer med bæremeis, og ski og pulk på vinteren.

Ante og lillesøster skal få utforske naturen sammen.

Mens den nyfødte jenten har sine første uker hjemme, er Ante i hundebarnehagen tre ganger i uken.

At han er velkommen der og kan omgås andre hunder, sier mye om reisen hans.

– Jeg er skikkelig kry over hvor langt han har kommet. Jeg er stolt over at ingen av oss ga opp. Det har ikke vært enkelt, men båndet vi har nå er helt magisk.

– Ville du gjort det igjen?

– Hundre prosent, uten å tvile. Det var verdt hvert minutt.