Mannen i mørket

Harald Indrebø har kommet seg et godt stykke ut fra Oslo sentrum. Lysene fra bykjernen har for lengst forsvunnet bak ham.

Nå er det kun gatelyktene som holder natten på avstand.

For under en halvtime siden lå han i sengen. Han så frem til en god natts søvn før jobb på morgenkvisten.

Hjemmekontoret sto klart, slik det hadde gjort siden Erna stengte samfunnet for fire dager siden.

Covid-19 hadde inntatt landet.

Harald skulle til å finne roen bak øyelokkene idet en melding tikket inn på mobilen.

To personer er meldt savnet. Det trengs frivillige for å søke etter dem.

Harald hadde en halv fot i drømmeland. Skulle han orke å stå opp og ofre natten for dette søket? Å gå ute i villmarken i timevis for å lete etter noen han ikke engang kjente?

Det satt langt inne. Aksjonen foregikk på Rakkestad, over en time unna Oslo.

Men de savnede trengte Harald sin hjelp. Da kunne han ikke sove.

Ikke som frivillig i Norske Redningshunder.

Oppdraget

Juli ligger i hundeburet bak i bilen.

I fem år har hun og Harald trent på å søke etter personer i naturen. I fjor fikk hun endelig godkjennelsen som redningshund.

Siden har de vært med på over 50 søk.

Men de har aldri vært med på noe så langt ute i naturen før. Store skoger dominerer området der de to turgåerne er meldt savnet.

Skiltet som lyser opp foran dem viser at de nærmer seg.

Harald har skrudd på nødnettet på walkietalkien sin. Der knitres det ut informasjon om søket. De savnede er en mann og en kvinne, to erfarne turgåere i 60-årene.

Det gir håp.

Bortkomne turgåere vil bli funnet. Stadig flere av søkene omhandler de som ikke vil det, de suicidale.

Harald har aldri gjort et funn før. Men han lever i håpet, én dag skal det skje.

Han skuer ut bilvinduet mens han lytter videre. Basen for aksjonen, kalt KO, melder at åtte andre hundeførere har takket ja til å hjelpe.

Harald bearbeider alle tilgjengelige opplysninger. Den mentale forberedelsen før søk er viktig.

Men kjøreturen er lang, og tankene får god tid til å spinne. Han vet at søket ikke nødvendigvis vil få en lykkelig slutt. Mars måned kan være både kald og utilgivelig.

Denne natten er begge deler.

Villmarken

Vel framme ved søksområdet strekker Juli på bena. Klokken har allerede bikket halv tre. Hun bjeffer og hopper rundt på veien mens Harald tar ut utstyret fra bilen.

Hundeførervest, hodelykt og GPS. Godbiter til Juli, walkietalkie og ekstraklær til de savnede. Alt må med.

Han orienterer seg om vindretningen og terrenget før de forlater bilen.

Søksområdene Harald har fått tildelt er langt unna KO og de andre hundeførerne. Det rosa omrisset på kartet strekker seg over flere kilometer og består utelukkende av skog og kratt.

Der skal Harald og Juli tilbringe natten, milevis unna den varme sengen hjemme.

Juli begynner å lukte seg varm langs grusveien de kom kjørende på. Hun kan plukke opp menneskelukt fra flere hundre meters avstand om vinden blåser riktig.

De følger veien videre innover med skogen liggende tett på begge sider. Stjernehimmelen er det eneste de kan se, før også den forsvinner idet de svinger inn i villmarken.

Hodelykten til Harald kaster krokete skygger over terrenget. Han og Juli må være påpasselige med å se hvor de går. Egen sikkerhet går foran alt annet.

I lyset kan han se Juli løpe foran og finkjemme terrenget. Han sørger for at hun ikke forsvinner for langt inn i mørket.

En gang hun sprang i forveien falt hun fra en 15 meter høy klippe og ned i havet. Juli kom uskadd fra det, men Harald har passet nøye på siden.

Pusten hennes synes godt mot den kalde luften. Det er rundt 0 grader i skogen. I slike temperaturer blir man fort nedkjølt.

Harald og Juli må skynde seg om de skal finne de savnede i god behold.

Tvilen

Men ingenting dukker opp i den svarte skogen. Klokken har blitt halv fem, de har søkt terrenget i to lange timer.

I lyset fra hodelykten har kun noen snøflekker brutt opp det monotone teppet av gulnet gress.

Det er slitsomt å søke alene i villmarken mot en vegg av mørke.

Harald jobber hele tiden med mentaliteten og holder samtaler gående med seg selv. Han kan ikke miste fokuset.

Men de ligger jo ikke her, tar han seg i å tenke. I dette massive skogsområdet, hvorfor skulle de befinne seg akkurat her hvor jeg går? Et helikopter fløy nettopp over oss, men fortsatt har ingen meldt om funn over nødnettet. Da kan de ikke være her.

Harald rister av seg tvilen og godsnakker heller med Juli. Hun er flink som fortsetter å søke så iherdig, så lenge. Samarbeidet dem imellom er avgjørende for utfallet av søket.

Han må tilrettelegge for at hun presterer bra. Da kan han ikke la skogens mørke og ensomme vesen ta motet fra ham.

Noen ligger tross alt og er fanget i den.

Avgjørelsen

En time senere er Harald og Juli ferdig med å søke i det første området. Skog, kratt og mer skog er alt de har funnet.

Harald er trøtt og sliten. I samtalene med seg selv spør han seg stadig oftere hva han egentlig gjør her, alene i skogen.

Hvorfor ofrer jeg hele natten før jobb for å søke etter noen jeg ikke engang kjenner?

Han feier vanligvis bort slike tanker. Søk er både spennende, viktig og givende. Men nå butter det imot.

Harald har knapt nok spist siden de dro ut døren ved midnatt.

Juli er også sliten. Det er intenst for henne å jobbe fokusert med nesen over så lang tid. Underveis har hun fått noen godbiter som belønning, men søk uten resultat er krevende.

Klokken er halv seks, det er ikke lenge til Harald må på jobb.

Skal jeg klare å gjøre noe fornuftig bør jeg i hvert fall få én time på øyet, tenker han.

Det neste søksområdet vil ta flere timer å gjennomføre.

Harald står og grubler. Skal de snu eller bli? Han ser på Juli.

Men hun følger bare ham, det er han som må ta valget.

Det er best å gi seg.

Hodet til Harald er for tungt og trøtt til at det lønner seg å fortsette. Noen andre får ta det siste området og søke etter de savnede turgåerne.

De vender snuten hjemover.

Men så tikker en melding inn på mobilen. På denne tiden av døgnet?

Harald sjekker hva det kan være.

Opptrappingen

Meldingen som lyser fra mobilskjermen er identisk med den han fikk da han skulle legge seg. Det er en ny innkallelse: Norske Redningshunder trenger flere frivillige til å søke.

Han stopper opp.

Det betyr at ingen har klart å finne de savnede. De befinner seg fortsatt et sted ute i villmarken.

Da vil det ta flere timer før noen nye rekker å være på plass i skogen. Timer som de bortkomne turgåerne kanskje ikke har.

Samvittigheten tvinger Harald videre. Bare litt til.

Han bestemmer seg for å bestige den bratte skråningen som markerer skillet mellom de to søksområdene. Toppen kan bli et fint utsiktspunkt.

Juli spretter i forveien, fortsatt ivrig. Plutselig får hun fart på seg inn i mørket.

Og så gjaller et rop fra skogen.

– Hallo?!

Håpet

Adrenalinet skyter ut i kroppen. Kan det være turgåerne? Harald blir plutselig engstelig. Skal han gjøre sitt første funn?

Neineinei, jeg ville jo egentlig ikke finne dem, sier han et øyeblikk til seg selv.

Men det er derfor han er her, han har ofret nattesøvnen for dette. Lenge har han ønsket å gjøre et funn.

Harald rister av seg tvilen og beveger seg mot ropene.

Juli kommer springende tilbake. Hun signaliserer at hun har gjort et funn. Harald kjenner pulsen dunke, nå skjer det faktisk.

Han gestikulerer til Juli at hun skal vise vei.

Forsiktig følger han etter henne. Og så skimter han noe i lyset fra hodelykten lenger fremme.

Det er en mann.

Møtet

Mannen i lyset karrer seg på bena og ser på Harald.

Han er ikledd en strikkelue med lapper som går ned over ørene. Vindjakken hans er blå med røde skuldre. Over fjellskoene hviler en svart treningsbukse.

Lenger bak står turfølget, en dame. Hun har på seg en grå lue, blå vindjakke og mørkeblå turbukser. Buksene står i kontrast til et par lyse fjellsko.

Begge er godt voksne. En mann og en dame. De passer beskrivelsen, det er de savnede turgåerne!

Harald smiler, og priser seg lykkelig over at han fant styrken til å bestige den siste, bratte skråningen.

Han snur seg mot turgåerne og demper styrken på hodelykten.

– Jeg heter Harald Indrebø og kommer fra Norske Redningshunder. Jeg er her for å få dere trygt hjem som del av den pågående redningsaksjonen.

Turgåerne virker å være lettet over nyheten. De er åpenbart slitne.

Mannen forklarer at de har ligget ute i mørket i elleve timer. Elleve timer med en bekledning som er altfor tynn for nattekulden.

Han heter Widar Bråthen. Turfølget sitt navn er Reidun Furu.

Harald tjorer fast Juli og sjekker formen deres. Reidun virker å være i god behold.

Det er verre med Widar.

Han synker sammen og legger seg ned på bakken igjen, tydelig nedkjølt.

Harald finner fram walkietalkien og melder fra om funnet mens han ser til Widar.

Når KO får vite posisjonen til funnstedet vil de sende hjelp slik at Widar og Reidun kan berges ut fra skogen.

Da kan Harald og Juli endelig dra hjem. Han ser spent på walkietalkien.

Men ingen bekreftelse kommer.

Utfordringen

Harald sjekker den på nytt. Walkietalkien er innstilt på nødnettskanalen slik den skal.

Han leser inn koordinatene fra GPS-en én gang til.

Ingen responderer.

Harald kan høre stemmer fra walkietalkien, men dialogen over nødnettet handler om mobilisering til søket. KO har ikke mottatt beskjeden om funn.

Han prøver enda en gang å nå dem.

Fortsatt er det ingen som svarer. Harald må være så langt ute i villmarken at nødnettet ikke lenger har dekning.

Hva skal han gjøre?

Han føler at Widar forsvinner fra ham. At han begynner å drifte inn og ut av bevissthet. Harald prøver å opprettholde kontakten.

Samtidig forsøker han å melde fra om funnet syv ganger til.

Det nytter ikke. Han hører KO, men de kan åpenbart ikke høre ham.

På sidelinjen begynner Juli å bli rastløs.

Harald er rådvill. Det står ikke bra til med Widar, og de er strandet midt i villmarken uten kontakt med omverdenen.

Han kan ikke forlate dem for å skaffe hjelp, men noe må han gjøre.

Det har allerede gått en halvtime siden han fant Widar og Reidun.

En plingelyd fra bukselommen kutter plutselig gjennom tankene. Mobilen!

Harald røsker den ut av lommen og sjekker. Én strek lyser oppe i høyre hjørne. Den har dekning!

Hvordan i all verden har den dekning når nødnettet ikke har det? Harald hadde ikke engang tenkt tanken at det var mulig.

Men det var det. Og nå har noen tatt kontakt.

Meldingen

Harald sjekker varslene. Han har fått en melding fra Nils-Jørgen, en kollega i Norske Redningshunder.

Hva?

Harald skjønner lite. Men så faller brikkene på plass.

Nils-Jørgen må ha gjort seg klar etter den siste utkallingen og dermed ha skrudd på nødnettet. Funnmeldingene fra Harald har nådd Oslo.

Det var ikke han som hadde mistet dekningen over nødnettet, det var KO.

Harald skynder seg å ringe Nils-Jørgen, og forklarer ham at han må videreformidle koordinatene deres til KO.

De har ingen tid å miste.

Like etter får Harald beskjed om at Røde Kors skal plukke dem opp. Men først må han få Widar og Reidun ut på en kjørbar vei.

Det er umulig å hente dem midt i den tette skogen.

På GPS-en ser Harald at det er en liten grusvei ikke langt unna. Den kan funke som et møtepunkt for dem og redningsmannskapet.

Forsiktig får han Widar på bena. Nedkjølte personer må ikke aktiveres for fort. Han vet at risikoen for hjertestans kan være stor.

De stotrer seg videre i den mørke skogen. Det tar ikke lang tid før Widar trenger en hvilepause. Slik fortsetter de, et par meter om gangen. Widar støtter seg hele tiden på Harald.

Juli går foran og viser vei. Dette skal gå.

Gleden

De bruker en halvtime på å komme seg ned til grusveien.

Widar klarte kraftanstrengelsen. Han er bortkommen, men bevisst. Han kommer til å klare seg.

Røde Kors-bilene dukker opp og plukker med seg Widar og Reidun. Harald rekker ikke å ta avskjed med dem før de blir fraktet til sykehuset for undersøkelser.

Han står igjen på veien.

På mobilen har det tikket inn en melding som viser at redningsaksjonen offisielt er avsluttet.

Han har klart det, sammen med Juli. De er nattens helter.

Alle timene de la ned i den svarte skogen lønnet seg. Harald vet at Widar og Reidun nå er i gode hender. Og at det er han og Julis innsats som har ført dem dit.

Norske Redningshunder er med på rundt 500 søk i året. I snitt gjør de funn på under 10 prosent av dem. Det er enda sjeldnere at det gjøres funn hvor de savnede er i live.

Men Harald og Juli var så heldige å klare det.

Han kjenner følelsene bre seg i kroppen. Lykke blandet med utmattelse, stolthet blandet med adrenalin.

De rusler sammen tilbake til bilen, gjennom mørket en siste gang.

Det er fortsatt langt tilbake til Oslo. Det ble ikke noe søvn på Harald i natt. Han må begynne å jobbe med én gang de kommer hjem igjen.

Men det går fint.

Trøttheten er ikke der lenger. Bare glede.

Harald er glad han sto opp midt på natten for å delta i søket. Han kommer til å stå parat også neste gang noen går seg bort i villmarken.

Frivilligheten hans redder tross alt liv. Og det er viktig.

Både for han selv.

Og for andre.

Se Redningshundene i NRK TV