Fikk hele hjembygda med på å lage plate

Kensington, London 9. februar: Klokken er kvart over sju på morgenen. Produsent Alvin Vestrheim fra Øystese ligger fortsatt og sover på hotellet i Bayswater. Men Hans-Marius Johnsen (20) fra Os har ikke tid til å sove. Den unge artisten har drømt om dette siden han var guttunge og vil ikke kaste bort et eneste sekund. Han har allerede krysset Hyde Park til fots og står nå utenfor sin egen helligdom, fasjonable Royal Albert Hall.

Den 146 år gamle konserthallen regnes for å være Eric Claptons andre hjem, og et utall av osingens helter er stamgjester her. Bygget åpner ikke før om snaut to timer, men da skal 20-åringen være på jobb i Abbey Road studios.

– En gang skal jeg spille her. Det er et av mine største mål, sier den unge gitaristen, som stolt forteller morgentrøtte ansatte i konserthallen at han er i verdensmetropolen for å gjøre ferdig sitt debutalbum.

Den smilende nordmannen med artistnavnet HM Johnsen snakker seg raskt inn bak de låste glassdørene og kommer i munter prat både med vaktene og damene i kaffebaren.

Men inn i selve salen kommer han ikke, denne gangen. Den store veggkollasjen i foajéen, med alle artistene som har opptrådt her, er så nær han kommer drømmen foreløpig.

– Takk for titten. Jeg kommer tilbake. Bildet mitt skal opp på den veggen der, hilser han den imøtekommende vakten til avskjed.

• LES OGSÅ: Han har gjort det mange drøymer om

Har overtalt 36 sponsorer

Det mangler ikke på unge gitarister som drømmer om å ta verden med storm og som også har imponerende ferdigheter. Bare ta en titt på YouTube.

Men det som stopper de fleste, er penger. Eller, rettere sagt: Mangel på penger. For det er dyrt å være artist.

HM Johnsens debutalbum har kostet et 130.000 kroner å lage og er helfinansiert av sponsorer, de fleste er hjemmehørende i 20-åringens egen hjemkommune.

– Denne platen hadde aldri blitt laget uten deres hjelp. Skulle jeg har klart det alene, måtte jeg ha tatt opp et svært lån, noe jeg ikke hadde lyst til. I stedet gikk jeg til en lokal bedrift og spurte om de ville sponse meg. Møtte opp personlig i butikken og pratet om meg selv og drømmene jeg har. Det gikk over all forventning, og nå har jeg 36 sponsorer som til sammen har gjort dette mulig, sier Hans-Marius.

En del avslag har det blitt. Men hjemme i Os sentrum kan den fremadstormende artisten peke ut en rekke butikker og bedrifter som er med på laget.

– Jeg skjønte tidlig at jeg ikke har tid å vente om jeg skal komme noen vei. Da må man ha hjelp. Du får ikke til noe sånt alene. Håpet mitt er at jeg kan gi noe tilbake til de som hjelper meg nå i startfasen.

– Viktig å støtte en lokal gutt

På sponsorlisten står alt fra 20-åringens faste frisør til fiskeeksportøren som ga ham sommerjobb for seks år siden.

Mens frisøren får bruke Hans-Marius i reklameøyemed, regner daglig leder Karsten Austevoll i Inkafisk AS ikke med noen gjenytelser for sitt økonomiske bidrag.
– For meg er det viktigste å støtte opp om en lokal gutt og på den måten bidra til at det skjer noe i lokalsamfunnet. Hans-Marius har det som skal til for å nå langt, det ser du når han er på scenen. Så lenge han tar ting seriøst, er det lett å støtte oppunder ham.

I den lokale butikken for herreklær visste de ikke hvem Hans-Marius Johnsen var før han en dag ruslet inn døren og la ut om hvor stor stjerne han har tenkt å bli. Motivasjonen var såre enkel:

– Jeg opptrer alltid i sort dress, men de er dyre. For meg er dressen et arbeidsantrekk, og det går minst en dress i året. Da er det veldig greit å få det sponset, sier Hans-Marius.

Daglig leder i Instinct Menswear AS, Nils-Arild Angeltvedt, regner med at de hittil har spyttet i om lag 25.000 kroner de siste to årene. Tilbake har de fått gratis konsert både i butikken og på firmaets julebord.

– Jeg er sikker på at han har sendt en god del kunder til oss. Han er med på å bygge profilen vår, og vi får vist frem litt av utvalget vårt gjennom ham. Så lenge både vi og han føler at vi får noe ut av det, vil vi fortsette samarbeidet, sier Angeltvedt.

Går utenom plateselskapene

Sponsing er ikke noe nytt innen rocken. De store betaler sjelden sine egne instrumenter. Tvert imot, de tjener gode penger på å låne ut navnet sitt til kjente merker som Gibson, Fender og Ibanez, som igjen får selge dyre signaturmodeller til ihuga fans.

Her hjemme ble de en gang så skumle deathpunkerne i Turboneger sponset av meget kjent og landsdekkende jeansbutikk, og i 2003 var bandet kledd opp i den da nyeste Levi’s-kolleksjonen, det første steget bort fra gruppens klassiske look.

Det var heller ikke helt uten grunn at Sputnik hadde Nille-klistremerke på gitaren.

Likevel er Hans-Marius i særklasse, både med antallet forskjellige sponsorer og deres forankring i artistens eget lokalsamfunn.

– Flere og flere artister finansierer og distribuerer musikken sin uten et plateselskap i ryggen, sier Karen Sofie Sørensen, leder for musikk-kompetansesenteret Brak.

– Tøff sjanger å lykkes i

Sørensen følger den unge osingens karriere og er full av lovord om HM Johnsen-modellen.

– Det er ikke hvem som helst som hadde fått til det der. Den modellen er ikke for alle å kopiere, men det er imponerende å se hva han har fått til, spesielt på et så tidlig tidspunkt i karrieren. At han har en slik bevisst strategi på hva han vil med musikken sin, og hvordan han skal komme dit han ønsker, er veldig spennende, sier hun.

Brak-lederen er mildt sagt spent på hvordan satsningen vil slå ut og hvilke resultater han kan oppnå. Spesielt siden 20-åringen sikter seg inn på bluesrocken, som slett ikke er en stor kommersiell sjanger i Norge.

– Innenfor bluesrocken er det helt annerledes enn f.eks. innen hiphop og EDM. Det holder ikke med én hit på Spotify for å bli lagt merke til nasjonalt og internasjonalt. Du må gjerne ha et album i ryggen, reise rundt og bygge deg et publikum ved å spille mye live og knytte bånd med både fans og andre artister, sier Sørensen.

De tre store plateselskapene, Sony Music, Warner Music og Universal Music, har ikke ønsket å kommentere 20-åringens finansieringsmodell overfor NRK.

Historisk studio

Tilbake i London. Nøyaktig klokken 10.30 er Hans Marius og produsent Alvin på plass i berømte Abbey Road. En drøss med turister er allerede på plass og oppholder trafikken mens de kopierer det ikoniske bildet på Beatles-platen som bærer gatens navn. Busser og lastebiler tuter, men Beatles-fansen gir blanke. De skal ha bildet sitt.

Like bak er inngangen til verdens mest berømte musikkstudio, stedet hvor artister som Muse, Queen, Oasis, Pink Floyd og The Beatles har spilt inn sine mest berømte plater.

Hans-Marius skritter over den berømte fotgjengerovergangen. Han stopper opp en stund og ser på Beatles-fansens skriblerier på muren utenfor.

– Egentlig burde jeg vært turist på omvisning her, for nesten alle heltene mine har vært her og spilt inn plater. Men vi skal faktisk inn der og gjøre ferdig min egen plate Det er både uvirkelig og ufattelig stort. Jeg har drømt om dette så lenge, og nå skjer det.

Vel inne blir Hans-Marius og produsent Alvin sittende vel og lenge i ventesofaen innenfor resepsjonen. Fra veggen bak ser The Beatles og andre storheter ned på de ventende nordmennene.

Platina på alle veggene

Etter ti minutter blir de tatt varmt imot av Christian Wright, som har gjort tilsvarende jobber for Blur, Keane og Ed Sheeran med stor suksess. Teknikeren begynte å jobbe her som 19-åring, da som kontorassistent, og driver selv med musikk både i band og solo.

Så skal det skje. Den tynne engelskmannen fra Essex geleider Hans-Marius og Alvin opp i til det aller helligste. I trappen glemmer 20-åringen alt i noen sekunder idet han ser et bilde av Roger Waters og resten av Pink Floyd, tatt i 1967.

I korridoren henger en rekke singeplater og platetroféer. Like utenfor masteringstudioet henger åttedobbel platina for Spice Girls' første plate. Innenfor døren glitrer det i enda mer skinnende vinyl og CD på veggen.

Wright åpner filer og skrur på knotter med stor konsentrasjon, mens åpningssporet på platen, «Showdown», flerrer gjennom høyttalerne. Den erfarne studioteknikeren vet hva tiden hans koster og kaster ikke bort et unødig sekund på smalltalk før godt ut på ettermiddagen, når hele jobben er gjort.

Vil ha alt perfekt på debuten

Platen er blitt til hjemme i Os og i studioet hos manager Alvin Vestrheim i Hardanger. Prosessen har tatt godt over to år, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Kjernen i backingbandet består av rutinerte Kjetil Osablod Grønvigh (41) på trommer, kjent fra bl.a. Eirik Søftelands band, og bassisten Jeroshan Daniel Aleksander, en 19 år gammel bassvirtuos fra Sotra.

– I stedet for å spare på pengene til senere, legger jeg alt i potten nå for å lage et kjempebra første album. Alt må være perfekt, sier Hans-Marius.

Så perfekt at platecoveret ble endret i siste liten. En tegnet illustrasjon til nærmere 20.000 kroner ble forkastet på hotellrommet i London sent kvelden før Abbey Road. I stedet ble covermotivet i hui og hast endret til et klassisk bilde i helfigur av dresskledte Hans-Marius og hans kjære Gibson Les Paul, et motiv med klare referanser til bluesrockstjerner som Joe Bonamassa, Eric Johnson og Eric Clapton.

– Det er viktig at folk ser hva han står for musikalsk når de ser coveret, sier produsent Vestrheim, selv bassist for Farmen-vinner og kulthelt Lothepus fra Odda.

– Dette føltes veldig riktig

Victoria station, London. Det er blitt kveld. Hans-Marius sitter på jernbanepuben og nyter en kald cola. I hånden har han beviset på at han er kommet et stort steg nærmere drømmen. På den rykende ferske test-CD-en står navnene HM Johnsen, Christian Wright og Abbey Road Studios.

Nå er det bare en gjennomhøring på skikkelig anlegg som gjenstår før de ni låtene sendes til pressing på CD og vinyl i Polen.

Det er ikke til å legge skjul på at turen til Abbey Road og jobben som ble gjort kostet langt mer enn det ville gjort om masteringen ble utført hjemme i Norge. Hans-Marius mener likevel det var verdt pengene.

– Dette er ekstremt dyktige folk som er kjent for å være de beste du kan få. Samtidig gir det en helt egen feeling. Og så er det selvfølgelig tøft å få ha Abbey Road-logoen på platen.

20-åringen er synlig sliten, men har et nærmest salig smil om munnen i det han deiser ned i togsetet på Gatwick-ekspressen. Lysene fra London blafrer forbi i mørket. Osingen innrømmer at det ennå ikke har sunket helt inn.

– Tre år med slit, skriving, omskriving, innspilling og endringer. Og så sitter du plutselig der i Abbey Road. Det føltes veldig riktig. Det var sånn det skulle være.

Nå begynner alvoret

Backstage, Os. Kveldens hovedattraksjon trekker på seg skjorten, dressen og beltet fra dressbutikken. En etasje over står gitarene klare. Små runde røde lys gløder fra det hjemmesnekrede pedalbrettet. 150 osinger sitter klare til å høre låtene som utgjør HM Johnsens debutalbum.

– Det er nå alvoret virkelig begynner. Alt ved plateslippet må stemme. Så må vi ut og spille, både i hele Norge og nedover i Europa. Nå ligger veien åpen.

– Hva om det ender med mageplask?

– Da har jeg i alle fall prøvd. Ellers hadde jeg gått hele livet og lurt på hva som kunne ha skjedd om jeg hadde turt. Det får gå som det går. Jeg har en utdanning å falle tilbake på. Men drømmen i hodet mitt er den samme som da jeg var ni år gammel. Jeg må bare klare det.

• LES OGSÅ: Hobbyen redda John Olav Nilsen sin karriere