– En desperat form for bosetting

Husbanken, som har som oppgave å sette statens boligpolitikk ut i livet, arrangerte nylig en nasjonal boligkonferanse i samarbeid med Nav og Helsedirektoratet.

Den amerikanske psykologiprofessoren og Housing First-gründer Sam Tsemberis var det store trekkplasteret for de 435 lederne og ansatte innen boligsosialt arbeid som deltok på konferansen i Bergen.

Der fikk de høre Tsemberis og andre fagfolk forfekte en boligstrategi stikk i strid med det vertsbyen har gjort ved å plassere mange rusavhengige bostedsløse sammen i boligblokken Lonemarka:

De bostedsløse må integreres i ordinære bomiljøer, ikke samlokaliseres med andre bostedsløse, for at bosettingen skal lykkes.

– Du blir ikke integrert i samfunnet hvis du bor et sted der alle andre er rusmisbrukere. Hvis du bor i et vanlig bomiljø, og kan møte en gammel dame i stedet for en rusmisbruker på altanen, snakker du med henne om barnebarna og hva som skjer i helgen, ikke kun om avhengigheten din og ting relatert til det, sier Sam Tsemberis til NRK.

– Og, merkelig nok – uten at man trenger å gjøre noe spesielt – så gir et slikt vanlig bomiljø et rikere og mer ekte liv, og virker rehabiliterende, sier han.

NESTEN DREPT AV NABOEN: Slik gikk det da boligblokken på landet ble fylt opp med bostedsløse fra byen

Husbanken: – Spredte bomiljøer er det riktige

Tsemberis' Housing First-program har de siste årene blitt innført i stadig flere kommuner i Norge, blant dem Bergen.

Konferansen i Bergen i april var i sin helhet dedikert til Housing First, og Husbanken satser så mye på metoden at de til og med har hyret inn et filmselskap for å spre budskapet om bosettingsmetoden til flere kommuner.

Housing First kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater i USA. Det handler i første rekke om å bosette bostedsløse raskt, og å sette brukernes ønsker i fokus. Men det å integrere personene i ordinære bomiljøer i stedet for å samle dem er også et sentralt moment, som nå er i ferd med å overføres til hele den norske boligpolitikken.

– Det har vært altfor lite fokus på integrering. Vi er nødt til å tenke mye mer på det i hele det boligsosiale feltet. Det er gjort flere undersøkelser rundt dette, og svarene er entydige på at spredte bomiljøer er det riktige, sa Lars-Marius Ulfrstad, avdelingsdirektør i Husbanken, i sitt foredrag under konferansen.

Ny rapport: Boligene må ha avstand til rusmiljøer

Helsedirektoratet offentliggjorde samtidig en kartleggingsrapport av boligsituasjonen til personer med rusmiddelproblemer, laget av Norsk institutt for by- og regionforskning.

Forskerne trekker frem følgende tre kvaliteter som de viktigste ved boliger til rusmiddelavhengige:

• Boligen må ikke by på press, stress og fristelser fra rusmiljøet, og ikke ligge i et bofellesskap for personer med rusvansker.
• Boligen må ligge med god avstand til aktive rusmiljøer.
• Den må holde en rimelig standard, slik at den enkelte opplever å få et anstendig og mest mulig normalisert liv.

Konklusjonene harmonerer med funnene i en Husbanken-støttet IRIS-rapport fra 2012: At beboere i kommunale leieboliger i ordinære bomiljøer virker langt mer fornøyde enn de som bor i samlokaliserte kommunale boliger.

IRIS-forskerne konkluderte den gang med at den norske boligpolitikken bidro til sosial differensiering og eksklusjon.

Kommunene bestemmer hva de vil bygge

Det var med på å påvirke Husbanken til å endre sine retningslinjer. Fra høsten 2012 har norske kommuner ikke lenger fått økonomisk støtte til å bygge store enheter med mange vanskeligstilte samme sted.

– Husbanken legger vekt på å fremme normalisering og integrering. (...) Boligene bør plasseres i ordinære bomiljøer, skrev kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner om den nye tilskuddsordningen i et svar til Stortinget i fjor.

– Politiske føringer har gitt større fokus på integrering og normalisering, og å unngå institusjonslignende boligkomplekser. Vi har mye samarbeid med kommunene, der vi kommuniserer ut statlig politikk og føringer. Men det er jo kommunene selv som bestemmer hva de vil bygge, sier Mabel Johansen, direktør i Husbanken region vest.

Selv om Lonemarka sto ferdig først i 2013, fikk kommunen ti millioner kroner i støtte fra Husbanken til prosjektet. Johansen forklarer at det skjedde fordi søknaden ble sendt inn og behandlet før endringen av tilskuddsordningen.

– Hva tenker du nå om at dere har vært med på å finansiere Lonemarka?

– Det høres jo ikke noe bra ut, det som skjer der. Det er det vel ingen som vil synes, sier Johansen.

– Svært krevende å skaffe boliger

Boligkøen i Bergen er lang. Kommunen har de siste årene bygget rundt 250 nye utleieboliger, og har planer om å bygge 400 til frem mot 2020.

Sosialsjef Jostein Hestnes forteller at de ved hjelp av tiltak som Lonemarka har redusert tallet på bostedsløse og beboere i midlertidige botilbud som følges opp av sosialtjenestene fra 330 til i overkant av 250 de siste par årene.

– Vi har mange som trenger et bedre sted å bo enn hospits, og prøver å lage et differensiert tilbud for å møte de ulike personenes behov, sier han.

Hestnes er kjent med de gode resultatene av spredt og integrert bosetting, men sier det har vært vanskelig å få til i Bergen.

– Den store utfordringen i Bergen er å skaffe boliger. Det har vært svært krevende, for eksempel i Housing First-prosjektet. Det er langt vanskeligere enn vi trodde, sier Hestnes.

Han sier Lonemarka passer inn i kommunens strategi om at færrest mulig skal bo midlertidig og at kommunens ressurser skal utnyttes best mulig.

Tsemberis mener Bergen, i stedet for å satse på tiltak som Lonemarka, burde sette inn ressursene på å jobbe frem flere avtaler på det private leiemarkedet.

– Boligmangel virker å være den store barrieren i Bergen. Men kommunen har ikke gjort en god nok jobb i å få med seg huseierne, ved å gi dem forsikringer om oppfølging og at leien kommer i tide. Denne blokken er en desperat form for bosetting. Det er kanskje effektivt for byen og tjenesteyterne, men den blokken er ikke designet for et rehabiliterende liv, mener han.

– Norge kan raskt bli uten permanent bostedsløse

Beboere og ansatte i Lonemarka forteller at narkoselgere og torpedoer oppsøker blokken, og besøkende volder også problemer for de næringsdrivende på Lone. Tsemberis reagerer strekt på at det ikke finnes en portvakt i Lonemarka som kan hindre uønskede personer i å ta seg inn i bygget.

– Det er forferdelig at det ikke er noen sikkerhetsvakter ved hovedinngangen. Teamet er der bare på dagtid. Jeg ville hatt noen på døren døgnet rundt. Ellers kan dealere og andre komme og gå som de vil, sier Tsemberis.

Tallet på bostedsløse i Norge økte med 20 prosent fra 5.200 til 6.259 personer fra 2003 til 2012. Tallet er dermed tilbake på 1996-nivå, men noe lavere dersom man tar hensyn til befolkningsveksten:

Tsemberis etterlyser en tydeligere prioritering av bostedsløse i norsk boligpolitikk, og hevder at de permanent hjemløse alle kunne vært tildelt et hjem i løpet av få år hvis man hadde ønsket det.

– Hvis en bostedsløs får for eksempel hver tredje kommunale leilighet som blir ledig når noen flytter eller dør, så tar det ikke så veldig lang tid før problemet er løst. Dere har ikke så mange bostedsløse, sier han.

Kommunen: – Tilbudet kunne vært bedre

Sosialsjef Jostein Hestnes i Bergen sier kommunen fortløpende vurderer bemanningssituasjonen og eventuelle sikkerhetstiltak ved Lonemarka.

– Det er størst behov for bemanning på dagtid, når beboere trenger bistand til å benytte seg av andre tjenestetilbud og helsevesen. En kunne ha gitt et enda bedre tilbud i Lonemarka, for eksempel med miljøtiltak på kveld og helg, hvis vi hadde hatt flere ressurser å sette inn. Og bedre sikkerhetstiltak kunne gjort det tryggere på kvelds- og nattetid. Men vi må bruke de samlede ressursene vi får så effektivt vi kan, sier Hestnes.

– Grunnleggende sett, hva har kommunen oppnådd ved å bygge denne blokken og plassere disse beboerne der? Og hva har beboerne oppnådd ved å flytte inn? Har de etter din vurdering fått bedre livskvalitet, verdighet og et mer meningsfullt liv?

– Flere personer som sto uten et sted å bo, har fått bolig. De får også tjenester fra personalet i booppfølgingen tilknyttet tiltaket. Det gir stabilitet i livssituasjonen, bedre mulighet til å få hjelp fra andre helse- og velferdstjenester, og gir slik økt livskvalitet, svarer Hestnes.

NESTEN DREPT AV NABOEN: Slik gikk det da boligblokken på landet ble fylt opp med bostedsløse fra byen