Oppgjørets time
I 12 år har han kjørt omveier for å slippe synet av den nye kirken. Nå er han tilbake der livet hans på et øyeblikk ble forandret for alltid.
Hendene er klamme. Joakim er egentlig varm, men nå sprer det seg kalde gufs i kroppen.
Han har nettopp parkert bilen utenfor kirken.
Det er mer enn 12 år siden han var her sist. Han har sett det hvite, høye kirkespiret på avstand, men har kjørt omveier for å unngå å komme for nære.
Det suser fra vifta i bilen. Joakim sitter helt stille og konsentrerer seg om å puste rolig. Han som vanligvis er blid og lett i humøret, virker nervøs og utilpass.
Men han har bestemt seg. Han vil møte en av dem som kanskje har vært aller mest sint på ham, og ta et oppgjør med det han har brukt de siste 12 årene på å glemme.
Natta som forandrer alt
Joakim kjenner på et sterkt ubehag når han tenker tilbake.
Han er bare 17 år den natta. Det er en av de lyse, fine aprildagene i 2011. På mobilen hans tikker det inn en tekstmelding. En bekjent inviterer ham over.
De blir sittende og drikke og skravle. To jenter og to gutter.
De sitter i stua og hører på radio via TV-en. Musikken blir høyere og høyere utover kvelden. De drikker rødvin fra kjøkkenglass.
Det blir sent, og jentene drar hjem. Mens guttene blir sultne, og vil ha nattmat. Joakim har en moped stående i garasjen hjemme hos foreldrene.
Han har ikke nøkkel til garasjen der skuteren står, men Joakim klatrer over en høy vegg og tar seg ned i garasjen ved å balansere på bjelkene i taket. Han låser opp garasjen fra innsiden, og triller ut den oransje og sorte skuteren.
De putrer mot sentrum mens de roper og skriker. Men det blir ingen nattmat, alt er stengt.
Klokka har blitt tre på natta da de svinger inn foran Østre Porsgrunn kirke. En stor trekirke med plass til 600 personer bygd i 1760.
Kirken ligger like ved veien. Guttene har parkert mopeden på en liten parkeringsplass i nærheten. De stopper akkurat der fordi Joakim må tisse.
De surrer rundt på parkeringsplassen og rundt kirken.
Foran inngangen til kirkestua står det en stor lysegrønn dunk, fylt opp med papp- og papiravfall. De dytter litt rundt på dunken, og trekker den nærmere kirkeveggen. I mørket mellom kirkestua og den gamle hvitmalte kirken høres lyden av en lighter.
Det er stille rundt dem. Naboene til kirken ligger og sover bare 50 meter unna der de to guttene nå romsterer rundt. Det er en trang, mørk korridor mellom kirken og kirkestuen. Et utelys gir lys til inngangspartiet ved kirkestua bare noen meter unna der søppeldunkene nå står.
Joakim tar tak i dunken med begge hender. Så skyver han den over på siden. Den smeller i bakken og blir liggende.
Og det var det.
Guttene ser seg aldri tilbake. Lyden fra den sorte og oransje skuteren bryter gjennom stillheten der den sjangler hjemover.
Hør hele historien her:
Sjokket
Morgenen etter våkner han av alarmen fra mobilen – fyllesyk og forvirret.
Han ligger på en sort skinnsofa. Kjenner hvordan ansiktet har klistret seg fast i skinnet der han hviler hodet mot armlenet.
Sola treffer salongbordet hvor det står rester etter festen dagen i forveien. Det lukter gammel øl. På bordet står det tett med bokser, noen har veltet, og det er halvfulle kjøkkenglass med rødvinsrester.
Joakim ligger og skroller på mobilen. Brått kjenner han på panikk. Han blir helt skjelven.
Alle nettavisene rapporterer om den samme hendelsen, og han skjønner kjapt hva han har vært med på.
Der og da bestemmer han seg for å aldri fortelle noen om hva som har skjedd.
Klump i halsen
Joakim har blitt 29 år. Han sitter i bilen og kikker opp mot det høye kirkespiret. Han trykker inn knappen foran i bilen.
Vifta stopper, og det blir stille. Han åpner bildøra, nøler litt, før han går noen få skritt, og runder hjørnet på den nye kirken.
– Det var her det skjedde, sier han, og peker mot hjørnet på kirkestua.
Joakim var riktignok en gutt som havnet i problemer fra tid til annen, men aldri i nærheten av noe så alvorlig som å brenne ned en kirke.
Etter at han og kameraten ble dømt for kirkebrannen, satt han tre og et halvt år i fengsel. Da han slapp ut igjen, ventet et erstatningskrav på over 34 millioner kroner.
Også etter alt dette rotet han seg bort i andre ulovligheter. Han sonet blant annet flere dommer i fengsel for narkotikakriminalitet.
Nå ser han seg ferdig med det livet. Han har fått i stand en avtale som gjør at den enorme erstatningssummen han har betalt på, blir slettet i 2029.
Joakim har fått seg samboer, blitt pappa, og nå går han på skole.
Hensynet til familien er grunnen til at Joakim ikke vil stå fram med fullt navn. Han skammer seg, og vil fortelle sønnen om det som skjedde når tiden er moden for det.
Han har blitt voksen. Men det som skjedde den natta har preget hele ungdomstiden hans. Han er mer engstelig enn tidligere. Kjenner ofte på en slags angst for å bli avslørt.
Joakim tenker ofte på alle de som er sinte og lei seg for at kirken brant ned. Nå er han på vei inn i kirken og på en måte på deres territorium. Han føler seg ikke velkommen.
Han fylles opp med følelser når han går inn de store glassdørene nederst i kirken. En baby skriker. Det lukter kaffe. Tre mødre holder på å rydde opp etter babysang.
Inn gjennom en ny glassdør kan Joakim se presten. Han som mista arbeidsplassen sin den natta kirken brant. Glassdøra gir fra seg et lite knirk, og Joakim går inn.
Det kjennes ut som om kirkegulvet er 100 meter langt. Han ser stolrygger og den digre altertavlen som trekker blikket opp mot taket og lyset.
Joakim kikker ned i betonggulvet. Han går mot presten med raske skritt.
Presten rekker ut hånden. De møtes i et håndtrykk. Joakim skjelver i stemmen. Hånden hans er kald. Stemmen er lav, og han leter etter ordene.
– Velkommen hit, sier prest Ivar Brobakken vennlig.
Joakim svarer ikke, han setter bare i gang med det han har planlagt å si.
– Jeg er fryktelig lei meg for det, stemmen sprekker når han forsøker å sette ord på det han føler.
Han gløtter opp på presten før han finner tilbake til skotuppene.
– Det var aldri min intensjon å brenne ned kirken. Jeg skammer meg mye, sier Joakim, før han stopper opp.
Nå blir han avløst av den pensjonerte presten.
– Jeg har skjønt at du er lei deg for det som skjedde. Jeg setter pris på at du kommer hit og ber om unnskyldning.
Sint
I tiden etter brannen kjente Ivar Brobakken på sinne og mange vanskelige følelser. At den store, flotte kirken med all dens historie skulle bli borte på grunn av en guttestrek som gikk over styr, har vært vanskelig å akseptere.
– Jeg har vært sint på deg, Joakim, jeg har det. Etterpå har jeg brukt energien min på å være med å skape noe nytt. Nå med denne kirken er det et nytt liv for oss i menigheten, og også for deg, Joakim, sier Ivar Brobakken.
De to blir stående og prate. Klumpen som satt helt øverst i halsen, slipper gradvis taket.
– Det var dette jeg håpet på, at det å åpne opp i det vonde kanskje skulle hjelpe meg sånn at jeg kan komme meg videre. Jeg må lære meg å akseptere det som har skjedd, sier Joakim.
Joakim har brukt mye energi på å bearbeide det som skjedde den natta.
Han har angret. På nettene har han ligget og tenkt på hvordan alt kunne vært annerledes, hvis han ikke hadde veltet den store dunken. Eller om han hadde snudd seg og gått tilbake da dunken lå der, veltet inn mot kirkeveggen.
Men han har ikke klart å gjøre seg ferdig med det.
Nå, etter møtet med presten, er han tydelig lettet, men tar med seg litt av alvoret ut i vintermørket.
– Nå føles det som om noe har endret seg. Kanskje jeg kan komme meg videre nå, sier Joakim.
Den andre mannen som ble dømt for kirkebrannen har fått tilbud om å medvirke i denne artikkelen, men har ikke ønsket det.
