Hopp til innhold

Overgrepshistoriene «ingen» tør å fortelle

Jan Gunnar Sørbø ble utsatt for mer enn 50 overgrep i ungdomstiden, og er en av svært få menn som står frem etter å ha blitt seksuelt misbrukt. – Mange ønsker å ta den vonde historien sin med seg i graven, sier politietterforsker.

Jan Gunnar Sørbø

Jan Gunnar Sørbø ble grovt seksuelt misbrukt fra han var 13 til 21 år. Han er en av få som tør å fortelle en dramatisk overgrepshistorie, et tema som fortsatt er svært skambelagt.

Foto: Ingrid Holst Sollie

– Jeg husker godt hvor forbauset jeg ble første gangen han forgrep seg på meg, hendelsen sitter spikret fast i minnet.

Ordene tilhører Jan Gunnar Sørbø, som lar tankene fly tilbake til den skjebnesvangre dagen for 18 år siden. Han var 13 år, en ivrig og ressurssterk gutt med stor forkjærlighet for musikken. Det resulterte i mange øvingstimer ved hans kjære piano, og til at han ble stiv i akslene så vel som armene.

Det var med dette utgangspunktet at musikkskolerektoren, som han hadde et godt forhold til og beundret, tilbød ham å gi asiatisk massasje, som skulle hjelpe mot såre, unge musikermuskler.

Massasje ble til onani

Men snart ble Jan Gunnar klar over at massasjen skulle få en helt annen karakter enn det han forespeilet seg. Han ble bedt om å kle av seg, og låse døren til gutterommet.

Under påskudd av at det var en nødvendig del av massasjeprogrammet, tok musikkskolerektoren grep og onanerte 13-åringen. Samtidig forsikret den høyt ansette mannen at det hele var normalt å gjøre, om enn kanskje ikke i Norge, og han beskrev handlingen som et uttrykk for nærhet, kjærlighet og tillit.

– Jeg prøvde å sovne, tenke meg bort fra situasjonen. I etterkant var jeg helt slått ut og følte meg groggy. Samtidig hadde jeg følelsen av å ha gjort noe galt, jeg skammet meg og ville ikke at noen skulle finne ut av det.

Og den seksuelle overgrepet ble langt fra en enkelthendelse. Jan Gunnar anslår at han mellom 50 og 100 ganger måtte gå gjennom det samme ritualet, i årene fra han var 13 til 21 år.

Guttene tier

Kjetil Rakkestad

Kjetil Rakkestad leder det Seksuelle overgreps-teamet i Telemark politidistrikt. Han sier at overgrep på menn fortsatt er svært tabubelagt, og at mange menn sier at de ønsker å ta med seg sin vonde historien i graven.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

Og Jan Gunnar er bare en av mange som har måttet bære en tung byrde som enhver gutt i den skjøre barne- og pubertetsalderen burde skånes for.

Men der mange jenter våger å si fra om sin utsatte situasjon og vonde historie, tier guttene. De vegrer seg for å fortelle det til familie og venner, og enda mer for å la saken få nå det offentlige lys, via politianmeldelse.

– I de sakene hvor det er snakk om overgrep av menn, så er det ofte slik at det er politiet som må ta kontakt med de det gjelder, etter at vi har fått informasjon om at det skal ha skjedd et overgrep. I flere tilfeller benekter de at det har skjedd noe før historien kommer frem, sier Kjetil Rakkestad, leder for Seksuelle overgrep-teamet ved Telemark politidistrikt.

– Vi har også opplevd at voksne menn forteller at dette er noe de ikke har fortalt til noen, og at det er opplevelser de har tenkt å ta med seg i graven.

Menn forsvinner i statistikken

For tallene og statistikken som politiet er i besittelse av, underbygger bildet av at mange gutters brutale ungdomsskjebner forblir gjemt i hjertet.

Kjetil Rakkestad forteller at når det gjelder saker om seksuelle overgrep av barn, så viser statistikken en cirka 50 / 50 fordeling. Men så skjer det noe markant med fordelingen av kjønn etter hvert som barna blir eldre:

Det er klart færre anmeldte saker med overgrep mot gutter når de kommer i tenårene. Og når de blir voksne, er de mannlige melderne om overgrep som har skjedd i barndommen nesten totalt fraværende.

– Her er et av de få tabuene vi har igjen på seksualområdet, det sitter nok fortsatt veldig igjen for gutter og menn å fortelle om overgrep de har blitt utsatt for. Overgrep av begge kjønn er imidlertid like ødeleggende og like fryktelige.

Den samme tendensen gjelder anmeldelser av voldtekter, der er overgrepssakene mot gutter nesten fraværende.

Dette til tross for at forskning viser at minst fem prosent av alle gutter i Norge blir utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen. 150.000 menn over 18 år bærer på en overgrepshistorie, de aller færreste blir fortalt.

Telemarks-mann siktet

Men selv om tausheten dominerer, er ikke overgrepssaker med mannlige ofre ikke fullt ut et fremmedelement i norske rettssaler de seneste årene.

I oktober i fjor tilsto en 48 år gammel mann å ha forgrepet seg på åtte gutter i en rettssak i Fredrikstad tingrett. Og i juni samme år fikk en mann syv års fengsel for grove seksuelle overgrep mot to gutter.

I disse dager er en mann fra Grenlands-området og i i 30-årene siktet for overgrep mot fire unge gutter. Saken etterforskes av Telemark politidistrikt, og etterforskningen er nå i en sluttfase.

Den aktuelle saken i Telemark har dessuten et svært vanlig aspekt ved overgrepssaker mot menn, ved at to av overgrepstilfellene ligger langt tilbake i tid.

Les også:

Lang vei til innrømmelse

Slik var det også i Jan Gunnars tilfelle. Det tok 15 år fra det første overgrepet til at Jan Gunnar klarte å innrømme overfor seg selv det som hadde skjedd ham, og til slutt valgte å anmelde det.

Det vanskeligste var å kunne ta inn over seg det som hadde hendt, han bagatelliserte og fornektet det i begynnelsen. Og til tross for at det var ubehagelig, var det sikkert normalt og noe som skjedde mange, fortalte han seg selv i tankene.

– Men jeg kunne ønske at jeg sa fra om det med en gang det skjedde. For omfanget av senvirkningene ble bare mer omfattende med årene.

Eksempler var redsel for intimitet, depresjon, sosial isolasjon, og selvmordstanker i en alder av 15.

Se video:

Jan Gunnar Sørbø forteller at intime forhold til kvinner ble vanskelig etter opplevelsene med seksuelle overgrep i barndommen.

Jan Gunnar Sørbø er en av mange overgrepsofre som slet med å etablere nære relasjoner og forhold i etterkant. Seksualiteten ble vanskelig å forholde seg til. Her er han i et tidligere TV-intervju,. Video: Svein Olsson

Samtidig har han stor forståelse for at det er mange som vegrer seg, og unnlater å konfrontere overgrep.

– Det er en overlevelsesmekanisme som slår inn – for å beskytte seg selv. Og man tror det vil hjelpe å distansere seg, holde minnene på avstand. Det er vanskelig å ta inn de sterke følelsene av sorg og tap, det å komme i kontakt med overgrepsminnene kan komme i konflikt med kjønnsrollemønstre, stereotypen at kvinner kan vise følelser på en helt annen måte enn menn.

– Trist at det er tabubelagt

Det finnes et offentlig hjelpeapparat for de gutter og menn som har blitt utsatt for overgrep i Norge. Mange steder i landet er det akutte overgrepsmottak, hvor man kan bli henvist via den lokale legevakten.

Casper Holmberg, lege ved overgrepsmottaket i Telemark, sier at de har et tilbud som er tilpasset både menn og kvinner, men at mennene som henvender seg er i klart mindretall. Årsaken ligger trolig i det faktum at overgrep mot menn fortsatt er et tabubelagt tema.

– Det er trist å registrere at dette er så tabubelagt. Og vi ser at menn som har vært utsatt for overgrep har en større grad av psykisk besvær, fordi terskelen for å melde fra er kunstig høy. Det burde den absolutt ikke være.

Casper Holmberg

Lege ved overgrepsmottaket i Telemark Casper Holmberg bekrefter at mennene er svært underrepresentert når det gjelder å oppsøke hjelp etter seksuelle overgrep. Han synes det er trist at terskelen er så høy for å oppsøke hjelp, siden alle vil ha stor nytte av helsebistand etter traumatiske opplevelser.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

Senter for de misbrukte

I tillegg til det offentlige tilbudet har det siden 1990 vært mulig å kontakte Senteret for seksuelt misbrukte menn (SSMM), en privat organisasjon som får statlig bistand.

Daglig leder Endre Førland forteller at organisasjonen hvert år får cirka 100 nye henvendelser fra menn som har blitt utsatt for overgrep.

– De fleste som kommer til oss har ikke fortalt sin vonde hemmelighet til noen andre tidligere. Vi representerer gjerne det første skrittet mot å åpne seg.

Førland sier at alle gutter og menn som henvender seg til organisasjonen (de fleste er mellom 25 og 40 år). kan få time i løpet av en dag eller to. De får tilbud om både individuelle samtaler og gruppeterapi.

– Vi møter dem med respekt og tillit, og vi har bare mannlige ansatte, som er utdannede sykepleiere og gestaltterapeuter, og som har personlig erfaring med å bli utsatt for overgrep.

Han mener imidlertid at de tilførte midlene er for små.

– De vi hjelper sier at de kunne ønske vi fantes for mange, mange år siden. Men våre budsjetter strekker kun til hjelp og behandling, vi klarer ikke å bekjentgjøre at vi fins via markedsføring. Skal store helseutfordringer kommuniseres ut til samfunnet, så kreves det betydelige midler, til blant annet kampanjer, sier han.

– Samfunnet opprettholder tabu

Sosialantropolog og forsker ved Universitetet i Oslo Rannveig Svendby har skrevet en masteroppgave hvor hun fokuserer på seksuelle overgrep mot menn, «Fra de stummes leir». Oppgaven er basert på dybdeintervjuer med 13 menn som har blitt utsatt for overgrep, og viser en stor bredde i både personligheter og de utsattes erfaringer.

Svendby mener at samfunnet i høyeste grad er med på å opprettholde tabuet rundt overgrep mot menn.

– Det er mye mindre fokus på overgrep mot menn kontra kvinner, det er en innforstått idé at er det snakk om overgrep så er det mannlige overgripere og kvinnelige ofre. Men de voksne mennene som har blitt utsatt for overgrep, de er der, de eksisterer, uten at de blir rettet oppmerksomhet mot.

Leder av Senteret for seksuelt misbrukte menn Endre Førland støtter opp om dette synspunktet.

– Vi har nå hatt 20–30 år med opplysning og medieoppmerksomhet mot at kvinner blir utsatt for overgrep, men ikke noe i nærheten for menn. Derfor tror mange menn at de er alene om å ha denne type opplevelser, sier han.

Og forsker og antropolog Rannveig Svendby registrerer at svært mange sliter i etterkant av sine opplevelser:

– Det kan være problemer med nære relasjoner, impotens eller usikkerhet. Og disse problemene er usynlige. Flere av dem jeg intervjuet var samfunnstopper, som ikke utad viste hvor mye de faktisk strevde, i form av den lave selvtilliten og de psykiske problemene.

Ikke allment akseptert

Svendby mener derfor at et viktig mål fremover må være er at det blir allment akseptert at også menn kan bli overgrepsofre, og at det er viktig å ta det på alvor, at mange har store utfordringer.

– Folk har ledd og argumentert imot at menn kan bli utsatt for overgrep, da jeg har fortalt om arbeidet mitt. Flere har startet motstandsgrupper på nettet, som er imot tanken om at menn kan bli utsatt for overgrep. Det kommer også mange stygge kommentarer under saker som publiseres om temaet.

Hun mener at det må være et mer informert hjelpeapparat for å ta imot dem som blir rammet, at det må komme mer forskning og litteratur om temaet, rettet spesifikt mot menn.

– Vi er absolutt på vei til å redusere tabuet. Den nye krisesenterloven har også blitt kjønnsnøytral, og omfatter både kvinner, menn og barn. Kjønnsidealet er også i endring, slik at det er større aksept for at menn også kan være sårbare. Så det skjer ting, men det er fortsatt en lang vei å gå.

– Handler om mot

Jan Gunnar ble til sin store lettelse hørt og trodd da han etter mange års stillhet anmeldte musikkskolerektoren for overgrep. Rektoren ble dømt til 2 år og 4 måneders ubetinget fengsel, og fikk forbud på livstid mot å jobbe med barn.

Nå kjemper Jan Gunnar videre for at andre mannlige overgrepsofre skal få en bedre oppfølging, og en rikere livsreise, ved at de forhåpentligvis kan legge vonde opplevelser bak seg.

Jan Gunnar Sørbø

Jan Gunnar Sørbø er glad for at han ble trodd da han sto frem og fortalte om de mange overgrepene han ble utsatt for i ungdomsårene. Nå kjemper han for at andre skal få en bedre oppfølging og vei videre etter vonde opplevelser, i tillegg til å traktere sitt favorittinstrument pianoet.

Foto: Ingrid Holst Sollie

Selv har han nemlig, tross sin vonde ungdomstid, klart å finne tilbake til et fullverdig liv hvor bitene har falt på plass. Fortiden er akseptert og bearbeidet, og vanskelighetene er snudd til en vilje til å bidra, til å hjelpe de mange som sliter.

Ved siden av sin nåværende jobb som doktorgradsstipendiat ved Norges musikkhøgskole er Jan Gunnar med og driver nettstedet utsattmann.no, hvor menn kan ta kontakt, fortelle sine historier og bli møtt med forståelse av noen som har vært utsatt for det samme selv.

Utsatt mann jobber også opp mot myndighetene og forsøker å påvirke, sørge for at det blir økt fokus på en problemstilling som de mener har blitt neglisjert og oversett i altfor lang tid. Jan Gunnar mener at kunnskapsformidling om seksualitet og grensesetting må inn tidligere i skolen, slik at unge i dag kan forstå hva som er rett og galt.

Og det er hans inderlige ønske at flere vil klare å takle det presset det er å stå frem og fortelle sin historie. Slik vil man nemlig hjelpe flere enn bare seg selv. Men, som han sier, det er opp til den enkelte og historien som man bærer med seg.

– Hvis man kjenner seg klar, så er jeg den første til å støtte opp om det. Men det er sterke mekanismer i sving. Når ressurssterke mennesker som meg holder kjeft i femten år, sier det noe om at man iblant trenger avstand, i både tid og rom. Og ikke minst: det handler om mot.