Organisasjonen, som baserer seg på frivillighet, har som mål å redde dyr i nød.
- Les også:
- Les også:
Får mange telefoner daglig
Leder i SPCA Norge, Jill Augustinussen, viser frem kattungen Tale, som motvillig lar seg undersøke. Full av småkryp og med verkende øyne ble hun tatt imot av SPCA i Telemark og plassert i fosterhjem.
– Nå er hun helt fin. Akkurat som kattunger skal være, sier Augustinussen.
Saken fortsetter under bildet.
Kattungene Wiper og Tale blir tatt godt vare på i fosterhjem etter at SPCA reddet dem.
Foto: Solfrid Leigul Øverbø / NRKDet siste året har hun og andre frivillige jobbet med å bygge opp organisasjonen i Telemark. Nå har de som mål å etablere organisasjonen over hele landet.
– Hadde det ikke vært bruk for oss, så hadde vi ikke fått alle de daglige telefonene som vi får fra folk som er bekymret for dyr som går ute og sulter og fryser og ikke har det bra. Så at det er et behov for oss er helt klart. Spesielt når det gjelder katter, sier Augustinussen.
– Norge har mange slike organisasjoner. Hvorfor trenger vi en til?
– Vi er her for dyra. Vi er ikke politisk aktive, vi fokuserer på å hjelpe dyr, vi driver med forebyggende arbeid og vi er ikke en pekefingerorganisasjon. Vi setter heller fokus på å finne en løsning enn å se på hva som har gått galt, sier hun.
Jill Augustinussen, styreleder SPCA Norge.
Foto: Solfrid Leirgul Øverbø / NRK- Les også:
Bruk- og kastholdning
SPCA ble opprettet i England i 1824 og er verdens eldste dyrevelferdsorganisasjon. Nestleder i SPCA Norge, Karin Diana Auld, tror folks holdning til dyr har endret seg.
– Dessverre så har det blitt som resten av samfunnet at vi ser at dyr har blitt en bruk- og kastting. Akkurat som man bytter tv annethvert år, så har det blitt slik at når kattungen eller valpen blir stor så er det ikke så morsomt mer, sier Auld.
Hun håper at organisasjonen kan være med på å endre folk holdninger.
– I veldig mange tilfeller er det lite som skal til for at et dyr skal få det bra, sier hun.
Kattungen Wiper er nå frisk og klar for adopsjon. Fostermor Anette innrømmer at det er vemodig når dyra hun har tatt seg av får nye eiere.
– Det er en utfordring, men det er også verdt det, sier hun.
