I sin tid var Tokke-anlegget Norges største, og det medførte store endringer i den gamle bondekulturen i Vest-Telemark.
Tokke-anlegget skulle, blant annet ved hjelp av lån i Verdensbanken, redde kraftforsyninga på Østlandet.
Og det gjorde det.
Ble krafteksportør
Da daværende statsminister Einar Gerhardsen trykte på startknappen i Tokke kraftverk på Dalen i 1961, gikk Norge fra strømrasjonering til å bli krafteksportør.
Fra i dag, onsdag, og fram til lørdag, markeres jubileet med teater, urframføringer av dramatiserte musikkdrama og guidede bussturer til anleggsområdene.
Lure grunneiere
Halvor Ø. Sandok var representant for utbyggerne, og møtte mange grunneiere da det skulle forhandles om erstatningsspørsmål. Han opplevde litt av hvert:
- En klassiker som har gått land og strand rundt, er den om han som hadde dyrka opp ved Totak. Da skjønnet kom, var det tydelig at dette var gjort etter at det var kjent at dette kom til å bli forsumpingsområdet til Totak, forteller Sandok.
- Så advokaten til Vassdragsvesnet dengang, han sa da at dette måtte ha vært gjort med hensikt. "Me gjer alt med hensikt her på garden nå", svarte bonden.
Mange folk i arbeid
Tor Strømme jobba som elektriker, blant annet på Tokkeanlegget. Han forteller, at det på det meste var 2000 arbeidsfolk i sving, og at de fremmede arbeiderne som kom stort sett ble godt tatt i mot.
- Det var vel litt knuffing på en del av dansefestene, men ellers så gikk det svært så greit, sier han.
Fikk strøm og vei
Strømme forteller at Tokkeanlegget brakte framskrittet til mange bygder.
- I vinje, blant annet, hadde vi jo bygder som ikke fikk verken strøm eller vei før anlegget kom, så seint som i 1960. En må kunne si at kommunene her oppe har kommet godt utav det. En så liten kommune som Vinje, da, som sitter med tre offentlige bad! det sier litt om utviklingen og det som ble lagt ned av utbyggerne den gangen, mener Strømme.
En veteran
Lørdag blir det minnestund over de 23 som omkom i anleggstida, med besøk både av biskop, statsråd og konsernledelse, før det rundes av med storslagen folkefest i Vinjehuset.
Dit skal også Knut Storøygard - en av de virkelige veteranene fra Tokke-anlegget.
- Ja, jeg kom hit i oktober 1956, og slutta i 1968. Mine foreldre - begge to - hadde jobba på anlegg så lenge jeg minnes. Når det gjelder meg sjøl, så kom jeg fra sjøen.
- Du var i verkstedet som maskinarbeider. Hvordan var det?
- Jeg var jo hovedsakelig dreier, da. For oss som bodde her på dalen, så var det å ta oppdrag mens det var stopp på anlegget, som til påske og jul. Da måtte vi reise inn i tunnelene og reparere borebukker, renskebukker og alt sånt noe, det måtte vi ta.
Lange økter
- Da kunne det bli mange timer. Jeg husker en gang som vi var oppå en borebukk i Ravnjuvtunnelen, og da jobba vi 40 timer overtid på ei uke. Og det var den gangen vi hadde 40 timers uke, da. Så jeg var nesten ikke i seng.
Spesielt husker jeg en gang vi var oppi Ravnjuvet og skulle gjøre en jobb inne i tunnelen. Da vi kom opp der, så hadde jo folk tatt storhelg, og da sto det en vagg ute på tippen der sammen med mange andre vagger. Det var en kjempestor stein oppi den vaggen. Åssen dem hadde fått steinen oppi der, det veit ikke jeg. Men den hadde jo ikke disse tunnelfolka tort å tippe, for da var de redde at hele vaggsettet og alt sammen gikk. Men vi torte!
Så vi dro til og tippa den der, og skinnegangen sto høyt opp for tippen, og ut kom denne steinen. Det husker jeg godt.
- Det rumla godt nedover i røysa, da?
Ja, det gjorde det. I ettertid ser jeg at vi burde aldri ha våga oss til å gjøre det der, sier Storøygard.
