Det kommer frem i et ferskt samfunnsregnskap utarbeidet av Oslo Economics for Fotballstiftelsen.
Tore Knutsen har vært entusiastisk medlem av Sandefjords gatelag siden 2016, og er ikke det minste overrasket over tallene.
– Det gir hver og en av oss en enorm livsglede. Gatelaget betyr alt, sier han.
Livsnødvendig
– Men hør etter, da! Du må inn, skjønner du vel.
Det er trening i Sandefjord.
Knutsen brøler strengt, men oppmuntrende til lagkameratene på gatelaget som varmer opp på fotballbanen ved Bugårdsparken.
De er kvinner og menn i alle aldre.
En av spillerne hiver etter pusten. Den neste løper nærmest upåvirket videre. Tredjemann snubler i sine egne ben på matta.
– Opp igjen. Du kan ikke ligge der og bære deg, spøker treneren, Roger Iversen.
Spilleren får raskt drahjelp av en lagkamerat, og sender et påtatt olmt blikk i retning av mannen med fløyta, før han begynner å le.
Noen kjemper mot jaget etter rus i hverdagen. Andre strever med sosial angst, eller andre psykiske utfordringer.
Mange er i grunnen litt av og på med begge deler.
Fellesnevneren er behovet for å tilhøre et fellesskap.
Starter dagen sammen
– Det er en broket forsamling med ulike ferdigheter. Men først og fremst er det en fantastisk gjeng, sier Iversen, som startet laget i Sandefjord sammen med Petter Olsen i 2016.
Det er i dag 30 toppfotballklubber som har gatelag. Fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør.
Bare helsegevinstene er vurdert til 280 millioner kroner årlig.
– I tillegg er det flere andre gevinster det er vanskelig å tallfeste, sier Erik Magnus Sæther.
Han er samfunnsøkonom i Oslo Economics, og er en av flere som har laget rapporten.
Regnestykket deres er basert på antall spillere, og for eksempel hvor mange som kommer seg i jobb eller får et utdanningstilbud.
– Dette har vi verdsatt i kroneverdi fra offentlige veiledere, som blant annet benyttes av finansdepartementet, sier han.
Roger Iversen er ikke overrasket over at gatelagene sparer samfunnet for store summer, men er glad for at det blir tallfestet.
– Det er klart det betyr noe, sier han til NRK.
Drakk sprit i klasserommet
For Tore Knutsen har livet gått i berg og dalbane.
Ofte har det vært temmelig langt mellom toppene.
Men han har alltid elsket fotball, og debuterte på A-laget til Tollnes i Skien som 16-åring.
Det kunne kanskje gått veien for unggutten på fotballbanen den gangen, hadde det ikke vært for at han allerede hadde rukket å bli alkoholiker.
Hjemmebrent på thermos i klasserommet er som regel et dårlig utgangspunkt for å prestere med ball.
– De kunne jo ikke bruke en sånn en på banen, sukker 64-åringen.
Dermed mistet han den siste redningsplanken han hadde i livet på den tiden.
Alt dreide seg om rus.
Alkoholen fikk snart følge av narkotika i ulike former.
– Jeg har vært veldig langt nede, sier han alvorlig.
Han har mistet mange underveis. Deriblant broren, som døde etter en overdose.
Knutsen klarte selv å bli rusfri for 21 år siden, men har slitt mye med psyken i etterkant.
På et tidspunkt så det virkelig mørkt ut.
– Jeg visste ikke om jeg ville leve mer.
Det var da gatelaget kom som en reddende engel.
Han takker dem og andre gode hjelpere for at veien ikke gikk tilbake til rus, men tvert imot ut på fotballbanen igjen.
Livet har fått ny mening.
– Jeg har lært å snakke om følelser. Det betyr mye for en som meg.
– Fotballen gjør kanskje noe med den fysiske formen også?
– Selvfølgelig. Jeg har kols. Hadde det ikke vært for fotballen kunne jeg sikkert ikke ha gått opp trappene her.
Kirvil Paulsen, dagens keeper, har lignende erfaringer som lagkameraten, og sier hun har mye å takke gatelaget for.
– Dette er en sånn plass som bare er her og nå liksom. Vi snakker om hva vi skal i morgen. Ikke hva vi har gjort før.