Én av fem graviditeter ender i spontanabort: – Forventes at vi skal ta det på strak arm

De har alle opplevd det samme. Nå står de fram for å sette ord på det mange går gjennom, men nesten ingen snakker om.

Kvinner som har spontanabortert

VIL BIDRA TIL MER ÅPENHET: Mange kvinner som selv har opplevd spontanabort, ønsker mer åpenhet om temaet. Dette er et utvalg av portrettene som ble sendt inn som bidrag til saken. FOTO: NILS MARTIN BRANDVIK/PRIVATE BILDER / NRK

Spontanabort rammer mange tusen kvinner i Norge hvert år. Likevel opplever mange å bli møtt av et «stort ingenting» når det skjer.

– Det forventes at vi skal håndtere det på strak arm. Bare gyve løs videre med et smil, sier Sofie Horsle Setlo.

I fjor måtte hun avbryte et svangerskap som var uforenelig med liv. Senere har hun mistet på et tidlig tidspunkt i graviditeten.

I etterkant hadde Horsle Setlo behov for snakke med noen om de påbegynte graviditetene, men fikk ingen oppfølging.

Hun mener en ikke bør overse de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at mange kvinner ikke blir fulgt opp. Det kan få utslag i nær tid, men også etter flere år, tror hun.

– Jeg anser meg selv som sterk psykisk, med stort nettverk og god kapasitet. Likevel opplevde jeg en svært tøff tid som det har tatt tid å håndtere, forteller Horsle Setlo.

Stor respons

Da NRK la fram temaet om åpenhet rundt spontanabort i en nettbasert diskusjonsgruppe, mottok vi hundrevis av e-post og meldinger.

Kvinner fra hele landet fortalte oss sine historier, og ønsket å bidra til mer åpenhet rundt temaet.

Mange hadde den samme erfaringen som NRK hadde i arbeidet med denne saken: å ta opp temaet er som å åpne en sluse.

– Det var først da jeg selv spontanaborterte og fortalte om det, at det kom fram historier fra andre, sier Hilde Aas Nøst.

Hun skulle gjerne visst at det var mange hun kjenner som hadde opplevd det, før hun selv prøvde å få barn.

Ønsker hjelp

Frøydis Strømme Jørve har tre barn, men har vært gravid åtte ganger.

Ingen tilbød henne å snakke om spontanabortene, eller hvordan hun hadde det psykisk i etterkant av disse. Heller ikke alle gangene hun ble gravid på nytt.

Spontanabortene har preget henne. Både i tiden rundt hvert enkelt tilfelle, men også i de tre graviditetene som gikk bra.

Angsten for at det skulle gå galt var der hele tiden.

– Det ble nesten en besettelse. Det handlet om hva jeg kunne spise og ikke. Om jeg burde trene, eller om jeg kunne løfte.

Hun tror denne tida kunne vært lettere dersom hun hadde fått tilbud om psykologisk oppfølging. Også for å føle seg mindre alene.

For henne førte møtene med helsevesenet til det hun selv kaller opplevelsen av en slags dobbel skam.

Ikke bare mistet hun gang på gang. Hun klarte heller ikke å håndtere det på den «riktige» måten.

– Måten jeg ble møtt på gjorde at jeg fikk inntrykk av at alle andre bare ristet opplevelsen av seg og gikk videre i livet.

Frøydis Strømme Jørve

Frøydis Strømme Jørve kontakta til slutt selv en privat terapeut for å få hjelp etter at hun ikke fikk tilbud fra det offentlige.

Foto: Privat

– Har ikke krav på oppfølging

Det er ikke er uvanlig å bruke lang tid på å bearbeide en spontanabort følelsesmessig, sier leder i Jordmorforbundet NSF, Hanne Schjeldrup-Eriksen.

Hennes erfaring er at mange kvinner ønsker oppfølging.

Hva slags oppfølging man får, om noen, varierer fra sykehus til sykehus og lege til lege.

– Oppfølgingen synes tilfeldig, og er ikke satt i system, sier Schjeldrup-Eriksen.

I Sverige tilbys alle kvinner støttesamtale med jordmor eller psykolog etter en spontanabort, forteller jordmoren.

I Norge finnes derimot ingen nasjonal faglig retningslinje om oppfølging etter spontanabort, ifølge Helsedirektoratet.

Hanne Charlotte Schjeldrup

Leder i Jordmorforbundet NSF, Hanne Schjeldrup-Eriksen, erfarer at mange kvinner har behov for å snakke med noen etter at de har opplevd en spontanabort.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Få forteller

«Tradisjonen» med å vente tre måneder med å fortelle andre om graviditeten kan bidra til at mange opplever å stå alene etter en spontanabort.

– Man går gjennom en tung sorgprosess alene fordi man er den eneste som vet at noe har skjedd, sier Sheila Simmenes.

Da hun var 11 uker på vei i sin første graviditet gikk det galt.

I ettertid har Simmenes tenkt mye på den uskrevne tolvukersregelen.

Hun mener det bør være mer åpenhet rundt den tidlige fasen av graviditeten, og at det ikke alltid går bra.

Valgte å fortelle

Lena Iren Horie har vært åpen om sine graviditeter tidlig. Hun har opplevd to spontanaborter.

– Hvorfor skal man ikke høre om tidlige graviditeter og spontanaborter? Hvorfor skal denne delen av livet, denne sorgen, skyves under teppet? spør hun.

Horie forteller at hun fikk høre at hun kunne skremme andre gravide. Likevel valgte hun å fortelle. Hun mener det er mulig å finne en balanse mellom å skremme andre gravide, og å legge skjul på at hun selv har opplevd det.

Ved å være åpen hadde hun flere å støtte seg på da det gikk galt. Det er hun glad for.

Lena Iren Horie

Lena Iren Horie synes åpenhet om spontanabort er viktig, og har selv vært åpen om sine graviditeter før det har gått 12 uker.

Foto: privat

– Flere kan gi informasjon

Statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet mener at fastlege, jordmor og helsesøster kan ha en sentral rolle i å gi kvinner som har opplevd spontanabort den informasjonen de trenger.

Hun henviser også til internett.

– Det finnes informasjon om spontanabort, årsaker og oppfølging på Helsenorge.no og på hjemmesiden til mange sykehus. Jeg tror også at omtale i ulike medier er viktig for åpenhet om temaet, sier Erlandsen.

Anne Grethe Erlandsen

Statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet sier informasjon om spontanabort er tilgjengelig på flere nettsteder.

Foto: NRK