– Jeg var truet til taushet

Det er sju år siden åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle ble funnet død i sengen sin, og tre år siden Christoffers stefar ble dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet ham til døde.

Moren var ikke tiltalt da stefaren møtte i retten, men i dommen står det at Christoffer ble sviktet av sin mor.

Nå er hun tiltalt for medvirkning til vold og legemsbeskadigelse med døden til følge.

Hun nekter all straffskyld og er også av den oppfatning at stefaren er uskyldig dømt.

Rettsaken starter i Tønsberg tingrett tirsdag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg var redd

En 54 år gamle kvinne fra Østlandet, som vi kaller Anne, har valgt å fortelle sin historie for å prøve å forklare hvorfor hun valgte å tie da mannen mishandlet sønnen hennes.

– Jeg var redd. Redd for volden jeg ble utsatt for. Redd for å miste sønnen min, forklarer hun om hvorfor hun nektet da hun ble spurt om skader og blåmerker, sier hun.

– Spør om den ubehagelige sannheten

Anne var en hyppig pasient på legevakta og gang på gang forklarte hun legene om fall i trappa og snubling i lego.

– Jeg så at de ikke trodde meg, men de spurte ikke om hvordan det var mulig å snuble i legokassa flere ganger på kort tid.

– Skulle du ønske at de hadde gjort det?

– Ja, jeg var truet til taushet og var ikke selv i stand til å fortelle. Men om de hadde sagt at dette var skader fra vold og gitt meg hjelp kunne min historie vært annerledes, sier hun.

I Christoffers tilfelle var det også mange som hadde mistanke om at noe var galt. Likevel grep ingen inn. Først dagen før Christoffer døde hadde skolen en bekymringssamtale med moren.

– Folk må våge å spørre om den ubehagelige sannheten. Det er bedre at de tar feil en gang, enn at vi ikke får hjelp, sier hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Løfter alvoret

Øivind Aschjem, leder av Alternativ til vold i Telemark mener det er viktig at moren til Christoffer nå må møte i retten som tiltalt.

– Mange barn har en hverdag ganske lik den Christoffer hadde. Å tiltale henne løfter alvoret av å ikke handle, sier han.

I en undersøkelse fra NOVA blant 7000 elever i den videregående skolen i 2007 oppga åtte prosent av elevene at de hadde vært utsatt for grov vold fra minst én forelder, mens andelen som oppga grov vold fra begge foreldrene, var to prosent.

– Christoffer døde som følge av andres unnfallenhet. Men denne saken viser at vi må ta på alvor det vi vet og det vi observerer, sier han og ber folk spørre om de opplever at noe er galt

– Alle må det. Både som medmenneske og fagpersoner må vi ta tak i mistankene, sier han.

– Var den perfekte mannen

Historien til kvinnen som i dag har valgt å dele sine opplevelser, handler om et voldelig parforhold. Hun hadde to barn da hun traff mannen som ødela livet hennes.

I begynnelsen var han den perfekte mannen. Han var snill og sjarmerende og svært omsorgsfull både overfor henne og barna.

– Første gangen han slo forsto jeg ikke hvordan det kunne skje, men han forklarte at jeg ikke var flink nok, så jeg prøvde å bli enda flinkere.

Kvinnen forklarer at hun aldri hadde truffet en snillere og bedre mann og at hun ønsket at han skulle være den han var da de traff hverandre.

– Jeg trodde at bare jeg ble flinkere til å holde huset ryddig og lage bedre mat så ville alt bli bra igjen, sier hun.

– Var det ingen som forsto hva du ble utsatt for?

– Jeg lot dem ikke få så mange muligheter til å forstå. Jeg isolerte meg fra familie og venner og sa at det ikke passet når jeg ble invitert bort. Jeg skammet meg, samtidig som jeg fryktet konsekvensene av at de fikk vite, sier hun.

– Fryktet barnevernet

Mannen var aldri voldelig mot sin egen sønn, men hennes eldste sønn ble utsatt for vold flere ganger.

– De to eldste barna mine flyttet til faren sin etter krav fra barnevernet, og jeg var redd de ville ta han yngste også dersom jeg sa fra om mishandlingen, sier hun.

Det tok sju år fra volden startet til hun klarte å komme seg ut av grepet til voldsutøveren. Den yngste sønnen som i dag er i slutten av tenårene, ble aldri utsatt for fysisk vold, men sliter i dag med psykiske ettervirkninger.

– Jeg forsto at det livet vi levde ikke var bra for ham, men frykten for å miste ham var større, sier kvinnen med gråt i stemmen.

– Hva tenker du om det i dag?

– Jeg burde sagt i fra. Det hadde vært bedre å leve med sorgen over å miste barna, enn at livet hans ble ødelagt, sier hun.