Ungdomsttraff

FRI: «Stian» (19) Føler seg fri og selvstendig. Straffen for volden han utøvde var ett år med selvutvikling og oppfølging.

Foto: Helena Rønning / NRK

Unge lovbrytere havner ikke lenger i fengsel

De får sitt livs sjanse. Det er straffen.

– Nå er løpet kjørt.

Det var det «Stian» sa til seg selv da han var 17 år. Knyttneveslagene han ikke klarte å kontrollere, ble til en anmeldelse - igjen. Sinnet hans tok ofte helt overhånd. Nå var sakene gått til rettsvesenet, og «Stian» ble redd.

Redd for at straffen skulle hindre ham i å fullføre skolen. Redd for at han ikke fikk seg en jobb eller en familie. Håpet om å kunne leve et vanlig liv hang i en tynn tråd.

«Stian» bor og kommer fra en av Vestfold-byene. Siden han var to år har barnevernet vært en del av livet hans.

– Det har vært mye fram og tilbake mellom familiemedlemmer. Jeg har hatt to fosterhjem, en institusjonsplass og et beredskapshjem, forteller han.

Anette Malme, ungdomskoordinator i Konfliktrådet i Vestfold, er også i rommet, et møterom på politihuset i Tønsberg. Siden loven om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som alternativ straffereaksjon til ubetinget fengsel trådte i kraft 1. juli 2014, har hun fulgt 13 kriminelle ungdommer. Før det var hun også med på prøveordningen om ungdomsoppfølging og ungdomsstraff.

Fra juli 2014 til april 2016 er 63 ungdommer idømt ungdomsstraff her i landet. 439 ungdommer gjennomfører eller er ferdig med ungdomsoppfølging.

– Jeg husker «Stian» godt fra de første møtene, forteller Anette Malme.

Hun beskriver en gutt som gjemte seg bort. Hodet hans vendte ned, blikket var i bakken. Den sorte hetta var godt tredd nedover ansiktet.

– Håret var langt og svart, uten at det er noen målestokk, sier Anette.

«Stian» smiler og nikker gjenkjennende til beskrivelsen av seg selv. Nå sitter han rakrygget og trygg. Selv om vi snakker om de vanskelige tingene, viker ikke blikket. Hverken for Anette eller journalisten, som han ikke kjenner.

Vold igjen og igjen

Da «Stian» var 17 år, ble han dømt for vold gjentatte ganger mot en bekjent. Han fikk et valg: Enten samtykke til ungdomsoppfølging eller si ja til at påtalemyndigheten førte saken på tradisjonelt vis. Det kunne medført fengsel, bot eller samfunnsstraff.

For «Stian» var det ingen tvil. Han valgte ungdomsoppfølging.

– Jeg tenkte at nå kan jeg gjennomføre straffen min og få meg en jobb samtidig, forteller han.

Men alle er ikke like klar over hva de sier ja til. Anette Malme forteller at mange velger ungdomsoppfølging når de ser hva alternativet er.

– Men før de samtykker og skriver under, går vi grundig igjennom hva det innebærer, sier hun.

Så blir kandidaten drøftet i en koordineringsgruppe. Det vurderes om ungdommen anses som egnet, som det heter. Da handler det gjerne om ungdommen er motivert nok til å snu en påbegynt kriminell løpebane.

Noen ungdommer får fortsatt ubetinget fengsel i straffereaksjon, selv om det kriminelle forholdet er begått da ungdommen var mellom 15 og 18.

majoriteten til nå har fått ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff isteden.

– Men det er ingen lek, sier Malme. Og det må være gjentatt eller alvorlig kriminalitet som gjør at ungdommen kan få denne type straff.

Koordineringsgruppe Ungdomoppfølging

VEIER: Ungdommer som samtykker må gjennom en personundersøkelse. Deretter diskuterer koordineringsgruppa om de mener ungdommen er egnet til å gjennom føre en ungdomsoppfølging. Denne gruppa består av barnevernet, politiet, konfliktrådet og kriminalomsorgen blant andre.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

Ansikt til ansikt med offeret

Den første delen av ungdomsoppfølgingen, eller straffen, er et møte med den kriminaliteten din gikk ut over. De må sitte ansikt til ansikt.

Ungdomsstormøtet, som det heter, følger en oppsatt regi med spørsmål til begge parter om hva de har tenkt om lovbruddet. Hvilke følelser har dukket opp? Hvordan har det vært for dem etterpå? Ungdommen må også høre på hvordan den voldsutsatte har det i dag.

– Det var et veldig ekkelt møte, egentlig. Mest fordi det var veldig mange folk der, og jeg følte at de på en måte dømte meg, forteller «Stian».

Han husker ikke engang den første delen av møtet. Men han husker det viktigste.

– At jeg og personen jeg utøvde vold mot, ble enige om at jeg skulle gå til Alternativ til Vold og prøve å finne andre metoder når jeg blir sinna, forteller han.

Anette Malme har ikke tall på hvor mange gjenopprettende møter hun har vært med på. Men hun vet at de krever mye. For det første bruker konfliktrådet mye tid på å forberede partene. Vi har formøter og forbereder alle partene på spørsmålene de vil få.

– Men det skjer alltid noe emosjonelt under disse møtene. Og det gjør sterkt inntrykk på en ungdom når de hører motparten fortelle om angst for å være alene hjemme. Eller redsel for å gå utafor døra.

– Det er slike ting ungdommer som utøver vold ikke tenkte på der og da, sier hun.

Det er ikke meningen at partene skal bli bestevenner etterpå.

– Men forsoning er kanskje det ordet som dekker best det som skjer etter slike møter, tenker hun.

Anette Malme

TILRETTELEGGEREN: Anette Malme, ungdomskoordinator ved Konfliktrådet i Horten, har jobbet med kriminell ungdom siden ungdomsoppfølging var et prøveprosjekt.

Foto: Fredrik Hansen / NRK

«Stian» klarer ikke eksakt å beskrive alt som skjedde på hans møte. Når han tenker tilbake, var det mange ting som førte til endring.

– Da møtet var ferdig var alle mest slitne, tror jeg. Og jeg vet ikke hvordan de så på meg, men jeg følte i alle fall at det var bedre.

– Den unge loven har svakheter

– Det er sikkert mange enkeltsaker som har gått strålende, men det har man ingen garanti for slik loven er utformet, sier Morten Holmboe.

Han er seniorrådgiver ved Politihøyskolen, og har skrevet flere artikler om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

Mann med mørkt hår, dress og briller

Morten Holmboe er seniorrådgiver ved Politihøgskolen.

Foto: Politihøgskolen

Han mener det er bra at det individualpreventive hensynet står så sterkt når unge har brutt loven, men at det er problemer med loven slik den er nå.

– Hvis to lovbrytere formelt sett får samme straff, kan straffen se forskjellig ut for de det gjelder, siden planene kan bli helt ulike. Likhetsprinsippet blir borte og rettssikkerheten veldig dårlig, sier Holmboe.

Han tror også det er vanskelig å forklare ungdommen på forhånd hva straffen går ut på, når den først utformes konkret i et møtet etterpå.

I tillegg samsvarer ikke ungdomsstraff alltid med fengsel eller samfunnsstraff.

– Ungdomsstraffen skal være like streng straff som fengsel, men i noen tilfeller kan det være så få tiltak at det formelt sett blir en langt mildere reaksjon enn for eksempel for en som har fått 3–400 timer samfunnsstraff, forklarer Holmboe.

Han ser det også som problematisk at dommen hverken blir fastsatt av dommer, politijurist eller statsadvokat, og tror derfor straffen kan bli for mild.

Forandringsjobben

Tilbake til ungdommene: Det er når møtet er over at selve arbeidet starter. Hver ungdom får en personlig plan med et skreddersydd team. Planen er basert på ungdommens behov for hjelp. Og teamet er satt sammen av hvem de trenger hjelp av.

I dette teamet er en politibetjent alltid med. Barnevernet, konfliktrådet og omsorgspersoner i privat og offentlig nettverk er også med. Ungdommen møter dette teamet minimum en gang i måneden.

«Stian» måtte også gå i terapi på stiftelsen Alternativ til Vold.

– Jeg trengte hjelp til å samle livet mitt.

Han har visst helt siden han var 11 år at han trengte hjelp til å takle aggresjonen og få orden på livet. Han har bedt om hjelp mange ganger, men mener at han ikke har blitt hørt.

Da han fikk ungdomsoppfølgingen, hadde barnevernet en ledig plass til han på en ungdomsinstitusjon på Sørlandet. Men i dialog med Anette Malme i Konfliktrådet, fant barneverntjesten et fosterhjem i «Stians» eget miljø. Det har nok vært avgjørende.

Malme erfarer at oppfølgingen kan være tøff. Tøff fordi ungdommen må bidra. De blir stilt krav til, de blir kontrollert og har oppgaver de skal utføre. Å slippe fengsel er ingen enkel utvei.

– Hvordan var det å møte teamet ditt hver måned, «Stian»?

– Det var en masse folk som skulle passe på at jeg ikke begikk det samme lovbruddet igjen. Å bli sett for alle framskrittene jeg gjorde, var som å få flere bein å stå på, forklarer han.

En sinna barndom

I terapi måtte «Stian» gjenoppleve episode fra barndommen.

Det var psykolog Per Stjernelund som tok imot ham ved stiftelsen Alternativ til Vold.

– Det vi jobbet med var sammenhengen mellom fortid og nåtid, det sinnet han hadde og volden han hadde utøvd. Vi jobbet med ting som hadde skjedd tidligere i livet hans, for så å kunne gå videre, forteller Stjernelund.

Alternativ til vold

PSYKOLOGENE: Cecilie Guldvåg og Per Stjernelund jobber ved Stiftelsen Alternativ til Vold. De skulle gjerne hjulpet flere unge mennesker enn de har kapasitet til i dag.

Foto: Helena Rønning / NRK

Men psykologen tror oppfølgingesteamet som «Stian» hadde var vel så viktig.

– Han hadde for første gang mange rundt seg som brydde seg om han og som hjalp han. Det var veldig viktig for han, sier Per Stjernelund.

Stjernelund så at gruppa utgjorde en ramme og en struktur som gjorde at unggutten kom seg til jobb, og han kom seg på avtalene med psykolog. Det skreddersydde teamet utgjorde en kontinuitet «Stian» ikke hadde hatt før.

– Jeg så at han fikk til ting som han ikke hadde fått til tidligere. Det var han tydelig stolt av, smiler Stjernelund.

«Stian» tror han kan bli like sinna igjen, men er sikker på at han klarer å mestre det på en annen måte nå.

– Hovedsakelig, når sinnet mitt bygger seg opp, skal jeg forlate situasjonen, forteller han.

– Hvordan hadde du hatt det nå, hvis du ikke hadde tatt denne terapien?

– Da hadde jeg vært veldig ofte sint. Jeg ble sinna av hva som helst. Det trengte ikke være noen grunn.

Politibetjenter i kø

– Saken starter ofte hos oss, forteller Camilla Hålien. Hun er politibetjent på ungdomsavsnittet hos politiet i Tønsberg.

Det er politiet som etterforsker sakene. Allerede fra starten må de tenke ungdomsoppfølging eller ikke.

Politiet har også en rolle i koordineringsgruppa som vurderer saken. I tillegg blir en betjent politikontakt for ungdommen. De møtes en gang i måneden, bare de to. Og den samme betjenten er den del av det individuelle teamet.

Camilla Hålien

RISIKOFAKTORENE: – Når ungdom blir tatt inn til avhør, ser vi kjapt risikofaktorene ungdommene har. Det som gjør at de lett kan begå ny kriminalitet. Men med det tidlige samarbeidet med kriminalomsorgen har vi også blitt flinkere til å se de positive sidene ved ungdommene. Holdninger de har, verdier og fritidssysler. Så må vi passe på å gå bredt nok ut, for at oppfølgingen skal bli best mulig, forteller politibetjent Camilla Hålien.

Foto: Helena Rønning / NRK

– Vi ser at inngangen til ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging kan være litt variert. Det kan være falsk motivasjon. Enten vil de «please» andre eller slippe å få noe på rullebladet og sier ja ja, vi er med, forteller Hålien.

– Så ser vi at prosessen uansett er veldig god. Det tilpassede opplegget rundt ungdommen gir en veldig positiv endring, er Håliens erfaring.

Hun har også sett at ungdommene selv oppdager det de voksne kanskje har sett for lenge siden; at det trengs flere til å dra i samme retning.

På politistasjonen i Tønsberg er det politifolk i kø som vil være politikontakter.

– De handler nettopp om de brutte relasjonene som politiet kan være med å bygge opp, sier hun.

Et liv, et vanlig ett

«Stian» får til mye. Han ble ferdig med skolen og har skaffet seg jobb. Han syntes det var så fint å ha sitt eget team, at noen av dem fortsatt møtes en gang i måneden. Det betyr mye for ham.

– Jeg føler at de som følger meg opp, er der. Jeg kan spørre om hjelp hvis jeg trenger det, og det er lett å få svar, sier han.

– Hvordan hadde livet ditt vært hvis du hadde sittet i fengsel i stedet?

– Jeg tror ikke jeg hadde klart skole, og jeg tror ikke jeg hadde fått meg en jobb. Men det tenker jeg ikke så mye på lenger, sier «Stian».

Han tror at ungdomsoppfølging er veldig bra for dem som er innstilt på det. Mest fordi man har mulighet til å leve et vanlig liv samtidig som man soner.

– Jeg har prøvd å ta imot all hjelpen jeg kan få, sier «Stian».

– Hva er det beste med livet ditt nå?

– Det er at jeg lever som en selvstendig person.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost