Her slutter drømmen om Europa
Hvordan slutter drømmen om Europa? For noen slutter den bak en hengelås. Bak en dør av metall, bak gitterdekte vinduer.
Den slutter på et interneringssenter i Libya, der flyktninger og migranter holdes fordi EU ikke vil at de skal nå Europa.
NRK er blitt gitt sjelden tilgang til en gammel forlatt skole utenfor kystbyen Misrata som er gjort om til interneringssenter.
Internasjonale medier er blitt utestengt etter at libyske myndigheter ble kritisert for overgrep og elendige levekår på sentrene.
Her er menn, kvinner og barn stuet sammen og sperret inne. Noen har vært her i flere måneder.
Mange har vært gjennom en brutal reise før de kom hit. De forteller at de er blitt solgt flere ganger og torturert på reisen mot Europa.
Utenfor trilles en mann inn på en båre. Han er dødssyk med AIDS og tuberkulose og har vært her i to måneder. Han kalles Abubakr el Chadi – Abubakr fra Tsjad. Det er alt noen her vet om ham.
Mer om dette senere, for historien starter ikke her.
Kanskje er det riktig å si at historien starter i land som Eritrea, Somalia, Niger, Sudan og Nigeria. Med de som flykter fra krig og de som vil forlate fattigdom, som reiser gjennom det afrikanske kontinentet på vei mot kysten.
Mulig startet historien for millioner av år siden, da mennesket reiste seg og begynte å gå. Ikke lenge etterpå, begynte mennesket å krige. Etterhvert begynte det å skape grenser, definerte hvem som befant seg innenfor og hvem som var utenfor.
Uansett hvor historien startet, fortsetter den i dag rundt Middelhavet.
Den østlige middelhavsruten
En avtale mellom EU og Tyrkia i 2016 begrenset kraftig den Østlige middelhavsruten, tidligere den mest brukte ruten.
Den sentrale middelhavsruten
Avtalen mellom EU og Libya har ført til at færre tar ruten fra Libya til Italia – kalt den Sentrale middelhavsruten.
Avtalen mellom EU og Libya gjør at flere flyktninger blir stoppet. Noen i ørkenen på vei mot kysten, andre blir stoppet mens de forsøker å krysse Middelhavet.
I dag blir flyktninger og migranter hentet på havet av den libyske kystvakten. Noen blir reddet idet de skjøre båtene deres er i ferd med å synke.
Andre blir stanset selv om de i stand til å seile videre. EU støtter den libyske kystvakten med trening og utstyr for å hindre mennesker fra å nå Europa. Rundt 20 000 mennesker ble hentet utenfor Libyas kyst i fjor. Nesten 3000 mennesker døde på havet.
Målt i antall mennesker som når Europa, er samarbeidet mellom EU og Libya en suksess. Målt i menneskeverd, er historien en annen.
118 928 flyktninger og migranter ble registrert ankommet i Italia – destinasjonslandet for den sentrale Middelhavsruten – i 2017. I 2016 var tallet 181 436 i 2016.
– Noen ganger går det flere enn 20 båter på én dag, sier Ayoub Qassem, talsmann for den libyske kystvakten.
– Vi stanset 1 000 migranter på bare to dager i forrige uke.
Tilbake ved interneringssenteret utenfor Misrata
Her holdes flere hundre flyktninger og migranter. De er fra Niger, Sudan, Eritrea, Ghana, Nigeria, Somalia og flere andre land.
Bak gitrene står en gruppe menn.
– Vi er her! roper en.
– Vi er her, gjentar han.
I dag bor anslagsvis 20 000 mennesker på slike sentre rundt omkring i Libya, ifølge Amnesty International. Sentrene drives av det libyske direktoratet for bekjempelse av ulovlig innvandring, DCIM.
FNs høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Raad Al Hussein, har advart om tortur og mishandling i leirene.
Flyktningene og migrantene som NRK møter på Karareem-senteret vil ikke snakke om behandlingen mens de ennå holdes på senteret. De forteller om en reise som har vært brutal fra starten. Der de er blitt kjøpt og solgt, torturert, voldtatt, nektet mat og vann.
Hagos Sium Weldu har blitt holdt på senteret i to måneder, men ferden fra Eritrea har vart i fem år. Først flyktet han til Sudan. Der betalte han menneskesmuglere for å ta ham med til Europa. På veien ble han og gruppen han reiste med, solgt videre til andre menneskesmuglere.
De solgte oss til en annen gruppe. De hadde våpen, de ba om penger, men vi hadde ikke penger.
Hagos går bort til Emanuel Breket Taklay og ber ham løfte skjorten. Ryggen er arret.
– De slo meg mens de sa betal, betal. Jeg ble slått og sparket. Familien min ble deprimert og betalte ved å tigge, be om hjelp og låne penger, forteller Emanuel.
– De slo ham med metall. De varmet en skje i ilden og la på ryggen hans. De slo beina hans. Alle gråt, sier Weldu.
De ble holdt fanget i tre måneder, sier Weldu.
– Andre ble holdt i et år før de klarte å betale løsepenger.
Til Amnesty oppgir flere at de har blitt torturert. Noen ble mishandlet mens menneskesmuglerne ringte til familiene deres, som et ekstra pressmiddel.
Weldus familie klarte til slutt å samle sammen 7000 dollar, beløpet menneskesmuglerne krevde i bytte mot hans frihet. Taklays familie klarte å låne og tigge seg til 6600 dollar. Dette i tillegg til prisen på 4000 dollar som de betalte for turen til den første gruppen menneskesmuglere som solgte dem videre.
Friheten ble bare midlertidig. Den tok slutt på havet.
– Båten var som en ballong. Hvordan skulle vi kunne krysse i den? Den var lekk, sier Weldu.
De ble pågrepet av den libyske kystvakten da de forsøkte å krysse Middelhavet i den dårlige båten. De ble sendt rett til Karareem-senteret. Der bor de i et lite rom med andre eritreere, menn med arrete kropper og stor gjeld etter den mislykkede ferden mot Europa. Den yngste i rommet er bare 17 år. Han sier han er heldig: han brakk bare et bein på reisen gjennom Afrika; andre døde.
– Jeg ville søke asyl i et land som kan gi meg beskyttelse. Jeg kan ikke reise tilbake til mitt eget land, sier Emanuel Taklay.
– Jeg ville dra til Europa for å redde livet. En dag vil jeg tilbake til landet mitt, hvis det blir trygt der. Nå kan jeg ikke returnere, og jeg har hørt at Europa er trygt. Jeg vet ikke, men det er det jeg har hørt, sier Hagos Weldu.
I etasjen under blir båren med Abubakr fra Tsjad trillet gjennom korridoren til et lite rom der han holdes i isolat.
Han legges på en madrass på gulvet. Kroppen er spiss og spinkel under pleddet, øynene matte. Han er for svak til å snakke, han kan ikke lenger fortelle sin egen historie.
I et eget rom på interneringssenteret, atskilt fra mennene, sitter et titalls kvinner, flere av dem med små barn.
Madrassene ligger tett på gulvet, så tett at det er vanskelig å gå mellom dem. På gitteret foran vinduet henger klær til tørk; på kroker på veggene henger bæreposer med de få eiendelene de har igjen: noen ekstra klær, en tannbørste, en kam.
De sitter her hele dagen, men barna får noen ganger leke ute i det som en gang var en skolegård.
Reisen som endte her, har vært spesielt brutal for kvinnene og jentene.
De tok kvinnene med makt. De gjorde gale ting med dem, tvang dem til sex.
– Alle var redde. Selv mennene var redde, sier Selan Keleta (30), også hun fra Eritrea.
Hun var på reise i en måned før hun ble stanset av kystvakten, plukket opp på havet og sendt til interneringssenteret. Det var en måned uten nok mat, uten nok vann. Det verste var usikkerheten, voldtektene.
– De tok kvinnene med ut i ørkenen og gjorde gale ting med dem, sier Tirs But (24) fra Eritrea.
Intervjuet med kvinnene stanser der. En vakt peker strengt på klokken, signaliserer at tiden er ute. Vi må dra, vi forlater kvinnene der, på madrassene på gulvet.
Flere menneskerettsorganisasjoner, blant dem Amnesty, har kommet med sterk kritikk av forholdene på interneringssentrene i Libya. Det har kommet påstander om tortur og uverdige forhold.
Skjebnene på interneringssenteret har nå bare én vei ut av Libya. Frivilig retur hjem via flyplassen i Tripoli.
«Frivillig retur»
Det er en sen kveld på flyplassen i Tripoli og 200 mennesker venter på et fly til Nigeria. De hadde et håp om Europa, men ble stanset til lands eller vanns og nå står de her, i vinterregnet i mørket i den libyske hovedstaden, med treningsdrakter og sko de nettopp har fått utdelt av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), som også organiserer flyet tilbake til hjemlandet.
IOM anslår at det er rundt 400 000 flyktninger og migranter i Libya, blant dem 36 000 barn. Organisasjonen har om mål å sende 30 000 migranter tilbake til hjemlandene i år.
Det kalles frivillig retur, men alternativet er å bli værende bak de låste dørene på interneringssenteret.
Det ville ikke Alesar Saylee (26) fra Liberia. Hun kom til Libya med store drømmer og ett barn, og returnerer drømmeløst med to.
Den yngste sønnen ble født på interneringssenteret. Hun har kalt ham Destiny, skjebne.
Vi takker Gud for at vi drar hjem nå. Det er bedre å dra enn å være her og fortsette å lide.
– På senteret var det ikke nok mat, ikke bra behandling. Jeg er så glad for at vi forlater Libya.
Hun ville til Italia fordi hun slet med å få en jobb i Liberia, sier hun. Mannen hennes forlot henne mens hun var gravid med Destiny.
– Jeg besluttet at de få pengene jeg hadde, kunne jeg bruke på å gå til Italia for å gi barna mine et bedre liv. Men Gud ville ikke at det skulle bli slik, og jeg takker Gud for at jeg ennå er i live.
Det er ingen selvfølge, mener hun. Turen fra Liberia til Libya tok tre uker, delvis til fots. Hun var syv måneder gravid og hadde en gråtende Bright (2) på slep.
– Jeg tror han gråt så mye fordi han visste at det var farlig for oss. Menneskesmuglerne sier til deg at det er lett, at det ikke er noe problem. Og du vet det ikke før du er underveis …
– Sa de det til deg?
– Ja, de sa det ville bli lett. Hvis jeg hadde visst hvordan det egentlig var, ville jeg aldri lagt ut på reisen. Jeg ville aldri risikert livet til meg og barna mine.
Hun går gjennom sikkerhetskontrollen, setter seg på en stol i venterommet. Om litt tar flyet av, og det blir 200 færre flykninger og migranter i Libya. Hvor mange flere som kommer akkurat denne kvelden, vet ingen.
For andre er det også risikabelt å bli – og umulig å vende hjem.
– De vil sende oss i fengsel, eller de vil drepe oss. Det er krig. Så jeg kan ikke gå tilbake, jeg trenger et trygt sted. Vi kan ikke dra tilbake, aldri, aldri, ingen kan dra tilbake, sier Weldu fra Eritrea.
De vet ikke hvor lenge de blir holdt her. Like før jul ble en gruppe på 162 mennesker fra Eritrea, Etiopia, Somalia og Jemen evakuert fra interneringssentrene til Roma. Blant dem var barn, enslige mødre og funksjonshemmede. Siden bekreftet den italienske regjeringen at EU jobber med å opprette en «humanitær korridor», der 10 000 mennesker kan komme til å bli fløyet fra Libya til Europa i år.
Inntil videre sitter de der, bak hengelåsen. Noen slipper aldri ut.
Abubakr fra Tsjad dør bare noen timer etter dette, langt hjemmefra.
Kroppen hans blir hentet og lagt i en fryser på et likhus i Misrata. Der blir den værende inntil den tsjadiske ambassaden henter den. Han har ingen id-papirer; det vil ikke bli lett for ambassaden å finne familien.
Ingen på stedet der han døde, vet hva slags liv han kom fra, eller hva han en gang drømte om.
