Bydelen som skremmer Sverige

Tico Andreani-Fagnani dytter garasjedøren til side og viser vei inn i underetasjen på en av de mange høyblokkene i bydelen Lindängen i utkanten av Malmö. Gårdeieren liker ikke at han tar med journalister inn hit, men Tico mener det er viktig å vise hva som foregår her. Det sier noe om situasjonen.

– Her samles det mye ungdom på kvelden og natten. Særlig om vinteren, sier Tico.

Barne- og ungdomsarbeideren går mot en av veggene innerst i garasjen, og stryker hånden over flere store hull i murpussen.

– Det er her de prøver våpnene sine. Dette er skuddhull, sier han.

– Hva slags våpen?

– Alt fra pistoler til AK 47 automatgevær. Man ser ikke disse våpnene på dagtid, men vi vet at de finnes. Det er lett å få tak i våpen her. Du trenger 25.000 kroner, det er ikke vanskeligere enn som så, sier Tico Andreani-Fagnani.

Sinte unge menn som skyter

Sverige er i ferd med å legge bak seg en valgkamp som ikke ligner noen landet har vært gjennom tidligere. To temaer har dominert fullstendig; kriminalitet og innvandring. Malmö har blitt brukt som et skrekkeksempel på hvor ille det kan gå.

Ifølge svensk politi finnes det i dag rundt 5000 kriminelle aktører og 200 kriminelle gjenger i Sverige. Mest oppmerksomhet har de fått for sin aktivitet i Malmö, Sveriges tredje største by tett knyttet opp mot København med Øresundsbroen.

Byen har vært preget av gjengrelatert vold i årevis, men siden forrige valg har volden blitt grovere og økt i omfang. I fjor var det over 50 skyteepisoder i byen, og når det gjelder antallet drapsforsøk med skytevåpen per innbygger ligger Malmö klart over snittet i Sverige. Hittil i år er 10 menn drept i Malmö, flere er skutt med automatvåpen på åpen gate inne i sentrum av byen. De aller fleste ofrene er unge menn med forbindelser til byens gjengmiljø.

– Akkurat nå er det en spent situasjon i visse grupperinger i Malmö, sier Joakim Palmkvist.

Journalisten i Malmö-avisen Sydsvenskan har fulgt gjengmiljøet i byen i lang tid, og har også skrevet bok om gjengkrigen i Malmö.

– Dette er løse grupperinger som er sinte på hverandre, og alliansene forandres fra dag til dag. Det er mange som er drept, siden 2011 har vi hatt 19 gjengdrap i Malmö og ingen av dem er hundre prosent oppklart. Det betyr at det går 19 drapsmenn løs. Mange vil ta hevn, og de yngre medlemmene har lært seg at det er helt greit å skyte, sier Joakim Palmkvist.

– En forandret by

Vindusviskeren skyver vekk regndråpene fra frontruten, i det Peter Krogh svinger bilen gjennom sentrum av Malmö. Han vokste opp i denne byen, gikk på skole her og slo seg etter hvert ned med sin sønn som nå har rukket å bli tenåring. Byen har gått gjennom en enorm transformasjon i disse årene, fra grå industriby til en blomstrende by med stor tilflytting, eget universitet og et yrende kulturliv. Kriminaliteten har likevel blitt verre, mye verre sier Peter Krogh.

– Jeg har jo vært igjennom alt det min sønn og hans kompiser går gjennom nå med skole og oppvekst. Men det er en helt annen by de vokser opp i. Det kjennes mye mindre trygt.

Peter Krogh svinger opp på fortauet i Drottninggatan i sentrum av Malmö og går ut. En politibil med blålys og sirener passerer, vi befinner oss bare hundre meter fra politihuset i byen. Det hindret ikke ukjente gjerningsmenn i å åpne ild mot seks personer utenfor internettkaféen her i midten av juni. Tre personer ble drept, alle de involverte ble beskrevet som gjengmedlemmer av politiet.

– Jeg vil ikke ha det sånn her. Jeg kjenner på en maktesløshet, jeg føler meg krenket. Dette er min by, og jeg vil ikke at min sønn skal vokse opp med sånne forhold. Han skal kunne føle seg trygg, sier Peter Krogh.

Undersøkelser gjort av politiet viser at kriminaliteten totalt sett går ned i Malmö. Ran og mishandling utenfor hjemmet går ned, innbrudd og bedrageri har ikke ligget så lavt siden 1996, skriver avisen Sydsvenskan. 75 prosent av innbyggerne svarer at de ikke har vært utsatt for noe lovbrudd det siste året. Likevel føler de seg ikke trygge. Nesten 40 prosent av de spurte i undersøkelsen svarer at de kjenner seg utrygge når de er ute alene på kvelden.

Noe må gjøres. Det er samtlige politikere som stiller til valg i Malmö kommune enige om, og de har ryggdekning fra sin kolleger i rikspolitikken. Det blir lovet mer politi, strengere straffer og økt kameraovervåking. Mange peker mot forstedene, de utsatte områdene. Mot utenforskapet der rekrutteringen til gjengene skjer.

Stemplet som problemområde

Tico Andreani-Fagnani setter seg ned ved et bord utenfor pizzeriaen på Lindängsplan, torget som utgjør sentrum av bydelen utenfor Malmö. Apoteket og postkontoret er nedlagt, det henger solid gitter foran dørene. Bygningene er slitte, her har lite skjedd siden torget ble bygget på 70-tallet. På hvert hjørne henger store overvåkingskameraer. De sørget for at narkoselgerne flyttet, i hvert fall noen hundre meter, da de ble montert for noen år side.

– Lindängen har vært stemplet som et problemområde siden 80-tallet, sier Tico.

Lindängen er det som svensk politi definerer som et utsatt område, byområder preget av kriminalitet, høy arbeidsledighet, mange sosialhjelpsmottakere og en høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn. Områder de ofte vegrer seg for å rykke inn i.

– Det har blitt et tøffere miljø på grunn av arbeidsløsheten. Mange føler på utenforskapet. Da jeg var liten følte vi ikke på det på den måten. Men de unge som vokser opp nå, de føler de blir stemplet. Når du kommer fra Lindängen hører du ikke til i samfunnet, sier Tico.

Tidligere var det flere fritidsklubber i bydelen forteller han. Nå er tilbudet skåret ned til et minimum. Det gjør at de unge mister en viktig arena, de blir overlatt til seg selv.

– Alt begynner med kjedsomheten. Du har ingen ting å gjøre – hva gjør du da? Vi stjeler en sykkel, du kjenner på adrenalinet. Neste gang blir det en moped, så blir det en bil. Så begynner du kanskje å selge litt hasj, så litt mer, og så tjener du plutselig så mye penger at det er vanskelig å stoppe. Det blir en ond sirkel det er vanskelig på komme ut av. Plutselig er du en del av et tungt kriminelt miljø.

Mannen med de store tatoveringene vet hva han snakker om. Bak seg har han 12 år med tungt heroinmisbruk og et fengselsopphold på fem år. Nå jobber han for å få unge i Lindängen på rett spor.

– Mine meritter i denne jobben er mitt tidligere liv som misbruker og «fengselskunde». Jeg klarte meg, takk Gud for det. Nå kan jeg gi noe tilbake, og hjelpe andre så de ikke havner der jeg gjorde.

– Vi må bure dem inne

Sverige får en strammere justispolitikk etter valget, uansett hvilken regjering landet får. Det virker tydelig etter en nasjonal valgkamp der partiene nærmest har kappes om å foreslå tøffere tak mot kriminalitet og lovbrytere. Når NRK møter Sveriges justisminister Morgan Johansson på en sikkerhetskonferansen i Malmö er han tydelig på at den grove volden i byen skal stoppes.

– Folk føler på en utrygghet på grunn av alle skyteepisoden. Leser du om narkotikaforbrytelser og skyting annenhver dag i avisene, da føler du deg ikke trygg. Det finnes bare en måte å ta tak i dette, vi må slå ned på dem som går rundt med våpen i byen og bure dem inne, rett og slett sier Morgan Johansson til NRK.

En vei ut

Fra et kjellerlokale i Lindängen dundrer tung hiphop. Tico Andreani-Fagnani sitter bak to digre dataskjermer og et miksebord. Bak et vindu foran ham, står en ung mann som er et bevis på at det er mulig å bli noe annet enn kriminell, selv om du kommer fra det belastede området. «Alltid hundre» rapper han inn i mikrofonen på refrenget, det handler om å bryte ut og bevise at du kan få til noe her i livet. Den unge mannen heter Amar Altumbabic og har tilbrakt mye tid i musikkstudioet Tico disponerer. Det var langt fra noen selvfølge at han skulle klare seg.

– Jeg hadde en tøff oppvekst. Det var mye bråk hjemme, mamma og pappa kranglet. Mye dritt. Så man søkte seg alltid ut. Søkte kjærlighet når man ikke fikk det hjemme. Man søkte etter et slags samhold, og da var det lett å bli innblandet i kriminalitet. Det var mye dritt jeg holdt på med. Det begynte med småsaker, så begynte jeg å rane folk. Til slutt fant jeg en vei tilbake, men det er vanskelig og kommer seg ut, sier Amar.

– Det som fikk meg til å slutte var min mamma. Jeg så skuffelsen hennes i øynene hver dag.

Amar har jobbet som assistent på en skole, nå er han personlig assistent for en autistisk gutt. Han holder fortsatt kontakten med Tico, ungdomsarbeideren som har nok å gjøre også fremover.

– Hvordan stopper man rekrutteringen til gjengene?

– Gjennom å sysselsette barna i tidlig alder. Få dem til å føle seg som en del av samfunnet. Hvert individ har et eget ansvar, ansvar for å ta tak i seg selv. Mange velger ikke den rette veien, men det er ikke lett å være ungdom her i dag, sier Tico Andreani-Fagnani.