5187 dager i Guantánamo

Anropet

Sent 1998:

Telefonen ringte. Mohamedou Ould Slahi tok den.

Det var fetteren hans i Sudan via satellitt-telefon. Han ville ha hjelp til å overføre fire tusen dollar. Han sa han trengte det til sin syke far.

En dagligdags ting å spørre om i hans familie, forteller Slahi til NRK i dag.

Derfor sa han ja.

Det var bare ett stort problem: Telefonen fetteren ringte fra tilhørte mannen som senere skulle bli verdens mest ettersøkte terrorist.

Mauritania, sommeren 2021:

Mohamedou Ould Slahi sitter på kontoret sitt i Nouakchott i Mauritania. Et land vest i Afrika, sør for Marokko.

Han snakker med oss via nettkamera. Det er litt dårlig linje, så han faller ut av og til.

Han har hvit pikéskjorte og et lunt vesen. Han er snauklippet med fjeset fullt av tredagersskjegg. Han smiler og ler innimellom, men er mest av alt alvorlig.

Det er 20 år siden alt skjedde.

Siden han ifølge seg selv gikk fra å være en uskyldig dataekspert, til å bli fengslet og torturert i det beryktede Guantánamo-fengselet, mistenkt for å være en av de viktigste bakmennene bak det verste terrorangrepet i historien.

Angrepet

11. september 2001:

Fire fly ført av terrorister.

To styrtet i World Trade Center på Manhattan. Ett traff Pentagon-bygningen i Arlington. Ett styrtet på et jorde i Pennsylvania. Nesten 3000 mennesker mistet livet. Bak terrorangrepet stod al-Qaida og Osama bin Laden.

Samme kveld satt president George Bush med foldede hender i det ovale kontor:

– Søket er i gang etter de som stod bak disse ondskapsfulle handlingene, sa han.

Mohamedou Ould Slahi ble raskt sirklet inn.

Arrestasjonen

Et par måneder etter angrepene, dukket flere lokale politifolk opp hjemme hos Slahi i Nouakchott, Mauritania. De ba ham om å bli med dem.

Slahi satt i bilen og så i bakspeilet idet han kjørte av gårde. Moren stod og fulgte bilen med blikket. Bildet har brent seg fast.

– Jeg så henne med bønnekransen, bedende. Hun forsvant ut av syne idet jeg svingte til høyre, sier han.

Det var siste gang han så henne.

Det var også siste gang han var i hjemlandet på 15 år.

Hvorfor han ble tatt, visste han ikke på dette tidspunktet, men: Han kunne kanskje ha tenkt seg til det?

al-Qaida

Afghanistan, 1990:

Elleve år før terroren i USA, reiste Mohamedou Ould Slahi til Afghanistan for å slutte seg til al-Qaidas hellige krig – «Jihad» – mot kommunistene som styrte landet. Her fikk han våpentrening.

Mauritanieren var 20 år da han sverget troskap til det som senere skulle bli en fryktet terrororganisasjon.

«Hele formålet var å hjelpe mine muslimske brødre i Jihad mot kommunistene som hadde invadert landet og forbød religiøs praksis», sa han senere i en høring.

Da kommunistregimet i landet falt i 1992, forteller Slahi at han avsluttet sin hellige krig.

Men gjorde han egentlig det?

En gang al-Qaida, alltid al-Qaida?

Et rettsdokument fra 2010 forteller om flere hendelser som gjorde amerikanerne mistenksomme:

Blant annet telefonsamtalen fra bin Ladens satellittelefon i 1998. Fra fetteren som var blitt al-Qaida-lederens spirituelle rådgiver.

– Jeg visste ikke at de var venner, sier Slahi i dag.

Samme år kom tre al-Qaida-medlemmer på besøk til ham for å overnatte. USA mente dette var to av 11. september-kaprerne og en av dem som var med på å organisere angrepet.

Slahi hevder han ikke kjente dem.

Enda senere samme år var han imamvikar i en moske i Montreal. I den samme moskeen vanket en jihadist som ble tatt på grensen mellom USA og Canada kort tid senere. Med seg hadde han sprengstoff og en plan om å angripe flyplassen i Los Angeles nyttårsaften 1999/2000.

Det ble døpt «Millenniumsplottet» og selv om Slahi og jihadisten aldri var i moskeen samtidig, var det så mistenkelig at Slahi ble avhørt gang på gang om han hadde noe med det å gjøre.

Slahi står i dag fast på at han var ferdig med al-Qaida etter 1992 og at han verken visste om eller hadde noe med al-Qaidas terror å gjøre.

Likevel: Kombinasjonen av folk han møtte, stedene han besøkte og tingene han gjorde, var nok.

Amerikanerne mente han var en av 11. september-terroristene.

– Forstår du hvorfor de trodde du var involvert?

– Ja, absolutt, svarer Slahi i dag.

– Hva vil du si til dem som fortsatt tror du var involvert i 11. september-angrepene?

– Jeg vil si at jeg virkelig vil at du skal tro meg på at jeg ikke var det. For det er sannheten.

Amerikanerne trodde ham ikke.

Neste stopp Guantánamo

August 2002:

– De kom og sa «du skal til Guantánamo Bay». Jeg visste ikke hva det var, så de forklarte det til meg, sier han.

Det hadde gått åtte måneder siden politifolkene dukket opp på døra hans hjemme i Mauritania. De hadde sendt ham videre til Jordan.

Han forteller om hvordan jordanerne avhørte ham mens han holder ansiktet i hendene og gnir seg i øynene.

– Det var åtte måneder med frykt, smerte og lidelse. De tok meg med for å høre på andre som ble torturert.

Han vet ikke om det var mennesker eller opptak, for han så dem aldri, men lydene fikk han ikke ut av hodet.

– Jo mer jeg prøvde å holde meg for ørene, jo klarere hørte jeg det, forteller han.

Derfor reagerte han positivt da de fortalte at han skulle til Guantánamo og hva det var:

– Jeg var så glad: Jeg skulle til USA, forteller han.

– Et land styrt etter lover og regler. Jeg kom til å bli fri, for de kunne ikke holde meg. Jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe, forteller han.

Men han skulle ikke til USA, han skulle til Cuba.

Og det skulle vise seg at han ikke hadde noen grunn til å glede seg.

GTMO

Jakten på terroristene startet nesten umiddelbart etter angrepene.

For å huse alle de som etter hvert ble pågrepet, åpnet amerikanerne i 2002 et nytt høysikkerhetsfengsel inne i marinebasen de hadde i Guantánamo Bay på Cuba.

Amerikanerne sier de holder dem der som «fiendtlige stridende» etter krigens folkerett.

På det meste var de nesten 800 innsatte fra over 40 land.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld forklarte pressen hva slags folk de hadde arrestert:

– Folkene som holdes på Guantánamo inkluderer terroristtrenere, bombemakere, folk som rekrutterer og finansierer ekstremister, Osama Bin Ladens livvakter og fremtidige selvmordsbombere. Dette er ikke vanlige biltyver. Dette er folk vi tror er drapsmenn.

De ble behandlet deretter.

Anklagene

Guantánamo, 2003:

Slahi hadde vært på Guantánamo i ni måneder. Igjen og igjen hadde han stilt de samme spørsmålene:

– Hvorfor er jeg her? Hva er det jeg har gjort?

Amerikanerne kom med følgende beskyldning:

– Du er en del av konspirasjonen mot USA.

De hadde et sentralt al-Qaida-vitne som vitnet mot ham, sa de.

Anklagene som etter hvert ble klare for ham, er listet opp i et hemmeligstemplet dokument fra 2008 lekket av Wikileaks og publisert av New York Times:

• Slahi rekrutterte flere av kaprerne og en av dem som organiserte 11. september-angrepet for al-Qaida.
• Han støttet aktivt sin fetter som var en av Osama Bin Ladens nære rådgivere.
• Han utførte ordre om å utvikle al-Qaidas kommunikasjonsnettverk.
• Han hadde ledet al-Qaida-celler i Canada og Tyskland.

I dagboka fra han satt inne, skrev han at en av avhørerne viste ham en liste over de verste fangene som satt i fangeleiren. Han var på toppen av lista.

«Det var femten, og jeg var nummer 1 (…)».

Til slutt nektet han å svare på flere spørsmål.

Han forteller at de truet ham: Hvis han ikke tilstod, skulle det komme nye folk for å avhøre ham og de kom ikke til å være snille.

– Jeg sa: «Bare gjør det. Jeg er ikke redd.»

Jeg var så dum, sier han i dag. Han ler litt av seg selv.

Men: Beskrivelse av det som følger, er ikke det minste morsomt.

Tortur

Guantánamo, «India Block», juni 2003:

Han forteller at han ble flyttet til en ny avdeling med navnet «India».

Kort og nøkternt oppsummerer han.

– Det kom et lag av torturister. De neste 70 dagene: Ingen søvn. Det høres ut som en løgn, men det er dokumentert. Det var som å bevege seg i limbo mellom våkenhet og søvn. En veldig rar verden.

Han sier de slo ham til ribbeina brakk, kvinnelige fangevoktere antastet ham. Han ble plassert i et kaldt rom, hvor han må overnatte.

– Det var veldig kaldt. Folk fra varmt klima taklet ikke det. Kanskje det hadde det vært normalt for noen fra Norge, men for meg var det ikke normalt, sier han.

I dagboka gikk han mer i detalj:

Han beskrev avhør 24 timer i døgnet, fordelt på tre-fire skift av vakter.

Hendene ble låst til gulvet, mens han måtte stå krokrygget. Isjiasen han har gjorde det svært smertefullt.

Strobelys smalt i øynene mens metalbandet Drowning Pools «Bodies» dundret fra høyttalerne. Teksten lyder: «Let the bodies hit the floor».

En av vaktene truet med å drepe ham.

«Jeg var så livredd, for jeg visste at selv om han ikke kunne bestemme dette selv, hadde han støtte fra høyt oppe i myndighetene.» skrev han i dagboken.

På ett tidspunkt ble han tatt med ut i båt, banket opp, pakket inn i is og lurt til å tro at han skulle henrettes.

Avhørsplanen

Senere ble det avslørt at Slahis avhørsplan var personlig godkjent av Donald Rumsfeld.

Med sin signatur åpnet forsvarsministeren for 20 timer lange avhør der fangene kunne utsettes for blant annet drapstrusler, waterboarding - simulert drukning - og isolasjon.

Dokumentet godkjente også at fangene kunne settes i vonde stillinger i opptil fire timer.

Rumsfeld signerte med følgende personlige betraktning:

«Jeg står i 8–10 timer om dagen. Hvorfor er det å stå begrenset til fire timer? D.R.»

Mye av det Slahi beskriver er dokumentert i en rapport til det amerikanske senatet.

– Vi har ingen kommentar til Mohamedou Slahi's påstander, skriver talsmann for det amerikanske forsvarsdepartementet, Michael L. Howard, i en e-post til NRK.

Smerten

– Vet du, en av de viktigste tingene jeg lærte i fengsel var at det å vente på tortur er skikkelig vanskelig, sier Mohamedou Ould Slahi i dag.

– Det at de slo meg eller gjorde ting med meg, var ikke like smertefullt som å sitte å vente. En del av meg ville bare at de skulle fortsette å slå til jeg ikke følte mer.

I dagboken sin skrev han:

«Du, Kjære Leser, kunne aldri ha forstått omfanget av den fysiske, og (…) psykiske smerten folk i min situasjon gikk gjennom. (…) Hadde jeg gjort hva de beskyldte meg for, hadde jeg tilstått dag en.»

Han tilstod til slutt. Et brev var det som skulle til.

Morskjærlighet

– En dag endret alt seg.

Han forteller at den ansvarlige for avhørene kom til ham med et brev fra forsvarsdepartementet.

I brevet stod det ifølge ham at moren hans vil bli kidnappet og satt i Guantánamo, et rent mannsfengsel.

Den eneste måten å redde henne på skal ha vært ved å innrømme å ha deltatt i planleggingen av «Millenniumsplottet» og 11. september-angrepene.

– I det øyeblikket visste jeg at jeg ikke hadde noe å tape. Ingenting. Så jeg sa: «Ok, hvordan kan jeg tilstå?», forteller han.

Kilde nr. 1

Slahi tilstod alt de mistenkte ham for, og mere til.

I et dokument sitert av den tyske avisen Der Spiegel, blir Slahi beskrevet som den mest produktive kilden til informasjon om al-Qaida i Europa.

I et brev til advokaten sin, gjengitt i forordet til den publiserte dagboken hans, skriver han:

«Du bad meg skrive alt jeg har fortalt til avhørerne. Er du gal? Hvordan kan jeg huske sju år med uavbrutte avhør? Det er som å spørre Charlie Sheen hvor mange kvinner han har datet.»

Han fortsetter:

«Jeg sa ja til alle anklagene avhørerne kom med. (…) Jeg ville bare få byrden av skuldrene mine. Jeg bryr meg ikke hvor lenge jeg blir sittende i fengsel.»

USA ville bruke tilståelsen for å dømme Slahi til døden.

Men så snudde alt.

«Slahi må settes fri»

Først trakk USAs aktor seg fra saken, da han forstod hvordan de hadde fått ham til å tilstå.

Så gikk en dommer gjennom alle bevisene mot ham, og konkluderte med at myndighetene ikke hadde klart å bevise at han jobbet for eller var medlem av al-Qaida da han ble arrestert.

At han hadde vært en al-Qaida-sympatisør, med al-Qaida-venner, som fra tid til annen hadde hjulpet dem med ting, ja. Men ikke at han var et medlem som tok ordre fra terrororganisasjonen.

Dessuten var bevisene så svertet av behandlingen han hadde fått i fengselet, at de aldri ville holde i en rettssak, mente han.

På dette tidspunktet hadde Slahi trukket tilståelsene sine.

«Salahi må settes fri fra varetekt.» konkluderte dommeren.

Dette var i 2010.

Seks nye år

Mens Slahi ventet på å bli løslatt, demonstrerte folk mot fengselet på Cuba.

Titusenvis signerte opprop om at han måtte settes fri.

Både FN og menneskerettighetsorganisasjoner kritiserte måten fangene ble behandlet.

President Obama lovet å stenge Guantánamo.

For Slahi var ikke kjennelsen fra dommeren i 2010 nok til å slippe ut. Saken hans ble anket og det gikk seks år før amerikanerne vurderte det som trygt nok å slippe ham. Forutsatt at Mauritanske myndigheter tok over sikkerhetsansvaret.

Slahi ble aldri tiltalt.

I løpet av de seks årene døde moren hans, Marieme.
Han fikk beskjeden på cella.

– Jeg frøs til. Det gjorde vondt i hele kroppen. Det eneste jeg ville var at noe skulle slå meg i svime så jeg ikke kjente smerten. Så jeg stod der og sang fra koranen. Jeg gikk rundt og rundt og rundt og sang.

Han sang til han besvimte.

Flyet hjem

16. oktober 2016:

5187 dager etter at han så moren forsvinne i bakspeilet den dagen i oktober 2001, ble han fraktet om bord i et militært fly. Destinasjon: Mauritania.

Fra forordet i dagboken hans:

«Flyet landet med et tungt dump, og jeg kjente at noen tok av meg øyebindet og øreklokkene. (…) Skånsomt tok noen av meg lenkene (…)»
«Er vi fremme?», spurte jeg nesten hviskende.
«Ja», sa en vakt ved siden av meg.»

Det var varmt, men ikke for varmt da han gikk ut av flyet.
De hadde tatt av ham lenkene. Han ble eskortert ned på rullebanen, hvor representanter fra både mauritanske og amerikanske myndigheter ventet.

Han skriver videre:

«Hvem er det?» spurte jeg en av mauritanierne.
«USAs ambassadør,» svarte han.
«Kan jeg si hei til ham?» spurte jeg.
(…)
Ambassadøren kom tilbake til meg og vi håndhilste.
«Velkommen hjem»

Epilog

Sommeren 2021

Mohamedou Ould Slahi sitter i en stor sort kontorstol av skinn. Han veksler mellom å smile av sine egne betraktninger og legge fjeset i alvorlige folder. Han snakker om det han har opplevd med både letthet og tyngde.

Om torturen og om anklagene – som er svært alvorlige. De handler om ansvaret for 3000 menneskeliv.

Han står fast på at han verken visste om eller hadde noe med 11. september-terroren å gjøre, og håper folk tror ham på det.

– Men hvis de ikke tror det, så er det ok. Jeg mener at motstridende ideer kan overleve i et demokrati. Det er ok om du tror jeg er et dårlig menneske. Det gjør meg trist, men det er ok, sier han.

Om han ikke var skyldig og hatet USA allerede da han ble tatt, kan man lett se for seg at han ville ha kommet ut etter 14 år i fangenskap, radikalisert med et ønske om å ta hevn.

I stedet kom han ut av det med noen av fangevokterne som sine beste venner. Og en ny forståelse av hvem han selv mener han er. Han har tilgitt USA.

– Mange spør hvorfor jeg har valgt å tilgi. De sier: Du har ikke tilgitt.

Det er kanskje ikke så rart at folk lurer på om han virkelig har tilgitt, eller om han egentlig er en hatefull terrorist som bare venter på å ta hevn.

– Jeg ble presset til det ytterste. Men det lærte meg hvem jeg er, og hvem jeg har lyst til å være. Det var som å dø og våkne til liv igjen. Jeg vil være en snill person. Jeg vil tilgi.

Han er 50 år i dag. Far til en liten sønn og gift med en amerikansk advokat.

De kan besøke ham i Mauritania, men han sliter med å få besøke dem. Flere land nekter ham visum. Det skulle ta helt til 2019 før han fikk igjen passet sitt.

Han jobber med data, skriver bøker og er sertifisert «life coach» – livsstilsveileder.

«Guantánamo Diaries», dagboken han skrev på innsiden, er publisert i over 20 land. Også på norsk. Hollywood har filmatisert den i «The Mauritanian», med store stjerner som Jodie Foster og Benedict Cumberbatch på rollelisten.

Han jobber aktivt for å stenge den kontroversielle Guantánamoleiren.

Selv om både Obama og Biden har lovet å stenge den, er det fortsatt 39 fanger som sitter der.

– Amerikanerne er stort sett bra folk, vet du, og Guantánamo er en fornærmelse mot verdiene som USA er bygget på. USA fortjener bedre enn det.

Kilder:

• «Guantánamo Diary» - Mohamedou Ould Slahi
• Introduksjon til «Guantanamo Diary» - Larry Siems
• Mohamedou Ould Slahi's hearing before a Combatant Status Review Tribunal – Wall Street Journal
• Guantanamo's Darkest Secret – The New Yorker
• From Germany to Guantánamo – The Career of Prisoner No760 – Der Spiegel
• Dommen fra James Robertson i Slahis Habeas Corpus-sak
• Inquiry into the treatment of detainees in U.S. custody – Report of the Committee on Armed Services – United states Senate
• JTF- GTMO Detainee Assessment - Wikileaks, publisert av New York Times