De glemte emigrantene

En kald og sur januarkveld i Murmansk januar 1990 ble jeg for første gang oppmerksom på navnet Tsypnavolok. Foran meg satt en 73 år gamle Bjarne Jørstad og fortalte på flytende norsk om sin oppvekst i et norsk fiskevær på Fiskerhalvøyen langt nordvest i Russland.

Det han fortalte var svært interessant.

Russland lokket nordmenn

Den 22. november 1868 godkjente tsar Aleksander 2 en rekke tiltak som skulle lokke folk til å slå seg ned langs Kolakysten. Hensikten var å styrke bosettingen i en nesten folketom grenseregion. Blant tiltakene var annet om skattefritak for handel, rett til tollfri innførsel og salg, og rett til gunstige lån.

Tiltakene fikk umiddelbar effekt, og i løpet av få år var flere titalls norske kolonister med familie på plass i Russland.

– Det var fiskerikt og vi jaktet rein. Tsypnavolok var et godt og meget levedyktig samfunn. Vi hadde en russisk lærer, så vi gikk også på skole og lærte russisk, fortalte Bjarne Jørstad.

Frem til 1. verdenskrig bodde de fleste på Fiskerhalvøyen. Det var aldri snakk om et stort norsk samfunn i Russland. En russisk oversikt fra 1915 viser 290 norske kolonister på Murmansk-kysten. De opprettholdt kontakten med Vardø og Norge, samtidig som beliggenheten gjorde det mulig å kombinere handel og fiske i Barentshavet.

Lykken skulle snart snu.

Etter den russiske revolusjon begynte de mørke skyene å legge seg over Tsypnavolok.

Reisen til en forlatt koloni

I hodet mitt hadde jeg et klart bilde av hvordan det så ut i Tsypnavolok, men jeg hadde aldri fått anledning til å komme meg dit.

Fiskerhalvøyen har vært et lukket område. Det er svært vanskelig å få tillatelse til å reise ut, men en åpning for begrenset turisme var en mulighet vi kunne benytte oss av. Vjatsjeslav "Slava" Sjisjov har spesialisert seg på turistreiser på Kolahalvøyen. Nå møtte jeg ham i Titovka. Et merkelig lite sted midt mellom Murmansk og Kirkenes, der de fleste som reiser denne veien stopper for å ta seg en kaffe i den lille brakken som tjener som kafé.

–Vi får se hvordan dette kommer til å gå. Det har vært militærøvelser i området, hadde Slava sagt på telefonen dagen før vi møttes.

Det kunne bety at kontrollen med å komme seg ut til selve Fiskerhalvøyen var strengere. Nå var det ikke noe annet å gjøre enn å prøve.

Vi, det vil si meg selv og NRKs faste fotograf Jurij Linkevitsj, Slava Sjisjov og hans to venner Boris og Vadim. De to sistnevnte stilte med sine solide Toyota landcruisere. Vi skulle snart erfare at de japanske firehjulstrekkerne skulle bli gull verdt for oss på reisen til Tsypnavolok.

Slipper de militære oss fram?

Kort tid etter at vi hadde svingt ut fra den gode veien som går fra Kirkenes til Murmansk, begynte humpingen på det som kanskje en gang har vært en brukbar grusvei.

Farten ble satt ned til 20 kilometer, og plutselig møtte vi en kolonne med pansrede kjøretøyer.

Betød det at militærøvelsen var over? Snart kom Muotkafjorden til syne, og brått var den militære kontrollposten der også.

Den godt voksne soldaten smilte imidlertid til oss. Han ville bare se sjåfør Vadims pass og noterte så ned nummeret på bilen. Så ga han klarsignal til å kjøre videre.

Revolusjon og isolasjon

Revolusjonen i Russland i 1917 endret dramatisk situasjonen for de norske kolonistene på Kola. Kontakten med Norge ble brutt, og nordmennene ble en del av de enorme omskiftningene i det som da var den nye Sovjetunionen.

I 1930 ble kolonistene en del av fiskerkollektivet "Polarstjernen". Moderne redskap og nye båter gjorde det mulig for fiskerne i «Polarstjernen» å øke fangsten utover 1930-tallet, som gjorde at nordmennene var blant de mer velstående i denne delen av Sovjetunionen.
– Vi tjente godt på fisket i starten av kollektiviseringen, men så begynte innstrammingene. Etter hvert ble flere av oss arrestert og sendt bort. De så vi aldri igjen, fortalte Bjarne Jørstad.

De norske kolonistene ble beskyldt for å opprettholde kontakt med moderlandet Norge og for å være negativt innstilt til sovjetmakten. I flere bølger ble nordmenn arrestert og forvist. Det hemmelige politiet NKVD hadde laget kvoter av folkefiender som skulle likvideres.

Blant dem som ble skutt var Karl og Ragnvald Olsen, Herman og Gustav Aronsen, Arne Thorsen og Emil Martinsen, alle fiskere fra Tsypnavolok. De ble skutt 21. september 1937 i Leningrad, og gravlagt i en massegrav nord for byen. Av et norsk samfunn på rundt 150 mennesker ble hver fjerde rammet av terroren. Rundt 20 nordmenn ble henrettet eller omkom i fangeleirer sent på 30-tallet.

Deportering og hungersnød

Sommeren 1940 ble hele det norske samfunnet i Nordvest-Russland forvist, som en del av sovjetiske myndighetenes plan for å tømme grenseområdene mot vest for såkalte «ikke-nasjonale elementer».

Sammen med den store finskættede befolkningen som fantes på Kola ble de først sendt til Karelen. 200 personer ble definert som norske og ble forvist fra Kola i 1940.

– Vi ble satt til å jobbe med jordbruk i Karelen. Det gikk jo ikke så greit. Vi var alle fiskere. Året etter ble vi flyttet til skogen i Arkhangelsk. Da ble det hardt, fortalte Jørstad, og ble litt stille med god grunn.

I Arkhangelsk var det harde kår, og mangel på mat. Flere av nordmennene døde av sult, og dette ble slutten for den norske kolonien i Russland.

Fremme ved Kyllingodden

Tilbake i 2017 ser jeg plutselig rett utover mot Tsypnavolok, Kyllingodden. Odden stikker som en spiss ut østover i Barentshavet. Det er 25 år siden jeg i timevis snakket med Bjarne Jørstad og mange av de andre kolanordmennene som da var i live og kunne huske hvordan det var i Tsypnavolok. Virkeligheten var ikke så forskjellig i forhold til det bildet jeg hadde dannet meg i hodet på forhånd.

Vi parkerer foran en blå bygning, som en gang var den meteorologiske stasjonen i Tsypnavolok. Nå er det Aleksander Popov som regjerer her. Han har innredet noen rom for de turistene som finner veien til en av Russlands ytterste utposter.

Det er i ferd med å mørkne, men jeg må ta meg en liten tur, helt aleine langs bukten der jeg vet at faktoriet, fiskefabrikken lå. Litt utover på selve "Kyllingodden" ser jeg restene av en større kai som er bevart. Bare det som trolig har vært en pir ut i sjøen er borte.

Det lille monumentet som generalkonsul Otto Mamelund og noen norske entusiaster fikk satt opp sommeren 2000, står der fremdeles. Et ortodoks kors til minne om noen sovjetiske soldater som falt under 2. verdenskrig står ved tuftene til fiskefabrikken.

Hvor bodde de norske familiene?

Dagen etter er det tid for å utforske den forlatte norske kolonien. Aleksander Popov har bodd her store deler av året i mange år, og raskt finner vi tuftene etter flere hus.

Jeg har med meg et kart som en av kolanordmenene tegnet til meg, og vi slår raskt fast at det trolig er husene til familiene Øien og Jørstad.

Litt lengre sørover ligger det som etter alt å dømme var huset til familien Fredriksen, som hørte til de mer velstående blant kolonistene. Familien drev en liten butikk. Familien var blant de første som ble forvist fra den norske kolonien på 1930-tallet.

Norske senger

Vi kjører forbi fyret og over til det som nordmennene kalte Vesterbukt. Her bodde blant annet familiene Hansen, Svendsen og Thorsen, og her finner Aleksander rester etter flere senger, som han sier helt klart må stamme fra de norske kolonistene.

–Se, her er det ornamenter og monogrammer, og det er ikke typisk russisk sier han. Jeg tar med meg den ene enden av det som må ha vært en barneseng. Kanskje er det noen i Norge som kan tid- og stedfeste den?

Det er kun ett spørsmål vi ikke får svar på. Hvor begravde de norske kolonistene sine døde? Ifølge flere av dem som jeg snakket med på 1990-tallet lå kirkegården mellom Vesterbukt og selve Tsypnavolok. Men Aleksander Popov har hverken sett eller hørt noe om den. Han lover å holde øyne og ører åpne.

Vjatsjeslav Sjisjov, som har foretatt en rekke turer med turister til Fiskerhalvøyen de siste årene, sier at han har sett en grav med det han mener er en innskrift skrevet på norsk. Da må vi reise lengre nordvest, til Vaidaguba.

Den norske graven

–Kom med meg bort hit sier Slava, etter at vi har parkert bilene på en liten slett litt øst for det som i dag er selve Vaidaguba. Foran oss er et familiegravsted til en velstående norsk familie.

Nå er det bare gravsteinen til Emilie Jonasine Pihlfeldt, født i 1840 i Levanger i Trøndelag, død i 1900 på Fiskerhalvøyen, som står igjen her. Det er også et hull i bakken som kan tyde på at hennes, eller en annen grav, er tømt og levningene fraktet bort, kanskje til Norge. Familien Pihlfeldt var i sin tid blant de mest velstående, og drev med handel i området.

Ved veis ende

En del av Kolanordmennene som hadde overlevd krigen, vendte tilbake til Murmansk-området etter 1945. Det var likevel aldri snakk om å gjenopprette et norsk samfunn som det som hadde vært i Tsypnavolok før 1940.

Etter at Perestrojka og Glasnost åpnet grensene mellom Norge og Russland rundt 1990, har mange av etterkommerne til de norske kola-kolonistene valgt å flytte tilbake til sine forfedres hjemland.

Min reise har også kommet til en slutt. Jeg har sett både Tsypnavolok og graven til en av de norske kolonistene. Jeg blir nok aldri helt ferdig med denne delen av norsk utvandrerhistorie.