Aleksandr Solsjenitsyn i sitt hjem i Moskva. (Foto: Scanpix/Reuters/Itar-Tass)
I fjor fikk Vojnovitsj den russiske presidents litteraturpris for romanen "Den monumentale propaganda".
I sin nye bok "Et portrett på bakgrunn av en myte" erklærer han den Nobelpris-belønte Aleksandr Solsjenitsyn for litterært død.
Vladimir Vojnovitsj skriver at "En dag i Ivan Denisovitsj liv", som ble utgitt i Sovjetunionen i 1962, ikke var starten, men selve høydepunktet på Solsjenitsyns dikterliv.
Til tross for at den russisiske dikterhøvdingen ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970, skriver Vojnovitsj at det bare gikk nedover med Solsjenitsyns diktning etter 1962.
Angrepet mot Nobelsprisvinneren er både litterært og politisk. På begge felt hevder Vojnovitsj i sin nye bok at Solsjenitsyn ble gjenstand for urimelig persondyrkelse og mytedannelse.
Litteraturen
I boken "Et portrett på bakgrunn av en myte" slår Vojnovitsj fast at det russiske samfunn grep "En dag i Ivan Denisovitsj liv" begjærlig fordi Solsjenitsyn ble den første innenfor Sovjetunionen som fikk utgitt en roman om fangeleirenes tragiske tema.
Nobelprisvinnerens kritiker peker på at andre forfattere var ute lenge før Solsjenitsyn, men at de aldri ble utgitt hjemme.
Viktor Kràvtsjenkos "Jeg valgte friheten", som kom ut på norsk etter krigen, mener Vojnovitsj på et tidlig tidspunkt avslørte "en fryktelig sannhet om vårt samfunn".
Til tidsskriftet Facit ("Itogi" 28. mai 2002) sier Vojnovitsj om Aleksandr Solsjenitsyn:
"Etter at Lev Tolstoj utga sine "Sevastopol-fortellinger" ventet folk seg en utvikling fra hans side, og den kom. Det samme ventet folk fra Solsjenitsyn. Men boken "En dag i Ivan denisovitsj liv" viste seg altså ikke å være begynnelsen, men selve høydepunktet av hans skaperverk. Siden gikk det nedover".
Vladimir Vojnovitsj tar for seg dreiningen i en stadig mer nasjonalistisk retning hos Aleksandr Solsjenitsyn på denne måten:
"I romanen ’I første krets’ opptrer den litterære figuren Sologdin, som ikke godtar utlandske ord og uttrykk men finner på russiske erstatninger. Han fremstilles ironisk av Solsjenitsyn. Men så gikk tiden, og Solsjenitsyn begynte på samme viset. Han overgikk sin egen litterære helt. I en artikkel om "Påfinneriet" hisset Solsjenitsyn seg sogar opp over russiske intellektuelle som gav hundene sine russiske kallenavn. Slikt er selvsagt idioti. Og når toskeskap fra den store dikter overstiger en viss grense, oppstår tvil hos den tenkende leser omkring storheten til forfatteren av toskeskapen".
Vladimir Vojnovitsj viser til at de intellektuelle på fransk venstreside raskt korrigerte Solsjenitsyns storverk "Arkipelag Gulag". Imidlertid påpeker han at Solsjenitsyn med dette verket bidro sterkt til å åpne øynene på folk flest i Vesten for det som hadde skjedd i Sovjetunionen.
"Dagens russiske 15-åringer kommer ikke til å lese denne boken, og det er ikke Solsjenitsyns feil. For de unge er ikke interessert i å vite sannheten om det som engang var!", skriver Voijnovitst.
Kritikkeren, som selv er antistalinist og prisbelønnet også for sin tidligere så berømte litterære figur "Tsjomkin", peker på at dissidentene startet personkultusen av Aleksandr Solsjenitsyn.
"Til sist ble jeg lei av dette: Hvorfor kunne jeg si at jeg ikke likte Tolstojs "Kreutzersonaten", mens jeg ikke kunne si at jeg kjedet meg over Solsjenitsyns "Det røde hjul" (Utgitt i 1983 ). Den minste kritikk mot Solsjenitsyn ble oppfattet som mistenkelig, - var det ikke KGB som sto bak?", skriver Vojnovitsj.
Persondyrkelsen
"Den russiske intellektuelle elite startet personkultusen av Solsjenitsyn. Og han spilte med og påtok seg rollen!", flammer den politiske ironis mester i Russlands bokverden i dag.
"Det fantes ingen bremser hos Solsjenitsyn. Se på Sakharov, en mann av like stor ære! Sakharov erkjente sin betydning, men overdrev den ikke. Men Solsjenitsyn. Folk satte ham høyt. Men selv satte han seg enda høyere!".
Vladimir Vojnovitsj ble selv hardt kritisert for sin roman "Moskva 2042" som han utgav for 15 år siden fordi det ble antatt at han ironiserte over Solsjenitsyn.
Nå slår Vojnovitsj tilbake med å hevde, at folk bygget opp en myte om Solsjenitsyn, en myte Solsjenitsyn selv trodde på.
Vojnovitsj anerkjenner Solsjenitsyns store kamp for talefriheten, men skiller den politiske kampen fra det litterære. "I egne øyne fortsatte Solsjenitsyn å vokse, lik den gode kjempe som har gått i nærkamp med monsteret og overvinner dette".
Solsjenitsyns stilling forklares ved at det russiske samfunn er innrettet slik at det både trenger og bare klarer å fordøye ett idol om gangen, ett menneske uten alternativer.
"Tolstoj var profet på samme måten også i begynnelsen av det 20. århundre", kommenterer Vojnovitsj.
Solsjenitsyns kritiker peker på at ledende kretser i Vesten ganske fort kjølnet i sitt forhold til Solstenitsyn etter at Sovjetmyndighetene landsforviste ham dit.
Ganske snart tok han til med å kritisere vestlig demokrati og komme med antidemokratiske ytringer.
Solsjenitsyn var prinsippiell på dette punkt, men viste samtidig sine begrensningene i hans muligheter. Solsjenitsyn mente selv han skulle innta en meget høy posisjon i verdens kulturbilde, og at alle bare hadde å følge hans råd.”
Vojnovitsj peker på Solsjenitsyns forsvar av Spanias Franco, av systemet på Taiwan og Solsjenitsyns analyse av at Vesten burde oppgi det vasne demokrati hvis det ville stå seg mot kommunistiske system. I motsatt fall skriver Vojnovitsj at Solsjenitsyn mente Vesten ville tape dèn kampen.
En russisk skavank
Da Jelena Bonner skulle begrave sin mann Andrej Sakharov, talte hun til et svært folkemøte ved Lenin stadion i Moskva 18. desember 1989.
Til stede var hele den sovjetiske folkekongressenpå 2500 deputerte. I trengselen som oppsto da politikerne ankom den utendørs minnestunden, intervjuet denne signatur poeten Jevgenij Jevtusjenko idèt han ble kraftig moset i folkemengden.
"Dette er verre enn Stalins begravelse i 1953 da tusener ble trampet i hjel!", brølte en ildrød poet inn i Dagsrevy-mikrofonen dengang. Dissident-politikeren Boris Jeltsin var der.
Bonner sa til mer enn 100.000 tilhørere :
"Jeg trygler dere om ikke å gjøre Andrej Dmitrevitsj om til et ikon. For min mann var jo et levende menneske!"
I ettertid kan det trygt slås fast, at Bonners ord falt for døve ører.
Så til de grader fratatt enhver moralsk illusjon gjennom sovjetepoken og gjerne 500 år før dèn også, hadde folket en voldsom sult på det å kunne personforankre idealer i reelt sett gode mennesker blant russerne.
I alle år var de fortalt at de ble styrt av "Jordens salt", enten Kremls herre var en massemorder som Stalin, en hissigpropp som Krustsjov, en forfengelig narr som Bresjnev eller to geriatrisk mega-rammete ledere etter hans tid, og før Gorbatsjov kom i 1985.
Derfor gjentok forstandige folk panisk her i Russland gjennom 1990-tallet, at det ikke fantes alternativer til Jeltsin inntil fylla hans ble for åpenbar.
Derfor kritiserer halvoffisielle opinionsmakere i Russland i dag alle som ikke ser "storheten" til President Vladimir Putin.
"Det er en sak for seg, at både russiske og sovjetiske forfattere har et messiansk selvbilde!", sa litteraturdoktoren Christopher English fra New College i Oxford her i Moskva i 1975.
"Men jeg tror nesten de har et mindreverdighetskompleks, for de skriver jo aldri en bok tynnere enn en murstein".
Etter hvert ble også Solsjenitsyns bøker tykkere og tykkere, - selv lenge etterat den forståelig voluminøse boken om fangeleir-øyriket "Arkipelag Gulag" så verdens lys.
Vladimir Putin passer på å bli fotografert når han er hos den berømte forfatteren. (Foto: Scanpix/Reuters/Itar-Tass)
Aleksandr Solsjenitsyn kommer trolig ikke til å besvare dette angrepet fra den 30 år yngre dikterkollegaen.
- Han eldes fort nå, sier venner av Solsjenitsyn som av og til slipper hjem til ham i huset bak hagegjerdet vest for Moskva sentrum.
Dit slipper også President Vladimir Putin inn fra tid til annen, og presidenten sørger alltid for at et TV-team er tilstede da.
For blant russere flest har nok ikke stråleglansen fra dikterhøvdingen helt fortatt seg.