Replikk

Nei, Brexit er ikke bra

Norge taper på Brexit.

Ingressbilde, EU og Storbritannia

Medlemskap koster, men bortfallet av medlemskapet har kostet langt mer, skriver Knut L. Braumann. Illustrasjonsbilde.

Foto: JUSTIN TALLIS / AFP

Nei til EUs leder Roy Pedersen skrev en replikk 24. juni der han ramset opp fem positive ting med Brexit. Han mener Brexit beviser at Norge er tjent med å si opp EØS-avtalen, og søke en annen tilnærming til Europa.

Der tar han feil.

For det første, den norsk-britiske handelsavtalen er ambisiøs, men gir langt fra så gode betingelser som de vi hadde da Storbritannia var med i EU. Tilsvarende gjelder avtalen mellom UK og EU.

Når det gjelder sjømat er det nok å vise til uttalelsen fra Sjømat Norge:

«Regjeringen gikk inn i disse forhandlingene med en klar ambisjon om å ivareta og styrke norske sjømat-interesser. Det har de ikke lykkes med. Vi har fått en avtale som i det store gjør at vi står på stedet hvil. Det vi står igjen med er en tapt mulighet».

Så var det det andre punktet. «Vår relative forhandlingsposisjon er relativt styrket,» står det i replikken.

Det er en påstand vi ikke deler. EU består av 27 land med 445 millioner innbyggere. Norge er noe mindre, og kjøttvekt betyr faktisk noe internasjonalt.

Og apropos kjøttvekt; reduksjoner i EUs landbrukskvoter til Norge er det siste EU vil gi seg på i en eventuell forhandlingssituasjon.

Og hvorfor skulle de det? De har allerede full tollfri markedsadgang til Norge på industrivarer. Det har vi forpliktet oss til i WTO for lenge siden.

Skal vi sikre våre interesser på det europeiske markedet, kan vi kun gi på et fåtall områder. Blant annet står norsk landbruk lagelig til for hugg.

Som et tredje punkt skriver Roy Pedersen at Storbritannia vil bli en ny, mulig alliert med hensyn til nordlige havområder.

At han kommer med utsagn som «EUs tjuvfiske og kvoteran» får stå for hans regning. Skal fremtidige forhandlinger bygge på slike karakteristikker, skal vi nok få tilstrekkelig med utfordringer.

Hva gjelder Storbritannia som fremtidig alliert er det nok å minne om at det ikke er lenge siden fiskeriforhandlingene mellom Norge og britene brøt sammen.

I tillegg kan det nevnes at det var Storbritannia som for noen år siden samlet diverse land for å diskutere ressursrettighetene rundt Svalbard – og det uten at Norge ble invitert.

For det fjerde er den fjerde jernbanepakken nå vedtatt av et flertall på Stortinget. Grad av konkurranseutsetting vil være et politisk valg. Å trekke Storbritannia inn i den saken fremstår imidlertid underlig.

Det var Margaret Thatcher, som den første i Europa, som åpnet for storstilt liberalisering av jernbanen. Når Boris Johnson trolig blir sittende i fire år til, er det lite sannsynlig at Nei til EU kan vise til eksempel på renasjonalisering fra den kanten.

For det femte er innsparingene som Pedersen mener følger av Brexit basert på hule tall. En sammenstilling av forskningsresultater avisen The Independent nylig har gjort, anslår at det ukentlige økonomiske tapet som følge av Brexit er 800 millioner pund og økende.

Det står i sterk kontrast til UKs tidligere medlemsavgift på 275 millioner pund som EU-motstanderne hevdet var bortkastede penger. Medlemskap koster, men bortfallet av medlemskapet har kostet langt mer.

Nei til EU avslutter med at Brexit demonstrerer et «fullverdig handelssamkvem med EU». Fullverdig kan det kanskje være hvis du startet på null og deretter bygde på med flere rettigheter.

Her, derimot, startet man med alle og likeverdige betingelser som sine europeiske partnere, men så bygget de ned rettighetene på nær sagt alle områder.

Brexit-avtalen er for Storbritannia et forsøk på en reparasjon etter at huset har kollapset, men vil aldri bety en rekonstruksjon av bygget man hadde. La oss håpe at Norge ikke havner i en tilsvarende situasjon.

Følg debatten: