Vi brydde oss aldri om Irak

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Bagdad.

Vi brydde oss aldri om Irak, ikke egentlig. Alle disse protestmarsjene, disse spaltemeterne, alle våre politikeres halvsannheter og halvløgner; det dreide seg om noe annet.

Det dreide seg om oss selv, om vår egen posisjon i verden, vårt forhold til amerikanerne, ja, disse amerikanerne som jo ikke forstår den verden de dominerer. Men se, så snart den siste amerikanske soldaten krysset grensen mellom Irak og Kuwait, forsvant også vårt engasjement, vår interesse.

• Les: Dagen da Saddam og Bagdad falt

Saddams fall

Igjen ligger et land med brukket rygg, med hundretusener av enker og foreldreløse barn, et land der folk dømmes etter hva slags variant av islam de praktiserer, et land der mange av de kristne urmenighetene har forsvunnet, flyktet som offer for kaoset, for volden, et land som fyller opp fengslene sine, som mishandler og torturer.

• Les: Hvorfor dreper sunnier og sjiaer hverandre?

Et land der bombene fortsetter å ramme sivile til verdens store likegyldighet.
Jeg tenkte disse tankene, om enn ikke akkurat i denne ordlyden, da jeg stod på Firdous-plassen 9. april.

Det var tomt der, noen biler kjørte forbi, det er jo egentlig en rundkjøring, murene stod rundt storhotellene som ligger på den andre siden av veien, og moskeen som har dukket opp i så mange tv-bilder lå vise-versa, og midt på stod en avrevet statue, som en gang representerte Saddam Hussein og som ble bygget til hans 65 årsdag.

• Les: Åttebarns mor holdt fanget i Irak i to år: De voldtok gravide kvinner

Den fikk bare stå ett år før den ble revet, av en amerikansk stridsvogn og en liten gruppe ekstatiske irakere. Ekstatisk var det ingen som var, på denne tiårsdagen for Bagdads fall, tvert imot, det var en stille tomhet i byen.

Offentlig ansatte hadde fått fri, mange andre holdt seg innendørs av frykt for angrep og journalistene, de som en gang fylte opp hotellene på den andre siden av veien, har sluttet å komme hit. Den eneste jeg traff der var en kinesisk kvinne fra Hong Kong, som kom fordi hun hadde vært her den dagen for ti år siden, men som skulle dra igjen om et par dager. Hun beskjeftiget seg ikke spesielt med Midtøsten lenger.

Bøker skrives i Kairo, trykkes i Beirut og leses i Bagdad

Noen dager senere dro jeg til Mutannabi-gaten. Jeg har lengtet etter å besøke denne gaten igjen i flere år. For det Bagdad som åpnet seg i etterkant av invasjonen, lukket seg raskt. Lukket seg om sin egen krig, en krig mot amerikanerne, med hverandre om framtidige maktforhold og byen ble umulig å være i for utlendinger. I hvert fall å være i med en viss frihet. Jeg var her sist i 2007, på en marerittaktigreise som jeg var heldig å overleve.

Mutannabi-gaten strekker seg fra Tigris opp til den gamle og falleferdig kolonibebyggelsen på Al Rashid-gaten på østre bredd. Gaten er fortsatt sperret for biltrafikk. En politimann kikket gjennom ryggsekken min på vei inn. Han var ikke særlig fornøyd da han så et valgprogram jeg hadde tatt med meg etter fredagsbønnen hvor jeg hadde truffet noen av toppene i sjiamuslimske Moqtada Sadrs bevegelse, men han slapp meg inn etter en runde med forklaringer.

• Les: Rapporterer om 300 uregelmessigheter ved Irak-valget

Det var akkurat i tide, for bokselgerne hadde begynt å rydde unna varene.

Mye var som jeg som jeg husket det; bokselgere med all verdens bøker, fra obskure manualer til for lengst utdaterte dataprogram til gamle postkort. Jeg klarte å finne en bok jeg ville ha, en fransk-arabisk ordbok fra 1932, trykket i Beirut, som en påminnelse om det gamle arabiske munnhellet om at bøker skrives i Kairo, trykkes i Beirut og leses i Bagdad.

Shabandar

Nede ved elven står en statue av mannen som har gitt navnet til gaten, poeten Abu Tayibb al-Mutannabi, selv en reisende mellom de store arabiske byene.
Både av ønske og av nødvendighet flyttet han seg mellom Damaskus, Kairo og Bagdad, hvor han til slutt ble drept av en mann poeten hadde fornærmet.

Mutannabi levde i det tiende århundre, den gang Bagdad hadde sin storhetstid.

Den er for lengst over, men de kjente ordene hans om at hvis du ser en løves tenner, tro ikke at han smiler til deg, klinger like foruroligende godt i dag.

Like ved statuen, på et hjørne, ligger kafeen Shabandar. Jeg fikk meg ikke helt til å tro at den var der, at den fortsatt stod, at den var full av mennesker. Men alt var som jeg husket det, med ett unntak: Det var ikke lenger bare historiske bilder av Bagdad på veggene, men også fire portretter av middelaldrende menn, portretter av de fire sønnene til kafeeier Haj Mohammed.

Selv overlevde han den kraftige bilbomben som eksploderte her for seks år siden og sitter ved inngangen og teller penger, og sa at jo da, vi kan godt prate, men bare hvis jeg ikke var amerikaner.

Han fortalte først litt om kafeen, hvordan han bestemte seg tidlig for at dette ikke skulle være en kafe som alle andre, dette skulle være en kafe uten musikk, uten matservering, det skulle være en kafe for intellektuelle, for forfattere og kunstnere som hadde noe å prate om, ikke bare skravle. Han sa at han gjenoppbygde kafeen for å vise at han ikke lar seg slå, fordi han er iraker, men da jeg spurte om hvordan han har det, hva han syntes om situasjonen nå.

– Situasjonen nå?, svarte han, tydelig preget av mitt ikke veldig gode spørsmål.

– Hva skal jeg si om situasjonen nå, gjentok han.

– Jeg har ingenting igjen. Ingenting. Jeg har mistet mine sønner.

I alt 26 mennesker ble drept den dagen bomben eksploderte i Mutannabi-gaten.

Siden 1940-tallet

På et bord lenger inne i lokalet satt en av stamgjestene, en 80 år gamle teaterprofessoren Abdallah Javad. Han gikk med krykker, men til Shabandar, det skulle han.

Han har kommet hit siden 1940-årene da moren tok ham med hit første gang og her lærte han å lese ved hjelp av Koranen. Han leste den så mye at han måtte til en bokbinder for å reparere den.

Han var svekket fysisk nå, skalv litt i stemmen da han pratet, men i øynene skinte det fortsatt av en sterke personligheten og den utstrålingen man i ny og ne møter hos ekte teaterfolk. Han snakket om den franske legenden Artaud og grusomhetens teater, han snakket om gamle spanske og engelske dramatikere og han sa at han gjerne skulle satt opp stykker trass den dårlige helsen, men at det ikke var noen jobber å få.

De kan samles på Shabandar nå, stamgjester, eier og tilfeldig forbipasserende og reisende som meg, drikke te, kikke på bilder fra en svunnen tid. Små guttekonger, engelske adelsmenn og arabiske prinser, bilder fra den gang det politiske Midtøsten var i støpeskjeen etter den første verdenskrigen.

Det er ikke like ille som det var, folk beveger seg også ute på kveldstid. Men trykket, det er der fortsatt, noe kan fortsatt skje, man er aldri helt trygg og de mange bombeeksplosjonene, kidnappingene, fordrivelsene, det sitter i kroppen nå på en hel by.

Eksplosjon

Jeg var på vei hjem fra Bagdad da jeg selv fikk føle byens utrygghet. Jeg var i bilen på vei ut til flyplassen da vi begynte å få meldinger om mange eksplosjoner rundt om i Bagdad og også en kraftig en ute ved flyplassen. Med ett var jeg ikke bare en journalist ute for å se hva som hadde hendt, prøve å få klarhet og være et vitne.

• Les: – Minst 27 drept i Bagdad

Jeg var også en vanlig passasjer, en familiefar som skulle hjem. Forskjellen virker kanskje ikke så stor, jeg ville utsette meg for omtrent de samme farene, men det er overraskende hvor mye innstilling betyr, og hvor stor avstanden er mellom og være på jobb til å føle seg sårbar i møte med den tilfeldige volden.

Og så måtte jeg velge, jeg måtte ta et valg som irakere tar hver eneste dag. Skulle jeg fortsette med det jeg hadde tenkt eller skulle jeg endre planene? Skulle jeg dra ut til flyplassen, kanskje risikere at alle avganger kansellert, flyplassen stengt, og muligens også flere bilbomber og helt sikkert lange bilkøer som kunne hindre meg i å nå flyet, dersom det da gikk, eller skulle jeg dra tilbake til hotellet, vente en dag og heller prøve igjen dagen etter?

Jeg tok sjansen og dro.

Køene var som ventet uendelige og jeg mistet til slutt tellingen på kontrollposter jeg måtte gjennom og ute på flyplassen ventet et trist skue. En parkeringsplass der taxiene stanser for å plukke opp passasjer var ødelagt.

Bølgeblikktaket var vrengt, bilvrak lå kaster rundt og det var glass og metallbiter overalt. Og kanskje det mest skremmende var at det så allerede gammelt ut, som om disse scenene var så vante, så repeterte at tiden oppheves, at det kunne ha skjedd i dag morges eller for to år siden, som om disse hendelsene bare går i evig gjentagende sirkler. Men da jeg så en dame dra kofferten sin forbi den ødelagte parkeringsplassen, hun som meg på vei til flyplassen, ble jeg revet ut av disse tankene.

Det er selvfølgelig ingenting normalt i at noen parkerer en bil kvelden før og detonerer den i morgentimene når passasjerene har begynt å komme. Det er fortsatt like sjokkerende, like voldsomt, det er bare at det har mistet sjokkeffekten det en gang hadde, og at ingen lenger bryr seg. Amerikanerne har jo dratt, ikke sant?

Jeg kranglet meg gjennom nye kontrollposter med innleide, private sikkerhetsvakter og småkorrupte flyplassansatte som åpenbart fikk holde på som de ville, i håp om å rekke det eneste flyet som gikk til Kairo og da jeg andpusten kom fram til skranken stod en rolig irakisk ansatt fra Egypt Air der og sa, «Dårlig dag på jobben dette,» og så sjekket han inn bagasjen min.

Og da jeg hadde stemplet passet, så jeg opp på den lille flyplasstavla med avganger og ankomster, det er ikke så mange selskap som flyr hit, og der stod det Delayed på MS 638 fra Kairo og det skulle ta lang tid før jeg kom hjem.

Men det visste jeg ikke da, jeg var bare lettet over å være på flyplassen og spurte meg fram til en slags business lounge hvor jeg betalte 10 dollar for å komme inn og dermed få tilgang til internett, satt meg ned i en av de dype skaisofaene, ble servert en kopp te og åpnet mailboksen min.

Har ikke helt glemt

Der ventet flere e-poster fra tv-seere rundt om i Norge som hadde sett innslaget som ble sendt dagen før i Dagsrevyen om ungdommer i Bagdad og hvordan livene deres har artet seg de siste ti årene.

Jeg hadde truffet en 15-åring fra den fattige forstaden Sadr City på en fotballøkke. Han hadde karisma, en driv som trener for en kompisgjeng som hadde rørt flere enn meg. Det var folk som ville hjelpe, som lurte på hvordan de kunne sende utstyr nedover til laget, noen av dem foreldre som ser hvordan norske unger velter seg i nytt utstyr og tilsynelatende uendelige muligheter.

• Les: 15 år gammel fotballtrener: Jeg frykter spillerne mine blir drept

Kanskje er det ikke slik at vi helt har sluttet å bry oss, i hvert fall ikke alle, men at det heller dreier seg om en avmaktsfølelse, at mange ikke vet hvordan de skal bry seg, at de kjenner en nummenhet av å vite, mer eller mindre, hva som skjer, uten mulighet til å påvirke.

Et par fotballstøvler forandrer selvsagt ikke verden, men det viser at vi ikke helt har glemt hverandre.